Internasjonalt samarbeid

Stater har til alle tider samarbeidet med hverandre. Tidligere omhandlet det gjerne militærallianser, avtaler om krig og fred, landegrenser, handel og sjøfart. Institusjonalisert samarbeid, gjennom etableringen av internasjonale organisasjoner, er et betydelig mer moderne fenomen.

Wienerkongressen i 1815 var den første konferansen som ledet til opprettelsen av en internasjonal mellomstatlig organisasjon i moderne tid, den såkalte Sentralkommisjonen for navigering på Rhinen. Av de organisasjonene som ble dannet før Den første verdenskrig, var det økonomisk, sosialt og kulturelt samarbeid som var primærfokuset, ikke sikkerhetspolitikk.

Det var først etter Den første verdenskrig at muligheten for å forhindre ny krig gjennom samarbeid ble utforsket. Dette skjedde med opprettelsen av Folkeforbundet som en del av Versailles-traktaten. Etter Den andre verdenskrig og utover i Den kalde krigen stod tanken om at krig best kunne unngås ved at statene gikk sammen og organiserte seg fortsatt sterkt. I de første tiårene etter andre verdenskrig var det en kraftig vekst i antallet internasjonale organisasjoner og konvensjoner knyttet til dem.

Det er i denne perioden de fire viktigste sikkerhetspolitiske organisasjonene fra et europeisk perspektiv ble opprettet. De forente nasjoner (FN) ble opprettet for å skape internasjonal fred; det som i dag heter Den europeiske union (EU) ble dannet for å forhindre en ny krig mellom (Vest-) Tyskland og Frankrike; NATO skulle være en forsvarsallianse mot den sovjetiske trusselen; og dagens Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) skulle bedre forholdet mellom partene i Den kalde krigen.

Folkeretten

Rettssystemet som regulerer forholdet mellom stater, og mellom stater og internasjonale organisasjoner.

Ikke-innblandingsprinsippet

Også kjent som statssuverenitetsprinsippet. Sier at alle stater har rett til å styre seg selv uten inngrep eller trusler utenifra.

Traktat

Også kjent som konvensjon. Folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater.

Anarki

Betyr fravær av styre. Lovløs samfunnstilstand, uten regler og politisk styring.

Bilateralt vs. multilateralt samarbeid

Bilateralt samarbeid foregår mellom to aktører, for eksempel en avtale mellom to stater. Multilateralt samarbeid er mellom mer en to parter, og gjerne mange, slik som internasjonale organisasjoner eller traktater.

Oversikt over tema

Det internasjonale systemet skiller seg fra systemet innad i stater på flere området. Stater har for det første en nasjonalforsamling som vedtar lover og regler som gjelder for alle innbyggere. I det internasjonale samfunnet er det ingen overnasjonal myndighet som vedtar lover. Det nærmeste vi kommer er FN.

Likevel er ikke FN overnasjonal, men en mellomstatlig verdensomspennende organisasjon som ikke har mer makt enn summen av medlemslandene er villig til å gi den. FN kan med andre ord ikke tvinge medlemslandene til å gjøre noe de ikke ønsker. Det er heller ikke noe verdenspoliti som kan håndheve lover og regler. Fordi det internasjonale samfunnet mangler overnasjonale myndigheter, omtales det gjerne som et anarki, der maktkamp og rivalisering er største kjennetegn.

Samtidig er jo ikke det internasjonale samfunnet lovløst. Internasjonalt samarbeid, avtaleinngåelse og medlemskap i internasjonale organisasjoner har nettopp den effekt at det svekker tendensene til normløshet og maktkamp i det internasjonale systemet. Internasjonalt sikkerhetspolitisk samarbeid er svært viktig for at statene skal ha noen felles kjøreregler de kan forholde seg til. Håndhevelse er likevel overlatt til statene selv, og for at samarbeidet skal fungere må statene følge sine forpliktelser.

Gjennom medlemskap i internasjonale organisasjoner utvikles felles normer og regler. De fleste traktater har kommet i stand gjennom FN, for eksempel Havrettskonvensjonen og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. FN-pakten legger også klare begrensninger på medlemslandenes bruk av militærmakt. Det er en internasjonal forståelse i dag om at militære operasjoner skal foregå med FNs godkjenning og kontroll.

Internasjonale organisasjoner er også viktige møteplasser der medlemslandene diskuterer utfordringer og konflikter. I FNs generalforsamling møtes for eksempel medlemslandene for å fremforhandle fredelige løsninger på ulike utfordringer. Konflikter kan forebygges og håndteres, gjennom for eksempel mekling, diplomati og tvisteløsning.

De fleste internasjonale organisasjoner er mellomstatlige, det vil si at avgjørelser i prinsippet skal være enstemmige for at de skal være bindende, som for eksempel i WHO og NATO.

I overnasjonale organisasjoner er flertallets avgjørelser bindende for alle medlemsland. Dette gjelder mange av beslutningene som tas i EU, og vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Mange av dagens utfordringer er for store og komplekse til at stater selv kan løse alene. Verden står overfor en rekke utfordringer som må løses i fellesskap, som for eksempel internasjonalserte borgerkriger, internasjonal terrorisme, cyberangrep, flyktningstrømmer og klimaendringer.

Samtidig ser vi en tendens til at internasjonale organisasjoner i mindre grad enn før blir benyttet til å løse felles utfordringer gjennom kompromisser og samarbeid. Det er tydelig at stormaktene ikke lengre er enige om spillereglene i internasjonal politikk, og dette ødelegger for internasjonalt samarbeid og konfliktløsning.

Mens Russland og Kina er svært tydelige på at ikke-innblanding er gjeldende prinsipp i internasjonal politikk, har Vesten inkludert Norge gradvis lagt seg på en linje der suverenitet i visse tilfeller kan settes til side. Erfaringene fra folkemordene i Rwanda og Srebrenica på 1990-tallet førte til at FN åpnet for å tilsidesette staters suverenitet om en stat ikke kan eller vil beskytte sin egen befolkning. Dette har ført til R2P-doktrinen, som gir rett til bruk av militære midler for å beskytte sivilbefolkningen i et land ved store overgrep som folkemord, etnisk rensning og store brudd på menneskerettigheter.

Borgerkrigen i Syria er videre et godt eksempel på en konflikt der medlemmene i FNs sikkerhetsråd ikke klarer å samarbeide for å finne en felles løsning på konflikten. I stedet har konflikten blitt brukt til å markere standpunkter og egeninteresser. Tendensen ser vi også i andre organisasjoner, både globalt og regionalt. Stater velger å isolere seg, trekke seg ut av avtaler og institusjoner, og inngå bilaterale avtaler fremfor multilaterale.

Koronakrisen viste eksempelvis store uenigheter blant medlemslandene i WHO. Daværende amerikansk president, Donald Trump, valgte å trekke USA ut av organisasjonen. Også innad i EU og NATO er det interne utfordringer og dragkamper. I EU kom dette tydelig frem med den mangelfulle enhetlige håndteringen av flyktningkrisen fra 2015, og ikke minst med brexit det påfølgende året. I NATO har særlig Tyrkia blitt sett på som en hodepine for samarbeidet.

Dagens hovedutfordringer for internasjonalt samarbeid er mange. Man ser at maktforhold er i endring, og at flere stater foretrekker bilaterale avtaler eller alenegang. Samtidig er flere av de felles verdiene og normene som ble etablert etter Den andre verdenskrig under press, og den generelle skepsisen mot globalisering og samarbeid øker.