EU

EU (Den europeiske Union) startet som et fredsprosjekt etter Den andre verdenskrig. I dag er det en regional samarbeidsorganisasjon med 27 medlemmer som driver omfattende samarbeid om både økonomiske, politiske og militære spørsmål.

EUs flagg. 12 gullfargede stjerner i sirkel på blå bakgrunn.
EUs flagg og emblem. Foto: Wikimedia Commons/ offentlig eie.

Introduksjon til tema

EU er en blanding av overnasjonalt og mellomstatlig samarbeid med et svært bredt spekter av samarbeidsområder. Sammenliknet med andre internasjonale organisasjoner er den derfor unik. I starten var det det økonomiske samarbeidet som stod i fokus, mens det politiske, for ikke å nevne det militære, samarbeidet kom i bakgrunnen. Fredstanken og ønsket om et stabilt og konfliktfritt Europa har hele tiden vært grunnpilaren. Forsøket på å videreutvikle integrasjonen i utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken viser at EU ønsker å heve sin rolle til noe mer enn en internasjonal økonomisk aktør.

Historisk bakgrunn

I løpet av kort tid på 1900-tallet la to verdenskriger Europa i ruiner. Frykten for en ny, og kanskje total, krig, satt dypt hos mange europeere. Tyskland hadde vært den offensive part i begge krigene, og løsningen på «det tyske problemet» ble å integrere Tyskland inn i et samlet Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman la frem et forslag om å legge fransk og tysk kull- og stålindustri under en felles autoritet, i en organisasjon som også ville være åpen for de andre europeiske landene.

Økonomisk fremgang var uten tvil en motiverende faktor. Men, ideen om at gjensidig økonomisk avhengighet kunne redusere faren for krig helt var helt essensiell for oppstarten på det europeiske prosjektet. Ettersom kull og stål var to sentrale råvarer i forsvarsindustrien på den tiden, ville muligheten for at et land startet en militær opprustning minimeres ved å flytte suverenitet til et overnasjonalt organ.

Paris-traktaten ble undertegnet den 18. april 1951 og med den ble Det europeiske kull- og stålfellesskapet (EKSF) etablert. Medlemslandene var Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxemburg.

EKSF hadde ikke eksistert i mer enn seks år før de to Roma-traktatene ble undertegnet i 1957. Disse opprettet Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet (Euratom). EEC-traktaten forpliktet medlemslandene til å skape et fellesmarked. Dette skulle skje ved å fjerne alle restriksjoner på handel og bevegelsen av mennesker, penger, varer og tjenester mellom medlemmene. Dette er det vi i dag kjenner som De fire friheter, kjernen i Den europeiske union. De tre fellesskapene – EKSF, EEC og Euratom – ble raskt kjent under samlebetegnelsen Det europeiske fellesskap (EF).

Da Den kalde krigen var over ble Vest- og Øst-Tyskland gjenforent. Over natten ble Tyskland dermed det største og mektigste medlemmet i EF. Dette ble ansett som «det (nye) tyske problemet» av Frankrikes ledere. Løsningen var å «låse» et samlet Tyskland i et enda dypere integrert fellesskap, en monetær union.

Tyskland gikk med på dette under betingelsen at EF-landene samtidig skulle utvikle en politisk union med en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Resultatet ble Traktaten om Den europeiske union, eller Maastricht-traktaten, av 1992. Dette opprettet EU slik vi kjenner det i dag.

 

EU

  • Regional mellomstatlig organisasjon
  • Stiftet: EKSF i 1951, EU i 1992
  • Hovedstad: Brussel
  • Medlemmer: 27 stater
  • nasjonaldag: 9 mai
  • President Parlamentet: David Sassoli
  • President Europakommisjonen: Ursula von der Leyen
  • President Det europeiske råd: Charles Michel
  • Nettside: www.europa.eu
Belgia, Luxembourg, Nederland, Frankrike, Vest-Tyskland og Italia var grunnleggerne av Det europeiske kull- og stålfellesskapet (1951), Det europeiske økonomiske fellesskapet og Det europeiske atomenergifellesskapet (begge 1957). Foto: Immanuel Giel/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

Begrepsavklaring

Konsensus

generell enighet blant medlemmer av en gruppe.

Overnasjonal organisasjon

samarbeid mellom stater er overnasjonalt når organisasjonen kan fatte bindende beslutninger for alle medlemsland, også land som er uenige i en beslutning. Landene har da på forhånd avgitt suverenitet til organisasjonen. For eksempel står EU over medlemslandene på saksfelter der medlemslandene på forhånd har avgitt suverenitet til EU-organer. Beslutninger i overnasjonale organisasjoner blir tatt ved hjelp av kvalifisert flertall.

Suverenitet

folkerettslig begrep som hjemler en stats uinnskrenkede rett til selv å forvalte eget territorium uten innblanding fra andre. En stat er ikke bundet av andre avtaler enn de som de selv har akseptert. Medlemskap i for eksempel EU innebærer en viss grad av (frivillig) suverenitetsfraskrivelse.

 

Oversikt over tema

Sikkerhet dreier seg om mer enn bruk av militærmakt. EU har hele tiden vært klar på at unionens sikkerhetsinteresser er best ivaretatt om den er omringet av demokratiske stabile stater. Istedenfor å prøve å bygge en mur rundt sine ytre grenser, har EU valgt å promotere egne normer, verdier og regler til omliggende land for å skape stabile grenseområder.

Økonomiske virkemidler

EU er fremfor noe annet en økonomisk stormakt. Det indre markedet, bestående av EUs 27 medlemsland, er en av verdens største handelsmakter. Dette bidrar til at EU kan bruke økonomi som et sikkerhetspolitisk virkemiddel i sitt forsøk på å endre andre staters atferd.

Økonomi kan brukes på både en positiv og en negativ måte. Førstnevnte gjennom gunstige handelsavtaler som en gulrot for stater som oppfører seg «riktig». Sistnevnte går ut på å innføre økonomiske sanksjoner eller handelsboikott rettet mot land eller varekategorier for å straffe land som ikke oppfører seg «riktig». EUs sanksjoner mot Russland etter invasjonen av Ukraina og annekteringen av Krim i 2014 er eksempel på nettopp dette.

Forsvars- og sikkerhetspolitikk

Ukraina-konflikten, terrorangrep, flyktningstrømmer, Brexit, tidligere president Trumps holdning til NATO og europeisk sikkerhet, er alle faktorer som er med på å forklare hvorfor EU de senere år i langt større grad har fokusert på forsvars- og sikkerhetspolitikk. Gjennomgående for utviklingen er ønsket om styrket europeisk sikkerhetspolitisk handlekraft.

Blant annet ble Permanent Defence Cooperation (PESCO) etablert i 2017. PESCO er et permanent forsvarssamarbeid, som innebærer at medlemslandene investerer i felles kapabilitetsprosjekter og koordinerer felles operasjoner enda tettere enn tidligere.

EU-operasjoner

I desember 2001 erklærte EU sikkerhets- og forsvarspolitikken for operativ. Dette innebar at EU kunne stille styrker til krisehåndteringsoperasjoner. Siden den gang har EU deltatt i 36 operasjoner både i Europa, Afrika og Asia. EU har vist at unionen er kapabel til å gjennomføre ulike typer operasjoner, som blant annet involverer politi, grensekontroll, overvåkning eller ulike former for assistanse. Kun 13 av operasjonene har involvert militærmakt.

Operasjonene er del av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, og medlemslandene kan derfor selv bestemme om de ville bidra militært til operasjonen og alle operasjonelle kostnader blir dekket av deltakerstatene.

I dag foregår det en rekke EU-operasjoner, men EUAM i Ukraina og Sophia i Middelhavet kan trekkes frem som svært relevante oppdrag. Førstnevnte er en sivil operasjon, ment å bidra til å styrke Ukrainas retts- og politivesen. Sistnevnte er av militær karakter og skal først og fremst bekjempe menneskesmuglerne i Middelhavs-regionen, men også drive opplæring av den libyske kystvakt og marine.

EU mottok Nobels fredspris

Begrunnelse for at EU ble tildelt fredsprisen i 2012: «Unionen og dens forløpere gjennom mer enn seks tiår har bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.  (…) Den stabiliserende rolle EU har spilt, har bidratt til å omforme størstedelen av Europa fra et krigens til et fredens kontinent.» Den norske nobelkomité, 2012

Soldat ved siden av EU flagget.
Europeisk samarbeid er viktig dersom Europa skal møte dagens sikkerhetsutfordringer. Foto: European Parliament/Flickr (CC BY 2.0).

Organisering

Organisering til EU ligner den vi finner i nasjonalstatene. Selv om landene ønsker å oppnå enstemmighet, kan avgjørelser på flere politikkområder fattes ved kvalifisert flertall. Det vil si at et land kan tvinges til å innføre lover/regler mot sin vilje. Det er dette som skiller EU fra de fleste andre internasjonale organisasjoner og gjør det til en overnasjonal organisasjon.

Det er flere sentrale institusjoner i EU, som alle har ulike oppgaver, her følger noen av de viktigste.

Det europeiske råd

Det europeiske råd består av stats- og regjeringslederne fra alle EUs medlemsland. I tillegg møter presidentene fra Europakommisjonen og Europaparlamentet i rådet. Disse møtes fast fire ganger i året, men kan også kalles inn til ekstraordinære møter ved behov.

Møtene kalles gjerne for «EUs toppmøter» og diskuterer de viktigste politiske sakene. De vil så fastlegge EUs generelle politiske retningslinjer strategier og handlingsplaner. Alle saker må vedtas med enstemmighet i Rådet.

Europakommisjonen

Europakommisjonen kan sammenlignes med et lands regjering, og er EUs utøvende myndighet. Hvert av EUs medlemmer har én representant utpekt fra hjemlandet, som skal arbeide for unionens interesser, og ikke hjemlandets. Europakommisjonen foreslår ny EU-lovgivning og skal også påse at medlemslandene følger EU-regler. På de fleste politikkområder vedtas lover med alminnelig flertall.

Ministerrådet

Ministerrådet er egentlig flere forskjellige råd, hvor medlemslandenes ulike ministre møter avhengig av hva som diskuteres. Dersom det for eksempel skal diskuteres økonomi møtes alle medlemslands finansministre. Her representerer ministrene sine hjemland og deres interesser. De ulike ministerrådene møtes ved behov og skal vedta lover og EUs budsjett sammen med Europaparlamentet. Konsensus er den vanligste måten å fatte beslutninger på i Ministerrådet.

Europaparlamentet

EU er den eneste internasjonale organisasjonen med en direkte folkevalgt forsamling, der befolkningen hvert femte år skal velge 705 representanter. Etter forrige valg i 2019 har sentrum-høyre og sentrum-venstre flertallet. Europaparlamentet velger sin president for to og et halvt år av gangen.

Sammen med Ministerrådet er Europaparlamentet EUs lovgivende organ. For at ny EU-lov skal vedtas må det derfor denne godkjennes av begge institusjonene. Europaparlamentet vedtar også EUs budsjett sammen med Ministerrådet. Styrkingen av Europaparlamentet er en av grunnene til at EU kan sies å ha blitt mer demokratisk de siste årene.

EU-domstolen

Domstolen består én dommer fra hvert medlemsland, som sitter i seks år. Disse er uavhengige og skal ikke ta hensyn til hjemlandets interesser. De har som viktigste oppgave å dømme i saker som faller inn under EU-rett og skal sikre at medlemslandene følger den lovgivningen som er vedtatt. Den skal også sørge for at EUs lover blir fulgt og tolket på samme måte i alle medlemslandene.

Både medlemsland, EU-institusjoner, bedrifter, organisasjoner og vanlige borgere kan være part i sakene. Avgjørelsene fattes ved flertall og er umiddelbart bindende for partene.

EU-medlemslandenes flagg utenfor Europaparlamentet.
Europaparlamentsbygningen i Strasbourg. Foto: European Union 2020/EP/Flickr (CC-BY-2.0).

EUs utfordringer

Selv om EU i stor grad har lykkes med å forebygge konflikter på det europeiske kontinentet, står både interne og eksterne utfordringer og banker på døra.

Interne utfordringer

EU er nok en av de internasjonale organisasjonene som har utviklet seg mest siden opprettelsen. En av de største utfordringene for EU har alltid vært spørsmålet om hva EU skal være, og hva EU skal bli. I dette ligger en rekke spørsmål. Blant annet hvilke stater som skal være medlem av Unionen, hvilke politikkområder man skal samarbeide om på EU-nivå og hvilken makt EU skal ha over medlemsstatene. Dette gjelder også i spørsmålet om hva slags sikkerhetspolitisk aktør EU skal være.

For eksempel har Sverige og Finland har vært pådrivere for at EU skal være mer aktiv i sikkerhetspolitikken. Dette er begge stater med geografisk nærhet til et mer selvhevdende Russland og som heller ikke er NATO-medlemmer. Storbritannia var lenge en bremsekloss for tettere sikkerhetspolitisk samarbeid da landet fryktet dette ville tråkke NATO – og USA – på tærne. Etter at Storbritannia forlot EU i 2020, står veien nå mer åpen for dette.

EU blir også ofte beskyldt for å være et eneste stort byråkrati der det bare diskuteres og ikke handles. Anti-EU partier har får oppslutning i europeiske stater. Mange EU-innbyggere mener avstanden til Brussel er for stor, og at de blir påtvunget beslutninger og lover de selv ikke ønsker.

Da brexit ble et faktum etter folkeavstemningen den 23. juni 2016, var det mange som fryktet at det skulle slå videre sprekker i det europeiske samarbeidet. Heldigvis ser det ikke ut som det er tilfelle. Likevel er det store uenigheter innad i unionen. Den mangelfulle enhetlige flyktningpolitikken i Europa de senere år illustrerer tydelig dette.

Eksterne utfordringer

Et stadig mer anstrengt forhold til Russland har i lang tid toppet listen over de sikkerhetspolitiske utfordringer unionen står overfor. Helt fra starten på Ukraina-konflikten med annekteringen av Krim-halvøya i 2014, er det EU som har ledet an sanksjonene mot Russland. EU har kombinert økonomiske virkemidler og sanksjoner med initiativ til forhandlinger og diplomati, for å få til en våpenhvile.

Terrorisme rangerer høyt på listen over EUs sikkerhetspolitiske utfordringer. Utfordringen knyttes blant annet til fremmedkrigere som reiste fra Europa til Midtøsten for å delta i IS sin terrorvirksomhet i Syria og Irak. I tillegg er det en utfordring knyttet til terroranslag på europeisk jord. Særlig i 2015, 2016 og 2017 fant det sted flere store terrorangrep i Europa.

Siden 2015 har Europa fått en stor tilstrømning av flyktninger. Mange flykter via Tyrkia, og EU fremforhandlet derfor en avtale med tyrkiske myndigheter som i stor grad satte en stopper for dette. Likevel fortsetter mange å flykte til Italia og Europa over Middelhavet, en rute som ansees som den farligste veien inn i Europa.

EU har fått mye kritikk for at de kun håndterer symptomene og ikke årsakene til flyktning- og migrasjonskrisen. En av de største utfordringene fremover er å få medlemslandene til å enes om et felles rammeverk for asylpolitikken. I tillegg må landene enes om integreringstiltak rettet mot de som har ankommet – og får bli – i EU-land.

Terror kom høyt opp på EU sin agenda etter angrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i 2015. Foto: Mighty.Germany/Wikimedia Commons (CC-BY-SA-4.0).

Relevante artikler:

Relevante temaer:

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.