Terrorisme har lenge vært en sikkerhetsutfordring, men metodene og motivasjonen har endret seg over tid.
Historisk sett har det vært store endringer i både terroristenes ekstreme ideologier og de voldelige virkemidler de har tatt i bruk. Land som opplever krig er fremdeles mest berørt av terrorisme. Samtidig har utnyttelse av digitale verktøy endret trusselbildet. Mye av dagens terrorplanlegging, organisering og radikalisering skjer nå i den virtuelle verden. Kampen mot ekstremisme foregår derfor parallelt både i krigssoner og i nettrom, og både tastetrykk og granater kan utgjøre en trussel.
Global sikkerhetsutfordring
Terrorisme er i dag en global sikkerhetsutfordring. De fleste land i verden blir påvirket av terrorisme, men noen mer enn andre. I 2020 var de fem mest berørte landene Afghanistan, Irak, Nigeria, Syria og Somalia. Ifølge Global Terrorisme Index (GTI) sto ti land for over 80 % av alle terrorrelaterte dødsfall, og Afghanistan alene for om lag 41 %. Felles for landene hvor terrortrusselen er størst, er at de preges av krig og konflikt. Hele 95 % av alle terrorrelaterte dødsfall mellom 2002 og 2019 skjedde i krigsherjede land. Graden av terrorisme følger dermed nivået av politisk ustabilitet. Årsaken til dette er at terrorister får større spillerom under en pågående konflikt, da de gjerne utnytter et maktvakuum opprørsgrupper kan også bruke terrorisme som virkemiddel i asymmetrisk krigføring.
Tilstedeværelsen til terrororganisasjonen Den islamske stat (IS) i Irak og Syria er på mange måter skoleeksemplet på hvordan både krig og politisk ustabilitet gir rom for ekstreme grupperinger. IS sin fremferd illustrerte også hvordan terrorgrupper utnytter midlertidige maktvakuum som ofte forekommer i konfliktområder, og hvordan terrorisme kan eskalere konfliktnivået.
Å løse dagens kriger og konflikter er dermed en av grunnpilarene i global terrorbekjempelse. Men også land som lenge har vært fredelige opplever terrorisme. Ser vi til vårt eget verdenshjørne ansees også terrorisme som en av de største sikkerhetsutfordringene. Europa er imidlertid en av verdensdelene hvor færrest mennesker blir drept av terrorisme. Av de 236 422 menneskene som har blitt drept som følge av terrorangrep fra 2002 til 2019, var ifølge GTI kun 1215 av disse i Vesten.
Endring i det europeiske trusselbildet
I Vest-Europa, hvor det er fravær av krig og konflikt, er det andre motivasjoner bak terrorhandlingene. Selv om det finnes utallige definisjoner, er et av hovedmomentene ved alle former for terrorisme at den er politisk motivert. Det ligger med andre ord et ønske om politisk endring. Hva det overordnede politiske målet er ved terrorisme i Europa, har imidlertid endret seg med tiden.
Om vi går tilbake til perioden fra 70- til tidlig 90-tall preget nasjonalistiske separatistgrupper som IRA og ETA trusselbildet i Europa. Dette var voldelige grupperinger som brukte terrorisme som virkemiddel i deres kamp for å oppnå politisk endring i form av løsrivelse. I samme periode var det også markante venstreekstreme grupperinger, som eksempelvis RAF i Tyskland. I dag utgjør ikke disse grupperingene en tilsvarende regional trussel, selv om enkelte vestlige land tidvis har utfordringer knyttet til både separatister og venstreekstreme. Fra 90-tallet til tidlig 2000-tall blåste det en nynazistisk vind over deler av Vest-Europa. Dette inkluderte Norge, hvor det rasistisk motiverte drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001 skapte dyp sorg og store reaksjoner.
Trusselen fra islamistisk ekstremisme
De siste 20 årene har islamistisk ekstremisme utgjort den desidert største terrortrusselen i Europa, og særlig Vest-Europa. Dette skyldes blant annet situasjonen i Midtøsten og reaksjonene på vestlige lands deltagelse i Krigen mot terror. Internasjonal islamistisk terrorisme kom for alvor på dagsordenen i Vesten i 2001, da USA ble utsatt for en rekke koordinerte terroranslag utført av den islamistiske terrororganisasjonen al-Qaida. Angrepet utløste både NATOs artikkel 5, og to påfølgende kriger, henholdsvis i Afghanistan og Irak. Dette trakk flere av USAs europeiske allierte inn i kampen mot islamistisk terrorisme. Senere på 2000-tallet økte igjen trusselen fra islamistisk ekstremisme, denne gangen med terrorgruppen IS. Fra 2014 – 2017 opplevde hele 12 europeiske land terrorangrep fra IS eller IS-sympatisører. Herunder angrepene i Paris i 2015, samt Brussel og Nice i 2016.
Til tross for at IS i dag er marginalisert, utgjør fremdeles islamistisk ekstremisme en reell sikkerhetstrussel i Europa. Både motivasjonen og kapasiteten til ekstreme islamister vurderes til å være høy. Til sammenligning har høyreekstrem terrorisme frem til 2016 vært en marginal trussel, og primært utgjort en sikkerhetstrussel i noen bestemte land. I dag ser man imidlertid et skifte i trusselbildet, både i Norge, Vest-Europa og USA.
Trusselen fra høyreekstreme aktører øker
I dag har flere vestlig land, inkludert USA og Norge, sidestilt trusselen fra høyreekstreme og ekstreme islamister. Kort fortalt vil det si at nasjonale sikkerhetsmyndigheter anser det som like sannsynlig at det vil bli begått terrorhandlinger fra høyreekstreme som islamistiske ekstremister. Dette er et markant skifte fra trusselbildet som har dominert de siste 20 årene.
Ifølge GTI ble 108 mennesker drept som følge av terrorisme i Vesten i 2019. 89 av disse, altså over 80 %, ble drept av høyreekstreme terrorister. Antall angrep de siste ti årene har også økt drastisk. I 2010 ble det rapportert om kun ett høyreekstremt terrorangrep i Vesten, mens det i 2019 ble utført 49.
Ser man til Norge har man de siste ti årene sett økende mobilisering og organisering i de nordiske høyreekstreme miljøene. To høyreekstreme terrorangrep er blitt gjennomført i Norge de siste ti årene: angrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya i 2011 og angrepet mot al-Noor-moskeen i Bærum i 2019. Disse angrepene ble utført av kun én gjerningsperson, såkalt soloterrorisme. Dette har blitt typisk for høyreekstrem terrorisme de siste årene. Dette var blant annet en av fellesnevnerne ved de høyreekstreme terrorangrepene på New Zealand, i USA og i Tyskland i 2019. Et annet fellestrekk ved de overnevnte høyreekstreme angrepene var også betydningen av Internett. Men den digitale verdens inntog er imidlertid noe som kjennetegner de fleste former for ekstremisme i dag.
Gammel utfordring – nye metoder
Både ekstreme islamister og høyreekstreme har tatt i bruk internett og sosiale medier. Flere husker kanskje med gru tilbake til de bestialske propagandavideoene til terrorgruppen IS. Fysiske møteplasser har blitt byttet ut med virtuelle nettverk og anonymisert kommunikasjon. Forståelsen av radikalisering har også endret seg. Mens man tidligere har vektlagt betydningen av sentrale skikkelser i rekruttering og radikalisering, opplever man nå at internett har begynt å fylle denne rollen. Selvradikalisering over nettet, uten fysiske møter eller medlemskap i terrorgrupper, kjennetegner flere av de siste terrorangrepene i Vesten. Men helt alene er man sjeldent. Felles for flere av dagens terrorister er også deltagelse på «internetts slagmark», gjennom digitale transnasjonale ekkokamre der grotesk innhold og hat deles over en lav sko.
Å forhindre krig og politisk ustabilitet vil fortsatt være en av de viktigste metodene for å bekjempe den globale terrortrusselen. Samtidig vil digital tilstedeværelse etter alt å dømme være avgjørende for fremtidens terrorbekjempelse – både for å forhindre planlagte angrep og for å hindre radikaliseringsprosesser. Som så mange andre sikkerhetsutfordringer blir samspillet mellom den virtuelle og den fysiske verdenen avgjørende for forståelsen og bekjempelsen av fremtidenes terrortrussel – hva enn som måtte være dens motivasjon.