Den 5. september ble det skrevet både norsk og europeisk romfarthistorie. Det tyske selskapet Isar Aerospace lyktes med oppskytningen av sin «Spectrum 2»-rakett. Dette er en del av utviklingen av en «gjennomsiktig» slagmark.
«Spectrum 2»-raketten transporterer satellitter som skal gå i bane rundt jorden. Det er den første bæreraketten som er skutt opp fra Vest-Europa. Flere ledende politikere, som statsminister Jonas Gahr Støre og Frankrikes president Emmanuel Macron, har hyllet oppskytningen. For Europa vil en selvstendig evne til å skyte opp satellitter og annen infrastruktur gjøre oss mindre avhengig av USA og på den måten oppnå den mer jevne byrdefordelingen som amerikanerne ønsker seg. Men fra et militærstrategisk perspektiv bringer det med seg både fordeler og utfordringer.
«Krigens tåke» forsvinner
Den teknologiske utviklingen har gjort slagmarken «gjennomsiktig». Gjennom en enorm og konstant strøm av data og informasjon fra satellitter, sensorer, og radarer er «krigens tåke» i ferd med å forsvinne. Begrepet «krigens tåke» går ut på at egne styrker er usikre på hvor fienden befinner seg. Det som før krevde dristige speidingsoppdrag avdekkes nå i sanntid.
Det tydeligste eksempelet på dette er på slagmarken i Ukraina. Selve frontlinjen er på rundt 1200 km. Det i seg selv er et enormt område å overvåke. Men selve drapssonen, altså området hvor det er dødeligst for soldater å oppholde seg, er mellom 10 og 30 km bred. Drapssonen er en bred korridor langs frontlinjen hvor bevegelser er svært risikabelt. Dette har i stor grad gjort at frontlinjen har vært så å si frosset siden slutten av 2023.
Satellitter ser alt
Verdensrommet ble først et eget domene i NATO i 2019. Men satellitter har vært svært viktige i militær og sivil sammenheng i lang tid før det. Og betydningen har bare økt siden.
Kommersielle satellitter har i løpet av de siste par årene virkelig kommet på banen. I takt med at militære satellitter har blitt bedre og bedre slik at dårlig vær og nattestid ikke lenger byr på samme dekning som tidligere, har dette også tilgodesett det kommersielle markedet. Det betyr at land uten egne militære satellitter kan få tilgang til denne kapabiliteten.
Det er primært antall satellitter i lav jordbane (altså ikke veldig langt unna jorden) som har vokst enormt. Fra denne avstanden tas det kontinuerlig bilder av jorden og det blir derfor mulig å sammenligne bevegelser og endringer i tilnærmet sanntid. I større og større grad benyttes også kunstig intelligens til å fremheve endringer.
For en militær kontekst betyr det at det å operere skjult blir ekstremt vanskelig – altså at slagmarken er «gjennomsiktig». I opptakten til Ukraina-krigen ble troppe- og materiellansamlinger oppdaget tidlig. For krigføringen nå betyr det at samme type ansamling ikke er mulig, fordi det vil bli oppdaget med en gang og utsatt for angrep. Derfor gjennomfører ikke Ukraina eller Russland denne type offensiver og istedenfor baserer seg på mindre og mer mobile angrepslag.
«Øyner og ører»
I militær sammenheng er en sensor militærets «øyne og ører». Det kan være soldater som har fått i oppgave å snike seg tett inntil en fiendtlig base for å observere hva de holder på med, eller en teknisk enhet som en drone. Det er gjennom disse sensorene at slagmarken kan sies å være «gjennomsiktig»
Droner
I Ukraina er det droner som er den mest brukte sensoren. Drapssonen er fylt med droner som sender en live-stream av området slik at fiendtlige styrker kan lokaliseres for så å angripes med artilleri. Dronene er som regel utstyrt med varmesøkende kameraer, noe som gjør soldatenes kamuflasje ubrukelig.
Akustiske sensorer
Ukraina har også utviklet et akustisk sensorsystem kalt Sky Fortress. En akustisk sensor fanger opp lyder og brukeren kan analysere type lyd og hvor den kommer fra. På den måten finner man ut av hvor fienden befinner seg eller er på vei. Sky Fortress er et nettverk av 14 000 mikrofoner utplassert over hele Ukraina. Denne sensoren har vært ekstremt nyttig for å oppdage Shahed droner fordi de lager en høy gressklipper-lignende lyd.
Signaler
Det finnes også sensorer som plukker opp ulike signaler. Dette kan være radiobølger, telefonsamtaler og GPS-signaler. Når disse signalene blir fanget opp av andre tekniske systemer så gjør de det samme som de akustiske sensorene og forteller hvor fienden befinner seg og gjør det mulig å angripe dem.
Radarer
Radarer fungerer annerledes enn de andre sensorene. De sender ut radiobølger i ulike retninger og når disse bølgene treffer et objekt (et jagerfly, et missil, en drone) så skifter bølgene retning og sprer seg. Denne spredningen brukes til å beregne hvor objektet befinner seg og angripe det. Det finnes mange forskjellige radarer som er innrettet på ulike trusler, som artilleriradarer og luftvernradarer. Radarer er blant de viktigste sensorene som finnes.
Hvis du blir oppdaget, blir du angrepet
Når satellitter, sensorer og radarer kobles sammen i et felles digitalt nettverk, oppstår det som kalles en sensor-til-skytter-kjede. Tiden det tar fra en sensor oppdager et mål til et presisjonsvåpen (som en artillerikanon eller en drone) blir avfyrt, har gått fra timer til minutter, og i noen tilfeller sekunder.
Konsekvensen av dette er at store baser hvor man huser kjøretøy, materiell, drivstofflagre og soldater er ekstremt sårbare. Spredning av styrkene sine og kontinuerlig bevegelse er ensbetydende med overlevelse. I tillegg er fokuset på stealth blitt mer omfattende ettersom man må skjule seg fra så mange forskjellige sensorer.
Dette er den nye virkeligheten militærstyrker i Ukraina, så vel som i Norge og resten av NATO må forholde seg til.
Den «nye» tåken
Paradoksalt nok har denne realiteten skapt en ny utfordring: for mye data. Militære hovedkvarterer drukner i videooverføringer, radarsignaler og sensorvarsler. Kampen står ikke lenger om å se fienden, men om å bruke og tolke dataene raskest mulig.
Samtidig har viktigheten av villedning blitt enorm. Siden alt blir sett, er det stor verdi i å bygge oppblåsbare lokkemål (som oppblåsbare stridsvogner), sette opp falske radarsendere og falske radiostasjoner for å lure fiendens sensorer til å kaste bort dyre ammunisjonslagre på betydningsløse mål.
Slagmarken er blitt «gjennomsiktig», det har Ukraina-krigen tydeliggjort, men kunsten å skjule seg er fortsatt det militærets viktigste overlevelsesmekanisme.