Når frysedisken blir et våpen

Natt til 12. oktober ble flere hundre franske supermarkeder rammet av et dataangrep mot kjøleanleggene. Tre uker senere, natt til 2. november, kom en ny bølge – denne gangen mot butikker i Belgia, Nederland, Sverige, Luxembourg, Irland og Estland. Frysere ble skrudd opp til 50 grader, og mat for flere hundre millioner kroner måtte kastes. Hvorfor skjedde angrepene? Er det «Guttestreker», eller en villet handling fra en fremmed stat?

«Den ypperste krigskunst er å underkue fienden uten kamp»
(Sun Tzu – Krigskunsten)

Sitatet er rundt 2500 år gammelt og har de senere årene har det fått ny aktualitet gjennom begreper som hybride trusler, sammensatte trusler og hybrid krigføring. I de senere år har dette sitatet fått fornyet aktualitet gjennom begrepene: Hybride trusler, sammensatte trusler og hybrid krigføring, for å nevne noen.
Alt fra kabelkutting og droner til hackingen av Stortinget faller inn under disse begrepene. Det siste eksempelet er angrepene på butikkenes kjøleanlegg.

Hvorfor angripe butikker?

Hvorfor angripe matbutikker? De er sivil infrastruktur som verken er del av noen krig eller utgjør noen trussel. Svaret er enkelt: De var lette å komme inn i.
Mange moderne kjøleanlegg er koblet til internett, slik at butikkene kan overvåke temperaturen og justere den uten å være fysisk til stede. Det sparer penger og reduserer matsvinn – men hver tilkoblet frysedisk er også en dør inn.

Mange av fryseanleggene i Frankrike var eldre utstyr som ikke lenger fikk sikkerhetsoppdateringer. I Nederland sto enkelte anlegg med fabrikkpassord og på usikrede nettverk. Hackerne kunne bare logge seg inn og justere temperaturen slik de selv ville.

Konsekvensene

Med 50 grader i fryserne ble maten ødelagt, og flere steder oppsto det branner. Butikkjeden Intermarché alene anslo tap på flere hundre millioner kroner på ett døgn. Legger man til skadene på fryseanleggene og brannene som oppsto som følge av angrepet, blir den samlede regningen langt høyere.

Men konsekvensene er mer enn økonomiske. Angrepene fører til usikkerhet, redsel og mistillit. Er det mulig å stole på systemene? Hvordan kan forbrukerne være sikre på at maten de kjøper ikke har tint og frosset igjen uten at butikken vet om dette? Hva med annen infrastruktur som vannforsyning eller strømnettet? Nettopp slike ringvirkninger tyder på at dette ikke er guttestreker, men et bevisst forsøk fra en fremmed stat på å skape utrygghet.  

Hvem står bak?

9. november, gikk Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot ut og sa at Iran står bak angrepene 12. oktober. Han pekte på «Shahid Kaveh», en cyberenhet som er knyttet til Irans revolusjonsgarde. Og Frankrike ber nå om internasjonale arrestordrer på lederen og hans to nestledere.
For angrepet 2. november, som rammet Belgia, Nederland, Sverige og flere andre land, er det så langt har ingen stat så langt pekt ut noen gjerningsperson, men flere sikkerhetsfirmaer peker mot Russland. To prorussiske grupper, NoName057(16) og Z-Pentest Alliance, tok på seg æren i sosiale medier og la ut det de kalte bevis. Disse innleggene ble slettet etter kort tid. Russland avviser anklagene som «absurde».

Det er pr. i dag ikke fastslått om de to hackerangrepene henger sammen.

Hvorfor er det så vanskelig å bevise?

Det er svært vanskelig å slå fast hvem som står bak et hackerangrep. Dette kalles attribusjonsproblemet. Utfordringen med å knytte et angrep til en bestemt aktør så sikkert at man kan svare. Nettopp derfor er hacking et så populært virkemiddel i hybrid krigføring.

Sikkerhetsforskere påpeker at en tenåring og en etterretningstjeneste ser nesten like ut fra forsvarerens side. At en gruppe tar på seg skylden, beviser heller ingenting – det kan like gjerne være et forsøk på å skape mer usikkerhet.

Dette skaper et dilemma. Når skal man anklage en stat for å stå bak et angrep? Det er ikke bare vanskelig å finne ut hvem som står bak, det kan også være vanskelig å legge frem bevis når man vet hvem som står bak. Avslører sikkerhetstjenestene hvordan de fant svaret, kan motstanderen bruke det til å skjule sporene sine neste gang. Men tier de, risikerer de å invitere til nye angrep.

Kan dette skje i Norge?

Norge har vært utsatt for hacking flere ganger. De mest kjente eksemplene er Stortinget i 2020 og 2021, samt demningen i Bremanger i 2025. Natt til 3. november ble temperaturen i fryseanlegget til varehuset Havaristen i Ytre Enebakk skrudd så kraftig opp at sprinkleranlegget gikk, og store mengder varer ble ødelagt. Eieren mener anlegget trolig ble hacket. Samme dag ble også Ullensvang Fruktlager i Hardanger utsatt for noe lignende.

I forbindelse med hackerangrepene i Europa og Norge, skannet Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) nettet og fant flere titalls norske kjøleanlegg som var eksponert, enkelte med fabrikkpassord. Flere titalls angrep skal være avverget og noen eiere var heller ikke klar over at utstyret var koblet på nett.

Hvordan kan man beskytte seg?

Angrepene avslørte at mange butikker var for dårlig sikret. Den gode nyheten er at det er lett å gjøre noe med. Dersom infrastruktur må være tilkoblet til internett, så er det viktig at utstyret til enhver tid har de siste oppdateringene, at man bruker sterke passord og tofaktorinnlogging. Samt å sørge for rask varsling når systemet blir hacket slik at man kan begrense skadene.

Dette er tiltak som ikke bare gjelder for de som er ansvarlige for infrastruktur, men dette er viktige for alle som er på nett. Det trengs ingen hær for å ramme et samfunn. Det holder med et passord som aldri ble endret.