Man skulle kanskje tro at et aktuelt begrep som terrorisme hadde en generelt akseptert definisjon? Dessverre er det ikke slik. Årsakene til dette er mange, og utfordringene likedan.
Terrorisme er en voksende sikkerhetspolitisk utfordring, og de siste årene har Europa vært utsatt for flere terrorangrep. Dette er noe som naturlig nok opptar politikere og offentligheten, og derfor er det kanskje overraskende at det ikke finnes noen felles definisjon av terrorisme. Både innen media og akademia, så vel som innenfor det juridiske, er det usikkerhet og uenighet om hvordan terrorisme skal defineres.
Hvordan man definerer en hendelse vil kunne få konsekvenser for hvordan mennesker forstår og videre forholder seg til en situasjon. I den grad ord har makt vil hva som defineres som terrorisme også kunne få konsekvenser for både menneskers følelser. Og kanskje enda viktigere: for menneskers reaksjoner og handlinger. Om noe karakteriseres som terrorisme vil det også fortelle oss noe om alvorlighetsgraden til en hendelse. Det vil gi en pekepinn på motivet for handlingen og kanskje også om hvordan man skal forholde seg til informasjonen man får. Vel så viktig forteller det oss også hvordan en hendelse vil etterforskes og straffeforfølges.
Utfordringer
Utfordringen ved å ikke ha en allment akseptert definisjon er flere. I dagens globaliserte og digitale medielandskap dekker journalister hendelser fra hele verden. Bakgrunnen for en voldshandling kan være tett knyttet til situasjonen i et spesifikt land. Det trengs derfor god bakgrunnskunnskap for å presist kunne formidle hvilken type hendelse det er snakk om. Samtidig har flere mediehus ønske om å være «først på ballen», og å gi oss mediebrukere raske oppdateringer. Hvordan skal en tidspresset journalist presist kunne avklare om en hendelse kan karakteriseres som terrorisme når hun ikke har en helhetlig definisjon å basere seg på? På det juridiske planet vil en hendelse kunne få ulik straffeutmåling avhengig av hva den defineres som. Samtidig endrer terrorismens metoder seg like raskt som vårt samfunn. Både nasjonale- og internasjonale lovverk står dermed i et konstant oppdateringsdilemma om hvorvidt lovverkets forståelse av terrorisme henger med i tiden.
I akademia har definisjonsdebatten om hvordan, og hva, som skal defineres som terrorisme vært tilstede siden forskingsfeltet ble etablert på begynnelsen av 70-tallet. Feltet henter faglig tyngde fra blant annet statsvitenskap, psykologi, sosiologi og historie, og er dermed er å anse som tverrfaglig. Dette har dog ikke frembragt en enhetlig definisjon av forskningsfeltets hovedbegrep. I 1988 identifiserte terrorforskerne Alex Schmid og Albert Jongman over 100 ulike akademiske definisjoner av terrorisme. Dessverre er det liten grunn til å tro at det er blitt færre med tiden. Dette bærer med seg spørsmål om forskningens gyldighet og praktiske bruk. Hvordan kan man være sikker på at forskningsresultater som bygger på ulike forståelser av terrorisme kan brukes sammen for å skape ny kunnskap?
Terrorismens historie
Så hvorfor er det så vanskelig å definere terrorisme? For å forstå dette må man ta et skritt tilbake og se på terrorismens historie. Selv om terror og internasjonal terrorisme kan virke som et moderne begrep, har den en lang og kompleks historie. Ordet i seg selv ble for første gang brukt under Den franske revolusjonen, men terrorisme har preget vår historie lenge før det. Ulike ideologier og religioner er blitt brukt som belegg og inspirasjon på ulike tidspunkt.
Zealot-Sicarii’ene rundt 70 år etter vår tidsregning ansees av mange som verdens første terrorgruppe. I det 19. århundre sto venstreekstreme på agendaen, og i dag har særlig internasjonale islamistiske terrorisme vært på dagsorden. Terrorisme er og har vært tilstede under frigjøringskonflikter, motstandsbevegelser, revolusjoner, borgerkriger og mellomstatlige kriger. For grupperinger og opprørere uten tilsvarende militær styrke som staters hærer har terror vært et mye brukt virkemiddel i krig.
Samtidig er det under krig og konflikt vanskelig å skille mellom et terrorangrep og en kamphandling. Spørsmålet om terror også kan begås av stater er blitt mye diskutert, særlig i borgerkrig-lignende situasjoner. I løpet av historien har terror gjerne vært forbundet med voldshandlinger mot sivile, men de siste tiårene har flere forskere også inkludert angrep på militære mål. I tillegg til religiøst og ideologisk motivert terrorisme, har også etniske og nasjonale skillelinjer blitt brukt som drivkraft for terrorhandlinger. At terror preger verden er altså ikke noe nytt. Som historien viser oss, er terrorismens utvikling tett knyttet til samfunnets generelle utvikling. En definisjon må dermed holde tritt med samtiden uten å ekskludere fortiden. Dette er ingen enkel oppgave, og er en av årsakene til at det er vanskelig å definere begrepet.
Hvor går skillet?
En videre problemstilling vil så være å skille terrorisme fra lignende hendelser. Hva er for eksempel forskjellen mellom politisk vold og terrorisme? Eller terrorisme og en krigshandling? Hva er egentlig forskjellen mellom en geriljagruppe, en opprørsgruppe og en terrorgruppe? Skal terror ansees som kriminalitet? Vil hatkriminalitet da kunne bli sett på som terrorisme? Må et terrorangrep ha dødsofre for å kunne defineres som terror, eller vil vold være tilstrekkelig?
Er det terror om ingen mennesker blir skadet eller drept, men eksempelvis en bygning blir ødelagt? Er det terrorisme om absolutt ingen vold skjer, men det fremsettes trusler om vold? I tillegg kan det en person ser på som en terrorhandling være det en annen oppfatter som legitim frigjøringskamp. Forståelsen av bakgrunnen for handlingen er altså også med på å skille hvilke hendelser som blir karakterisert som terrorisme og ikke.
I møte med definisjonslabyrinten har noen forskere heller valgt å fokusere på de elementene ved terrorisme som oftest går igjen i dens mange definisjoner. I sin anerkjente bok Inside Terrorism fra 2006, danner Bruce Hoffmann en definisjon basert på de elementene som oftest går igjen i definisjoner av terrorisme.
Fellesnevnere
Det elementet som oftest gikk igjen i defineringen av terrorisme var vold eller tvangsmakt. Hele 83,5 % av definisjonene innebar en forståelse av terrorisme som et voldelig konsept. På andreplass (65 %) finner man at terrorisme defineres som noe politisk. Terrorisme ansees som en politisk handling, er politisk motivert og/eller har et element av politikk i seg. Det politiske elementer brukes gjerne til å skille terrorisme fra andre voldshandlinger som ikke har et politisk motiv, for eksempel voldelig kriminalitet med økonomisk vinning som motiv. Det politiske aspektet viser også til terrorismens historiske tilknytning til samfunnets utvikling.
Videre er elementet frykt tilstede i over halvparten av definisjonene. Dette viser til at terrorisme ofte har som mål å spre frykt blant mennesker og offentligheten. Frykt kan brukes som maktmiddel for å få gjennomslag for terroristenes ønsker, men også for å vise styrke til sine opponenter. Dette er ofte tett knyttet til det fjerde mest fremtredende definisjonselementet: trussel, som er en sentral del av terrorismes kommunikasjonsstrategi. Terrorfrykt og trusler henviser videre til den femte punktet, nemlig at terrorisme har en psykologiske effekt og vekker reaksjoner både blant potensielle ofte, så vel som hos det bredere publikumet.
Sistnevnte er også et gjentagende element i definisjoner av terrorisme, skillet mellom ofre for handlingen og det reelle målet. Selv om en terrorhandling ofte begås mot mennesker med eksempelvis en viss bakgrunn eller mot et sted med symbolsk betydning, så er gjerne målet til terroristene et annet enn de som er direkte utsatt for handlinger. Eksempelvis var al-Qaidas mål under terrorangrepene den 11. september var å ramme USA. Dette var basert på terrorgruppens tolkning av den amerikanske statens handlinger og ideologi. Menneskene som befant seg i tvillingtårnene var i så måte ofre for handlingen, men hovedmålet var å ramme den vestlige verden generelt og USA spesielt.
Kort oppsummert
Som avsnittet over viser, innebærer terrorisme ofte vold og tvangsmakt, den er iboende politisk, den innebærer elementer av frykt og trusler og har psykologiske effekter utover de konkrete ofrene. Terrorisme skiller mellom ofre for handlingen og det reelle målet, noe som igjen forsterker frykt-elementet da vold mot tilfeldige utvalgte brukes som middel og symbolikk mot det reelle målet. I tillegg er handlingene er ofte nøye planlagt, og er gjort bevist.
Terrorisme er altså vanskelig å definere med tanke på historisk bagasje, den tette tilknytningen til samfunnets utvikling og fordi det ofte kan være vanskelig å skille terrorisme fra andre lignende begrep. Begrepet tillegges aktører og hendelser, bevisst og ubevist, av politikere, media og akademia. I større grad enn før omtales personer, organisasjoner og handlinger som terror av aktører med ulike politiske motiv. I møte med dagens og fremtidens hendelser, kan det være nyttig og ha i mente at hva som defineres som terrorisme slett ikke er så lett å fastslå og kan være høyst kontekstavhengig.