Hva har skjedd i Venezuela?

2026 var bare 3 dager gammelt da USA gjennomførte en dristig operasjon for å fange Venezuelas president Nicolas Maduro. Operasjonen skjedde etter en massiv militæroppbygging utenfor Venezuelas kyst de siste månedene, hvor amerikanerne også har bombet båter mistenkt for å smugle narkotika til USA. Hvorfor valgte USA å fjerne Maduro? Og hva kommer til å skje videre med Venezuela og regionen?

Nicolas Maduro har vært president siden Hugo Chavez døde av kreft i 2013. Siden da har Venezuela gått fra vondt til verre, på tross av sin enorme oljerikdom. Helt siden oljeprisfallet i 2014 har Venezuela befunnet seg i en økonomisk og humanitær krise.  USA har omtalt dette som en «politioperasjon». Men det ligger mye mer bak.

Venezuelas økonomiske og humanitære krise

Siden Nicolás Maduro kom til makten i 2013 har Venezuela vært rammet av en dyp og langvarig økonomisk og humanitær krise. Landets økonomi har kollapset, med et dramatisk fall i BNP og kraftig reduksjon i oljeproduksjonen. Dårlig økonomisk styring, manglende investeringer, omfattende korrupsjon og fallende oljepriser bidro tidlig til krisen, som senere ble forsterket av internasjonale sanksjoner rettet mot regjeringen og oljeindustrien.

Hyperinflasjon gjorde den nasjonale valutaen nær verdiløs og ødela kjøpekraften for befolkningen. Samtidig brøt offentlige tjenester sammen. Helsevesenet mangler medisiner og utstyr, matmangel og underernæring er utbredt, og mange områder har alvorlige problemer med strøm- og vannforsyning. Millioner av venezuelanere har behov for humanitær bistand.

Krisen har ført til en av de største migrasjonsbølgene i Latin-Amerikas moderne historie, der rundt åtte millioner mennesker har forlatt landet for å søke bedre levekår i naboland og andre regioner.

Kampen for et demokratisk Venezuela

Under Nicolás Maduro har Venezuela utviklet seg til et autoritært land. Etter at opposisjonen vant flertall i nasjonalforsamlingen i 2015, ble parlamentets makt systematisk undergravd gjennom regjeringskontrollerte domstoler. Opprettelsen av en lojal grunnlovgivende forsamling i 2017 samlet reell politisk makt hos presidenten.

Myndighetene har slått hardt ned på protester, medier og politiske motstandere, blant annet ved å utestenge ledende opposisjonskandidater fra å stille til valg. Internasjonale observatører har dokumentert vilkårlige arrestasjoner, tortur og alvorlige menneskerettighetsbrudd.

Demokratiforkjempere har aktivt arbeidet for et maktskifte, men det har ikke ført frem. I 2024 gikk Venezuela til et presidentvalg som ble sett på som avgjørende for landets politiske framtid. Opposisjonen, ledet av María Corina Machado (som var selv utestengt fra å stille) mente de vant valget med stor margin. De hadde klart å samle inn og offentliggjorde kopier av valgmaskinenes protokoller. Disse protokollene viser hvor mange stemmer hver kandidat fikk ved hvert valglokale. Opposisjonen kunne derfor bevise at deres kandidat, Edmundo González, fikk betydelig flertall.

Men, valgmyndighetene erklærte Nicolás Maduro som vinner uten å publisere fullstendige resultater.

I oktober 2025 ble Machado tildelt Nobels fredspris for sitt «utrettelige arbeid for å fremme demokratiske rettigheter og en fredelig overgang fra diktatur til demokrati». Prisen ble sett på som et sterkt symbol på internasjonal støtte til Venezuelas demokratiske bevegelse.

Narkoterrorisme

Bare noen uker etter at Machado var i Oslo for å motta fredsprisen gikk USA inn i Venezuela og gjennomførte operasjon «Absolute Resolve» – hvor de fanget og fløy Maduro og hans kone til USA.

Amerikanerne anklager Maduro for narkoterrorisme, konspirasjon til å smugle kokain til USA, og våpenbesittelse. De mener at Maduro har beskyttet og samarbeidet med kriminelle, som Sinaloa‑kartellet i Mexico, FARC i Colombia, og Tren de Aragua i Venezuela, og tilrettelegge for at de kunne sende store mengder kokain via Venezuela til USA.

«Drill baby, drill»

Samtidig har Trump fokusert mye på Venezuelas oljerikdom. Han har uttalt at Venezuela «stjal» olje og olje­rettigheter fra USA og at dette må rettes opp i. Han har også uttalt at USA planlegger å motta opp mot 50 millioner fat venezuelansk olje, og han har sagt at amerikanske oljeselskaper skal gå inn for å «fikse» og revitalisere landets oljesektor. Trump har antydet at dette kan skape økonomisk gevinst for både USA og Venezuela.

Selv om USA er verdens største oljeprodusenten, med produksjon på 13,2 millioner fat per dag i 2024, produserer USA hovedsakelig lett råolje. Lettolje er enklere og billigere å raffinere, og gir produkter som bensin og diesel. Venezuelas olje er tung og dermed mer krevende å raffinere, men kan brukes til mer enn lettoljen. USA har mange raffinerier som er designet for å behandle tungolje, ikke lettolje. Derfor importerte USA rundt 4 millioner oljefat tungolje per dag i 2024. Omlegging av raffineriene fra lettolje til tungolje er svært kostbart, og ingen av selskapene som driver dem er villige til å ta den kostnaden. Interessen for Venezuelas olje er derfor profitt drevet, men også for å unngå kostnadene forbundet med å omlegge USAs raffinerier.

Tette bånd til Russland og Kina

Venezuela har siden Hugo Chavez kom til makten i 1999 alliert seg med Russland og Kina. I oktober 2025 sendte Russland et ukjent antall luftvernsystemer for å støtte Venezuela da USAs militæroppbygging økte. Maduro var på besøk hos Putin i Moskva senest i mai 2025.

Kina har gitt Venezuela store lån i bytte mot olje. Dette har gjort Kina til den største mottakeren av venezuelansk olje. Samtidig har Venezuela slitt med å tilbakebetale lånene på grunn av den sviktende oljeinfrastrukturen. Dette førte til at Kina ble tilbakeholdent med utstedelse av nye lån. Men, bare timer før Maduro ble pågrepet møtte han Qiu Xiaoqi, Beijings spesialutsending for Latin Amerika, i presidentpalasset i Caracas. Dette understreker det tette forholdet mellom landene.  

I skvis mellom stormaktene

USAs pågripelse av Maduro må også forstås i lys av den pågående stormaktsrivaliseringen mellom USA, Kina og Russland. I sin nye nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2025 gjør Trump‑administrasjonen det klart at den vestlige halvkule skal være dominert av USA. Ifølge Trump er dette en gjeninnføring av Monroe doktrinen, som han selv har kalt «Donroe» doktrinen (M er byttet ut med D for Donald Trump).

Det innebærer at USA må fjerne innflytelsen til sine rivaler, Kina og Russland, i regionen. Pågripelsen av Maduro og de påfølgende truslene til de gjenværende i regimet er gjort for å gjenetablere amerikanernes innflytelse i Venezuela, og samtidig sende et signal til resten av regionen om at USA anser dem som innenfor amerikanernes innflytelsessfære.

Kritikerne har påpekt at denne tolkningen av Monroe doktrinen er feil og at den opprinnelig var for å holde de europeiske stormaktene utenfor regionen, ikke at regionen istedenfor skulle domineres av USA. Doktrinen har utviklet seg siden den ble opprettet og USA har gjennom 1900-tallet blandet seg mye inn i Latin-Amerikas politiske utvikling. Etter den kalde krigen ble USAs innblanding mindre, men Trump har nå bragt dette inn i en ny tid.

Hva nå, Venezuela?

Like etter at Maduros pågripelse var bekreftet ble visepresident Nancy Rodriguez tatt i ed som fungerende president. Trump sa på pressekonferansen lørdag 3. januar at USA skal styre Venezuela og at det gjenværende regimet er villig til å gjøre det USA vil. Rodriguez avviste samme dag at USA skal styre Venezuela, og krevde at de løslater Maduro.

På spørsmål om Machado, eller Edmundo Gonzalez, skal innsettes har Trump avvist dette og sagt at Machado ikke har «respekten» som trengs for å lede landet. I sterk kontrast til Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen av prisen og valgmaskinenes protokoller.

Machado har uttalt at hun støtter pågripelsen av Maduro og at hun fortsatt planlegger å returnere til Venezuela.

Enn så lenge ser det ut til at Trump ser for seg å samarbeide med fungerende president Rodriguez framfor å presse for innsettelse av opposisjonen. Hvilken rolle opposisjonen vil få, og hvordan USAs «styring» av Venezuela vil se ut gjenstår å se. Spørsmålet er også om amerikanske trusler er nok for å tvinge regimet til å samarbeide.

Konsekvenser for regionen

Forrige lørdags hendelser har sendt sjokkbølger gjennom Latin-Amerika. Reaksjonene fra lederne har vært blandet. Argentinas president hyller Trump, mens Brasils president fordømmer dette. Det samme gjelder Colombias president, som også ble utsatt for trusler av Trump. Tidligere i fjor truet han Panama med å overta kontrollen over Panama-kanalen for å fjerne kinesisk innflytelse.

Flere land ser nok på USAs handlinger som dypt bekymringsverdige. Landene vil nok undersøke måter de kan bli mindre avhengig av USA på, og måter for å forsterke sikkerhetsbånd til andre land i regionen, men også til resten av verden. De kan også investere mer i sin egen forsvarsindustri og egne forsvarsstyrker. Dette vil gjøre det vanskeligere for USA å gjennomføre truslene sine.

Situasjonen er fortsatt under utvikling. Det gjenstår å se hva det endelige resultatet vil bli. Uansett har 2026 startet med et brak.