Hetebølger, skogbranner og de lave vannivåene i Donau og Rhinen har preget overskriftene i sommer. Sikkerhetsdimensjon til klimaendringene har kommet i skyggen av Ukraina-krigen, men dette er i ferd med å endres.
Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har Europas sikkerhetspolitiske dagsorden vært dominert av hard makt: investeringer for å nå NATOs 5% mål, produksjon av våpen og ammunisjon, og militær avskrekking. Det er selvfølgelig naturlig. Likevel har årets sommer blitt enda en påminnelse om at klimaendringene ikke lenger er en fjern «trusselmultiplikator». De slår direkte inn i Europas forsvarsevne, beredskap og kritiske infrastruktur her og nå.
Skaper store problemer for industrien og beredskapen
De siste somrene har gitt Europa et brutalt møte med den nye klimaforutsigbarheten. Når vannstanden i viktige transportårer som Rhinen og Donau synker til kritiske nivåer, rammes ikke bare sivil skipsfart. Disse elvene er bærebjelkene i det europeiske industrisystemet og for varetilførselen til forskjellige deler av Europa.
Når skip kun kan frakte rundt 20–30 % av sin normale last for ikke å gå på grunn skapes det umiddelbare flaskehalser. Fraktkostnadene har skutt i været fordi det nå trengs fire til fem skip for å transportere samme last.
Dette har rammet Tyskland spesielt hardt. Ifølge analyser fra Kiel-instituttet fører hver måned med ekstremt lav vannstand til at Tysklands samlede industriproduksjon faller med rundt 1 %. Tørken anslås å barbere bort rundt 0,3 til 0,4 prosent av landets økonomiske vekst.
For militære planleggere betyr lav vannstand at tungt materiell, kjøretøy og drivstoff må flyttes over på et allerede overbelastet jernbane- og veinett. I en krisesituasjon der NATOs evne til rask forflytning på tvers av kontinentet er avgjørende, er tørke blitt en direkte strategisk sårbarhet.
Dette må det planlegges for og det må investeres betydelig i reservekapasitet i jernbane- og veinettet for å muliggjøre transport av tungt materiell. Lavere økonomisk vekst går også utover muligheten flere land har til å investere i forsvarsmateriell. Lav vannstand skaper dermed flere problemer samtidig.
Energisikkerhet under direkte press
Krigen i Ukraina viste med all tydelighet sårbarheten i å være avhengig av russisk gass. Denne lærdommen gjelder også for andre produkter og energikilder. Men denne lærdommen har gjort at den grønne energiomstillingen har skiftet karakter fra å være et rent miljøtiltak til å bli et spørsmål om hard energisikkerhet.
Paradokset er at klimaendringene også utfordrer den eksisterende energistrukturen. Ekstremt lav vannstand og høye temperaturer i elvene gjør det vanskelig å hente ut nok kjølevann til kjernekraftverk i Sentral-Europa. Dette har tvunget frem midlertidige nedstenginger eller redusert kapasitet i Romania, Ungarn, Frankrike og Sveits. Når energisikkerheten svikter på grunn av klimaet, svekkes også landenes økonomi, den samme økonomien skal finansiere Europas forsvarsopprustning.
Løsningen må være å ha flere ulike energikilder slik at bortfall av én kan erstattes med en annen. Fornybar energi, som solceller og vannkraft, vil kunne bidra til at Europa blir i større grad selvforsynt med energi.
Militæret som brannkonstabler
Samtidig som europeiske væpnede styrker skal fokusere på avskrekking og trening, bindes store ressurser opp til andre oppdrag. Rekordstore skogbranner og voldsomme flommer krever jevnlig innsats fra militære mannskaper, helikoptre og logistikkenheter.
I Frankrike har de satt inn sitt A400M militære transportfly til å bidra med slokking. I Hellas har kystvakten bidratt til masseevakueringer, og i Spania ble nesten 2000 soldater satt inn for å bidra til å slokke branner.
EUs ordning for sivil beredskap, hvor Norge også er med, gjør at EU-landene hjelper hverandre med disse krisene. Det er svært nyttig for å forbedre samarbeidet mellom land og kan delvis overføres til militære. Men når forsvarspersonell og materiell brukes til sivil krisehåndtering i ukesvis, tærer det på beredskapen og reduserer overskuddet til ren militær trening og avskrekking. I tillegg må militært utstyr i dag kjøpes inn med spesifikasjoner som tåler et langt tøffere klima – enten det er ekstremvarme i sør eller uforutsigbart vær i nordområdene.
To kriser, én løsning
Europa står i dag i en sikkerhetspolitisk situasjon som fremstår adskilt fra klimakrisen, men som i realiteten henger tett sammen den. NATO-landene må finansiere en massiv militær opprustning samtidig som de må håndtere et skiftende klima med alvorlige konsekvenser for sikkerheten og økonomien.
Det hjelper lite å investere milliarder i toppmoderne våpensystemer dersom infrastrukturen som skal flytte dem sitter fast på en tørrlagt elvebunn, eller om basene trues av skogbranner og energisvikt.
Truslene klimaendringene bringer med seg må håndteres i et kortsiktig perspektiv og løses i et langsiktig perspektiv. Det samme gjelder for den russiske trusselen. Sånn vil vi oppnå et robust Europa.