nordisk balanse
Nordisk balanse viser til en maktbalansedynamikk som gjorde seg gjeldende i Norden under Den kalde krigen. Dynamikken i denne balansen var at dersom USA av ulike årsaker økte sitt sikkerhetspolitiske engasjement hos de nordiske NATO-medlemmene (Danmark, Island og Norge), ville dette kunne føre til et økt sovjetisk press på de alliansefrie nordiske land (Finland og Sverige).
Finland hadde i denne sammenheng en vennskaps- samarbeids- og bistandspakt (VSB) med Sovjetunionen, som blant annet gjorde det mulig med finsk-sovjetiske «konsultasjoner» dersom den sikkerhetspolitiske situasjonen tilsa dette. Tilsvarende kunne både Danmark og Norge bli fristet til å fravike sin base- og atompolitikk, som innebar at det ikke skulle være amerikanske baser eller atomvåpen på dansk eller norsk jord, dersom Finland spesielt, men også Sverige, av ulike årsaker ble utsatt for press fra sovjetisk side. Base- og atompolitikken til både Danmark og Norge var dermed vesentlige elementer i denne nordiske balansen.
Det viktigste resultat av dette var at området både var preget av et sikkerhetsfellesskap de nordiske land i mellom, samt at området til tross for de store sovjetiske styrkene på Kola var et lavspenningsområde. Den nordiske balansen bidro med andre ord til en stor grad av amerikansk-sovjetisk tilbakeholdenhet i Norden.