Ti år har gått siden Libyas autoritære leder Muammar al-Gaddafi ble styrtet. Igjen står et skakkjørt land, en befolkning i nød, og et handlingslammet FN. Libya er historien om landet hvor våren ble til vinter.
Da Den arabiske våren brøt ut i Tunisia i 2010, spredte demonstrasjonene seg til flere av landene i regionen. Befolkningen i ulike arabiske land protesterte mot sosial og økonomisk ulikhet, og om håp om demokratiske reformer og frihet. Det tok ikke land tid før libyerne lot seg inspirere.
Drømmen om demokrati
Til tross for at Libya hadde Afrikas største økonomi og befant seg høyt oppe på FNs menneskelige utviklingsindeks (HDI), var godene i samfunnet svært ujevnt fordelt da Den arabiske våren brøt ut i Libya i 2011. I tillegg ble landet styrt av den autoritære lederen oberst Muammar al-Gaddafi. Med hele 42 år ved makten, var Gaddafi den lengstsittende regjerende statslederen i den arabiske verden.
Den karismatiske lederen kom til makten gjennom et statskupp på slutten av 1960-tallet, og gjorde seg opprinnelig populær ved å nasjonalisere oljeindustrien og bruke inntektene på å finansiere sosiale reformer. Med tiden utviklet imidlertid Gaddafi en stadig mer autoritær lederstil. De økonomiske problemene økte, samtidig som myndighetene var ansvarlig for utstrakte menneskerettighetsbrudd og tidvis voldelig undertrykkelse av befolkningen. Det fantes derfor et sterkt ønske om regimeendring i Libya.
Håpet i den libyske befolkningen var sterkt, og i februar 2011 startet protestene med inspirasjon fra Tunisia. Målet til demonstrantene var en liberalisering av samfunnet og å få bukt med den økende arbeidsledigheten. Drømmen var at demokratiet for første gang skulle få slå røtter, spire og så endelig – få stå i full blomst.
Frøet som aldri fikk slå rot
Gaddafi-regimet valgte å slå hardt ned på protestene. Dette ble møtt med sterk kritikk internasjonalt, ettersom demonstrasjonene ble framstilt som fredelige. Senere rapporter har imidlertid vist at dette bildet sannsynligvis var litt mer nyansert. En del av opprørerne var både bevæpnet og voldelige fra starten av. Opposisjonen er siden også blitt anklaget for å ha fabrikkert bevis på overgrep og vold begått av militærstyrkene mot sivilbefolkningen, noe som påvirket folkets oppfatning av Gaddafi.
Den 22. februar 2011 holdt Gaddafi en TV-sendt tale som skapte frykt for at han skulle gjennomføre et folkemord. Han kalte blant annet opprørene for rotter og forrædere, og oppfordret sine tilhengere til å «rense Libya hus for hus», dersom demonstrantene ikke overga seg. Som følge av dette vedtok FNs sikkerhetsråd Resolusjon 1973 den 17. mars 2011. Den tok sikte på å beskytte sivilbefolkningen i Libya gjennom en militær intervensjon for å håndheve en flyforbudssone over landet. For første gang i historien autoririserte Sikkerhetsrådet en militær intervensjon ut ifra doktrinen om Responsibility to Protect (R2P).
Intervensjonen
NATO påtok seg ansvaret for gjennomføringen av den militære intervensjonen i Libya. Få dager etter at Resolusjon 1973 ble vedtatt startet NATO Operation Unified Protector. 15 land, deriblant Norge, stilte med seks F-16 kampfly. NATO slapp til sammen rundt 7 700 bomber over Libya i løpet av de syv månedene operasjonen varte, av disse var 588 norske.
Allerede i løpet av sommeren 2011 ble National Transitional Council (TNC) – den største opposisjonsgruppen i Libya – anerkjent som den legitime regjeringen av viktige aktører som Den afrikanske union (AU), Frankrike, Storbritannia, USA og Russland. Dette kom i kjølvannet av rapporter om grove menneskerettighetsbrudd begått av Gaddafi, og i juni 2011 ble Gaddafi anklaget for forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale straffedomstolen i Haag.
I slutten av oktober 2011 inntok opprørsstyrkene den siste regjeringskontrollerte byen Sirte. Gaddafi ble her fanget og siden drept av opprørerne. Tre dager senere erklærte TNC Libya «frigjort» og annonserte at det skulle holdes valg innen åtte måneder. Den 31. oktober ble NATO-operasjonen avsluttet.
Kritikk av intervensjonen
Intervensjonen i Libya er blitt berømmet for å ha vist politisk handlekraft og rask militær iverksettelse for beskyttelse av sivile. Likevel har Operation Unified Protector også blitt sterkt kritisert. Allerede mens operasjonen pågikk var det kritiske stemmer som mente at operasjonen gikk utover sitt mandat. Hovedmålet til operasjonen var å beskytte sivile, ikke å tilrettelegge for regimeendring i landet ved å styrte Gaddafi. Denne kritikken tiltok etter hvert som det ble kjent at bevisene for et påbegynnende folkemord ikke var å framdrive, og da opposisjonen selv ble anklaget for overgrep mot sivile.
I 2016 bekreftet en rapport fra Storbritannias utenrikskomité at det ikke fantes solid etterretning som bekreftet at Gaddafi var i ferd med å begå et folkemord. Rapporten antydet også at NATOs luftangrep styrket opprørene vis-a-vis regjeringsstyrkene noe som påvirket det endelige utfallet av borgerkrigen. Basert på en anmodning fra Stortinget, har også Norges innsats i Libya blitt utredet. Hovedkonklusjonen i rapporten fra 2018 var at operasjonen hadde et folkerettslig mandat i FNs sikkerhetsråd og at norske F-16-fly opererte innenfor humanitærrettens regler. Samtidig ble kom det frem at norske luftstyrker hadde bombet Gaddafis hovedkvarter, til tross for at regjeringen hadde påpekt at det ikke var et mål å avsette Gaddafis regime. Argumentet for bombingen var at Gaddafis hovedkvarter ble sett som et militært mål.
Et ugjenkjennelig Libya
I juni 2012 ble de første frie valgene i Libya på over 60 år avholdt. En midlertidig nasjonalforsamling ble valgt, og hadde som hovedoppgave å utforme en ny grunnlov. Siden har en ny nasjonal samlingsregjering blitt etablert, og den nye grunnloven ble vedtatt i 2018. Der slutter imidlertid lyspunktene fra Libyas demokratiseringsprosess.
Overgangen fra Gaddafis autoritære styre ble alt annet enn fredelig. Siden 2011 har Libya vært preget av politisk vold og konflikt mellom ulike grupperinger og den internasjonalt anerkjente regjeringen. Den nye grunnloven høster lite tillit i store deler av befolkningen, og landet har blitt ytterligere politisk splittet. Heller ikke den FN-ledede forhandlingsprosessen i 2015 har klart å samle landet.
Et sterkt demokrati med robuste institusjoner skapes ikke over natten. Det krever tid, planlegging og tillit i befolkningen. Det internasjonale samfunnets involvering i Libya har blitt kristisert. Utover Operation Unified Protector, og mislykkede forsøk fra AU og FN, var det ingen overordnet strategi for bistand til det demokratiske skiftet. De første valgene ble holdt knappe åtte måneder etter at NATO trakk seg ut, og den internasjonale anerkjente regjeringen har aldri hatt tilstrekkelig støtte og tillit i befolkningen. Libya blir i dag ofte trukket frem som et eksempel på at Vestens Midtøsten-politikk har vært lite gjennomtenkt og kortsiktig.
Som følge av borgerkrigen, regimeskiftet og den internasjonale militære intervensjonen, er ikke Libya i dag en fungerende stat. Ordinære statsfunksjonær finnes enten ikke, eller er fraværende. Istedenfor er Libya i praksis fordelt mellom flere maktsentre.
Et splittet land: øst mot vest
Situasjonen de siste årene har vært graverende. Flere eksperter omtaler situasjonen siden 2014 som «Libyas andre borgerkrig». Det oljerike landet ligger i ruiner, og er nesten ikke til å kjenne igjen. Frontene har vært mange, men mest av alt har de vært kaotiske. Faktisk har det politiske landskapet i landet vært så uoverstigelig at det har vært krevende å vite hvem som faktisk bør forhandle om fred.
Forenklet sett er det i dag to hovedaktører i konflikten i Libya. På den ene siden er den FN-anerkjente regjeringen (GNS) i Tripoli, nord-vest i landet. Denne er styrt av statsminister Fayez Sarraj – et langvarig medlem av den gamle makteliten i landet. På den andre siden, eller mer konkret i havebyen Tobruk i øst, er LNA-militsen, styrt av general Khalifa Haftar og hans parlament.
Sarraj og GNS-regjeringen har de siste årene arbeidet med å samle støtte fra militser og politikere, men uten hell. Den FN-støttede statsministeren har liten reell kontroll over hverken Libya, Tripoli eller sine militære styrker. I havnebyen Tobruk sitter den rivaliserende myndigheten LNA. Denne har sitt utspring i nasjonalforsamlingen som vant parlamentsvalget i 2014, men som siden ble annullert av høyesterett. Haftar og hans milits gjorde seg populær i Libya i 2014 da han startet en operasjon for å slå ned på islamske militser, blant annet al-Qaida, som hadde fått fotfeste i landet. Siden da har han tatt stadig større kontroll over landområder, samt store deler av landets oljeressurser.
I praksis har dermed Libya to lovgivende forsamlinger, og to maktsentre. I tillegg finnes det flere mindre maktsentrum styrt av lokale høvdinger og militser. Libya, slik vi en gang kjente det, finnes i realiteten ikke lenger. Fra å ha vært en nasjonalstat, fremstår landet i dag heller som et geografisk område.
Regionalt og internasjonalt stormaktsspill
At det internasjonale samfunnets involvering i 2011 har satt sine fotspor, kan ingen benekte. Dagens situasjon preges av stormaktsrivalisering. Internasjonalt er Tobruk-regjeringen støttet av blant annet Russland, Egypt og De arabiske emiratene, mens de fleste vestlige land, samt Tyrkia, støtter den FN-anerkjente koalisjonsregjeringen GNS.
Russland og USA
Russland er til stede både på bakken og i luften, og ifølge FN skal det være omring 1200 russiske leiesoldater i landet. USA har anklaget Russland for å mate Haftars milits med våpen, og at russerne forsøker å endre stillingskrigen til sin fordel. Dette vil å så fall være i trå med Russlands involvering i borgerkrigen i Syria. Russlands tilstedeværelse må også sees i lys av russernes strategiske mål om å utvide sin innflytelse i regionen. USA har blant annet ment at Russlands tilstedeværelse i Libya er basert på ønske om å etablere militærbaser rett sør for Europa. USA har på sin side støttet GNS-regjeringen, og bidratt i kampen mot islamistiske terrorgrupper som tidvis har fått fotfeste i landet.
Tyrkia og Egypt
Tyrkia, til tross for å ha blitt kritisert av NATO-land for å ha brutt FNs våpenblokade, har støttet GNS-regjeringen med militærrådgivere og droner. I tillegg har tyrkerne sendt rundt 3000 syriske krigere, som er rekruttert av Tyrkia etter å ha kjempet mot Syrias president Bashar al-Assad. De syriske styrkene er, i likhet med andre Tyrkiske bidrag i krigen, sendt for å kjempe mot Tobruk-regjeringen. Videre har Egypt, som støtter Tobruk-regjeringen, truet med å invadere Libya. Dette er for å stoppe GNS-styrkes fremferd i den Haftar-kontrollerte byen Sirte. Byen og område Al-Jufra kan sees på som en «rød linje» i Libya, og Egypt mener at hvis Haftar-styrkene mister kontrollen vil det kunne destabiliserer grenseområdene mot Egypt. Libya er med andre ord en internasjonal slagmark, og borgerkrigen har etter alt å dømme utviklet seg til å bli en intrikat stedfortrederkrig.
Håp om fred?
For ti år siden håpet det libyske folket på et bedre, mer demokratisk, Libya. I dag fremstår situasjonen mer håpløs enn håpefull. Fredsforhandlinger, enten de har vært støttet av Tyskland, USA, Russland, EU eller Tyrkia, har enn så lenge ikke ført frem. En våpenhvile ble imidlertid signert i oktober 2020, som etter planen skal vare frem til et nytt valg i slutten av 2021. Frem til da skal den FN-anerkjente regjeringen styre landet midlertidig. Freden er imidlertid skjør, og FN avholder i disse dager en rekke møter i Genève for å forsøke å holde situasjonen under kontroll.
Kritisk humanitær situasjon
Den humanitære situasjonen i Libya er kritisk, og FN melder at rundt 1,3 millioner libyere har behov for humanitær bistand. Fra å ligge på 53. plass på FNs HDI rangering som måler forventet levealder, utdanning og inntekt i 2010, er Libya nå rangert på 105. plass. Libyas lange kystlinje hverken overvåkes eller patruljeres, og dermed er Libya blitt den naturlige inngangsporten for de mange flyktningene og migrantene som ønsker å ta seg til Europa. Menneskesmuglerne utnytter migranter som befinner seg i en svært sårbar situasjon og tusenvis har allerede mistet livet under den farlige ferden over Middelhavet til Italia.
Ny havn for terrorisme?
Som om det ikke skulle være komplisert nok med to rivaliserende regjeringer og enda flere involverte stater, har borgerkrigen i Libya ført til en oppblomstring av en rekke milits- og terrorgrupper. Blant disse gruppene er ekstreme grupperinger som er tilsluttet terrororganisasjonen IS. Disse har tidligere blitt delvis nedkjempet av USA. Flere frykter nå at en total kollaps av maktstrukturen i Libya vil føre til at landet kan bli et nytt åsted for terrorgruppens kalifatdrøm.
For Europa står mye på spill. Konflikten i Libya er med på å destabilisere Europas sørlige nabolag, noe som har direkte økonomiske og sikkerhetsmessige konsekvenser for regionen. Likevel er det viktig å huske at den største taperen i krigen er den libyske sivilbefolkningen som fortsatt må leve under krig og lovløshet. Drømmen om demokratiet forblir enn så lenge et mareritt.