Militarisering av verdensrommet

I takt med teknologiske gjennombrudd har grensene for menneskenes utforskning blitt flyttet. Verdensrommet er hittil siste steg i denne prosessen. Spørsmålet er om fremtidens kriger vil utkjempes i det ytre rom?

Ideen om krigføring i verdensrom­met har pågått lenge. Allerede på 1960­-tallet så man potensialet for en militarisering av verdensrommet. Dette skjedde i forbindelse med romkappløpet og at de første satellittene ble sendt i bane rundt jorden. Faktisk var de første utprøvingene av romteknologi utarbeidet av forsvars­industrien, og sånn sett har verdens­rommet vært militarisert fra første øyeblikk.

Internasjonal lov

Traktaten om det ytre verdensrom fra 1967 – også omtalt som Romtrakta­ten – stanset en slik utvikling. Blant annet fordi den forbød åpning av militære baser på månen og utplas­sering av masseødeleggelsesvåpen i bane rundt jorden. Traktaten ble undertegnet av 126 land, inkludert USA og Sovjetunionen (nåtidens Russland). Den sier videre at utfors­kningen og bruken av det ytre rom skal skje på en måte som gagner alle nasjoner.

ABM­-avtalen mellom USA og Sovjetunionen fra 1972, forbød et storstilt forsvar mot innkommende interkontinentale raketter. Dette var også et hinder for utplassering av våpen i verdensrom­met. USA trakk seg imidlertid ensidig fra denne avtalen i 2002.

Verdensrommet har for det aller meste vært mer preget av samarbeid enn konflikt. Dette kan imidlertid være truet av utdatert internasjonal lovgivning, som ikke er tilpasset dagens situasjon. Selv om verdens­rommet i lengre tid har vært militari­sert, har det ennå ikke vært utplassert våpen i verdensrommet. Det finnes mange måter å ta dette neste steget på, uten å bryte med eksisterende avtaler.

Våpen i verdensrommet

En måte å begynne militariseringen av verdensrommet er å utstyre satellitter med lasere. Disse vil kunne blinde ut andre lands satellitter. Man kan også utstyre satelitter med våpen som kan ta ut raketter eller mål på bakken. Utplassering av slike våpen i verdensrommet vil gi enorme fordeler med tanke på oversikt.

I tillegg gjør fraværet av tyngdekraft at det ikke er behov for sprengstoff. Ethvert objekt som sendes mot jorden vil treffe med voldsom kraft og gjøre stor skade. Dette gjør at nær sagt hva som helst kan bli brukt som et våpen. Dette vanskeliggjør en internasjonal lovgivning mot våpen i verdensrom­met.

Det mest aktuelle er imidlertid våpen eller mekanismer for å beskytte egen infrastruktur i verdensrommet, som for eksempel satellitter. De fleste høyteknologiske land bruker allere­de romteknologi aktivt i krigføring, fordi viktige våpensystem blir styrt gjennom satellitter. For eksempel er GPS teknisk sett en militær ressurs.

Det amerikanske forsvaret er veldig avhengig av satellitter i sitt virke, noe som imidlertid også gjør dem svært sårbare. For USA er det en sentral utfordring å beskytte satellittene mot potensiell sabotasje eller angrep. Dette blir stadig mer aktuelt med utvikling av romkapasiteter blant kon­kurrerende stater, som Kina og Russland.

Det er en viktig grunn til at USA har motsatt seg FN-initiativ til å fremforhandle nye avtaler som begrenser bruken av verdens­rommet for militære formål. Flere stormakter har skutt ned egne satellitter for å demonstrere at de besitter denne evnen. Likevel er det foreløpig ingen stater som har utstyrt egne satellitter med våpen. Hvor lenge dette varer er et annet spørs­mål.

Utfordringer med militarisering

Flere forskere har pekt på andre utfordringer ved en militarisering av verdensrommet. Mye av teknologien knyttet til romvåpen vil drives av atomreaktorer. Av de store meng­dene søppel som vil følge en militari­sering av verdensrommet, vil derfor noe være radioaktivt avfall. Det finnes ingen oversikt over hvilke konse­kvenser ulykker med radioaktivt materiell i det ytre rom kan ha. Det finnes heller ikke oversikt over hva slags påvirkning det kan ha på livet på jorden.

Noe av materiellet vil falle ned på jorden, men mye vil også bli værende igjen i rommet. Det vil bidra ytterligere til den allerede enorme forsøplingen av verdensrom­met. Dette vil også ha konsekvenser for fremtidig vitenskapelig utfors­kning av verdensrommet. Samtidig kan det utgjøre en fare for satellitter som er nødvendi­ge for teknologien vi bruker i hver­dagslivet.

USA og Russland

Fra 1985 til 2002 hadde USA en romkommando – Unites States Space Command. Allerede i 1997 definerte denne verdensrommet som en arena for krigføring på lik linje som bakke, hav og luftrom i fremti­den. Tidlig i hans presidentperiode, annonserte Donald Trump at han ønsket å reaktivere romkom­mandoen. Den 30. august 2019 ble US SPACECOM etablert. Denne gangen er romkommandoen imid­lertid en ny gren av det amerikanske forsvaret med ansvar for krigføring i verdensrommet.

Putin har i lang tid lett etter måter å hevde Russland på verdensarenaen. Romfart har vist seg å være et egnet område. Russlands prestisjeprosjekt er en restaurering og oppdatering av den sovjetiske bæreraketten Energija. Hvis prosjektet lykkes vil den gjenbrukbare bæreraket­ten kunne frakte raketter eller annet utstyr på over 80 tonn i lav bane rundt jorden. Alternativt kan den frake 20 tonn i bane rundt månen.

Da NASA avsluttet sitt romfergeprogram i 2011, ble den russiske romfergen Sojuz den eneste måten å frakte mennesker, utstyr og forsyninger til Den internasjonale romstasjonen. Dermed har USA lenge måttet leie plass på denne hver gang en amerikaner skal til eller fra romsta­sjonen. Det koster 80 millioner USD hver vei. Etter at det amerikanske romfartsforetaket SpaceX vellykket skjøt opp sin første bemannede rakett i mai 2020 er dette imidlertid i endring.

Et nytt romkappløp?

USA og Russland har vært sentrale romfartsnasjoner i mange tiår allerede. I likhet med så mye annet tar Kina dem imidlertid raskt igjen. I 2013 ble Kina det tredje landet i verden – sammen med USA og Russland – som har gjennomført en såkalt myk landing på månen. I januar 2019 ble Kina det første landet i historien til å gjennomføre en vellykket landing på månens bakside med romsonden Chang’e­4.

Både USA, Russland og Kina har altså aktive sivile og militære romfartsprogram. En eventuell fremtidig utplassering av våpen i verdensrom­met vil uten tvil endre maktbalansen mellom verdens supermakter. Det vil også føre til at andre stater følger etter. Dermed vil det mest sannsynlig markere starten på et nytt romkappløp, der strategisk dominans står øverst på agendaen.