Trusselen fra ballistiske missiler er ofte oppe i den forsvarspolitiske debatten. Frykten er at Norge mangler evnen til å forsvare seg mot denne typen våpen.
Norge har per 2020 verken anledning til å oppdage, varsle eller håndtere trusselen fra flere typer ballistiske missiler. Både forsvarssjef, politikere og forskere har vært ute og påpekt at vi er sårbare for angrep som kan ha betydelige forsvars- og samfunnsmessige konsekvenser. Hva er egentlig ballistiske missiler, hvilke skade kan de gjøre, og hvordan forsvarer vi oss mot dem?
Hva er missiler?
Det er lett å gå seg vill i fagterminologien når det er snakk om missilforsvar. For det første blir det et spørsmål om hva et missil egentlig er. En vanlig definisjon er at en missil er et selvdrevet (i betydningen at det har en motor), styrt (manuelt eller av seg selv) våpen, som er utrustet med ett eller flere stridshoder.
Missil
- Selvdrevet, styrt våpen utstyrt med stridshoder
- Stridshodet kan være konvensjonelt eller kjernefysisk
- Kryssermissil: drevet av motor, holder seg innenfor atmosfæren
- Ballistisk missil: følger delvis en ballistisk bane – altså ikke motorfremdrevet – og kan gå utenfor atmosfæren
Deretter kommer forskjellen mellom de to hovedkategoriene missiler: ballistiske missiler og kryssermissiler. Et kryssermissil belager seg på motorfremdrift helt til målet. I kontrast til de ballistiske missilene holder den seg innenfor atmosfæren. Ofte kan kryssermissiler fly svært nært bakkenivå og følge terrenget, noe som gjør de svært vanskelig å oppdage på radarer.
Ballistiske missiler er missiler som i deler av sin ferd følger en ballistisk bane, altså den delen av strekningen som tilbakelegges uten motorfremdrift. Missilens bane i denne fasen bestemmes hovedsakelig ved hjelp av tyngdekraften. Flere typer ballistiske missiler når sitt øverste punkt godt utenfor atmosfæren. Det er ballistiske missiler som utgjør den største utfordringen for forsvaret av Norge.
Ballistiske missiler
Ballistiske missiler deles gjerne i fire kategorier på bakgrunn av rekkevidde. Kortdistansemissiler, også kjent som taktiske missiler, har en rekkevidde på mindre enn 1000 kilometer. Deretter kommer mellomdistansemissiler (1000 – 3000 km), og langdistansemissiler (3000 – 5000 km).
De ballistiske missilene med lengst rekkevidde kalles for interkontinentale missiler. Disse kan ha rekkevidder på nærmere 15 000 km. Til sammenligning er avstanden mellom for eksempel Beijing og Washington DC rundt 11 000 km. Den lengste avstanden mellom to punkter på jordens overflate er 20 000 km. Tatt i betraktning hvor missilene kan utplasseres, kan de med andre ord nå nærmest hvor som helst, og det på utrolig kort tid.
Flytiden på de ballistiske missilene varierer naturlig nok etter avstanden de skal tilbakelegge. Det er derimot ikke tale om noen direkte proporsjonalitet, ettersom missilene har helt forskjellige topphastigheter. Mens kortdistansemissilene kan ha en maks hastighet på rundt 7000 km/t, kan de interkontinentale nå en topphastighet på nærmere 25 000 km/t. Avstanden mellom Beijing og Washington DC kan dermed enkelt tilbakelegges på under halvtimen.
Skadepotensiale fra slike typer våpen gjør ikke saken mindre skremmende. Stridshodet, altså den eksplosive ladningen som missilet bærer med seg, kan bestå av konvensjonelle eksplosiver, eller det kan være nukleært. Det finnes ingen måte å skille det ene fra det andre når missilet er i luften. For den som skal forsvare seg mot missilene er det med andre ord vanskelig å vite om det er et atomvåpen som er på vei eller ikke.
Forsvar mot ballistiske missiler
Bildet blir ikke mindre komplisert når man ser på mulighetene for å forsvare seg mot ballistiske missiler. Først og fremst kreves det at det innkommende missilet blir oppdaget tidsnok. Til dette brukes det radarer og satellitter.
Ved hjelp av varmegjenkjennelse kan en satellitt oppdage at en oppskytning har funnet sted. Et varsel sendes da til en radar som kan starte å spore missilet. Å oppdage missilet er likevel ikke alltid enkelt. Dette er blant annet på fordi radaren som skal spore missilet må være innenfor rekkevidde, og må dekke det aktuelle området.
Neste utfordring blir å faktisk skyte ned missilet, også kalt å avskjære det. Dette krever ekstrem nøyaktighet. De fleste forsvarssystemer baserer seg på at man selv skyter opp et avskjæringsmissil som fysisk må treffe det andre missilet for at sistnevnte skal bli uskadeliggjort. Dette blir ofte beskrevet som det tilsvarende til å treffe en geværkule med en geværkule.
Man kan ikke bruke ett våpensystem til å forsvare seg mot alle typer ballistiske missiler. Dette har å gjøre med når på ferden missilet må skytes ned, i hvilken høyde man må avskjære, og hvor lang varslingstiden er. Avskjæringsmissilet må altså konstrueres på bakgrunn av hvilken trussel den skal håndtere.
De fleste land har på grunn av sin størrelse et grunnleggende dilemma når det kommer til missilforsvar. Forsvarssystemene som skal kunne skyte ned raketter som kommer over lengre avstander må stå mellom oppskytningspunktet og målet, og ofte da i et annet land. Radaren som skal oppdage eller spore missilet må stå enda nærmere stedet for oppskytning, og gjerne dermed i et tredje land. For å kunne forsvare seg mot langdistansemissiler er mindre land, som Norge, helt avhengig av samarbeid med andre land.
NATOs missilforsvar
Under NATOs toppmøte i Lisboa i 2010 gikk alliansen inn for å etablere et europeisk missilforsvar. NATOs missilforsvar, også kjent som NATO BMD (Ballistic Missile Defence) kom som svar på en økende trussel fra spredning av ballistiske missiler utenfor det euro-atlantiske området. I dag består NATO BMD av landbaserte radarer og våpensystemer, i blant annet Romania. I tillegg bidrar USA med krigsskip utstyrt med anti-missilsystemer.
Missilforsvaret skal være i stand til å forsvare det europeiske kontinentet hovedsakelig mot trusler fra Midtøsten og andre langdistansemissiler. NATO har flere ganger understreket at systemene ikke er ment for, og heller ikke i stand til, å avskjære Russlands strategiske kjernevåpen.
Likevel har planene ført til økt spenning mellom partene. For Norges del har naboskapet til Russland blitt satt på prøve som følge av den norske regjeringens diskusjoner om bidraget til NATO BMD. I oktober 2019 landet imidlertid regjeringen på at Norge ikke vil delta med sensorer eller avskjæringsmissiler til NATOs missilforsvar.
NATO BMD vil kunne forsvare norsk territorium mot mellom- og langdistanse missiler. På grunn av avstandene til nærmeste radar og kampsystem vil Norge derimot ikke ha noe forsvar mot kortdistansemissiler. Dette må Forsvaret håndtere på egenhånd.
Norges missilforsvar
I den forsvarspolitiske debatten er bekymringene rundt manglende forsvar mot ballistiske missiler til stadighet oppe. Bekymringene aktualiseres ytterligere ved at Norges forsvar i stor grad dimensjoneres på bakgrunn av vårt naboskap til Russland. Naboen i øst ligger langt fremme i utviklingen av nye og mer avanserte ballistiske missiler.
Russland har blant annet utviklet et såkalt hypersonisk glidefly, som ifølge Etterretningstjenestens trusselrapport 2020 ikke kan stanses av noen kjente våpensystemer. Norge er imidlertid i gang med, og planlegger kontinuerlig, hvordan norsk territorium kan forsvares mot de tradisjonelle typene ballistiske missiler.
Debatten om norsk luftvern konsentreres rundt forsvaret av Luftforsvarets baser. Planleggingen er i stor grad knyttet til innfasingen av de nye jagerflyene, F35. I den nye langtidsplanen for forsvarssektoren (2021-2014) er luftvern et viktig tema. Hva som blir den endelige løsningen, er et politisk spørsmål. Det er liten tvil om at kappløpet om å utvikle nye missilsystemer og evnen til å forsvare seg mot disse kommer til å forbli et sentralt tema for forsvarspolitikken.