Ved inngangen til april 2019 vil det være ett år siden de to-måneders lange opptøyene og gateprotestene brøt ut i Nicaragua. Minst 200 demonstranter skal være drept i møte med politi og paramilitære, og over 23 000 skal ha flyktet til nabolandet Costa Rica. I mai 2018 var situasjonen i landet så prekær at UD frarådet alle ikke-nødvendige reiser til Nicaragua, et land som det i årevis har blitt sett på som uproblematisk å reise til. Uroen har lagt seg, men det er lite som tyder på at den politiske situasjonen er endret.
Opptøyene som brøt ut i april 2018 kom som en følge av president Daniel Ortegas forslag om å stramme inn pensjonsrettighetene i landet. Dette var innstramminger som ikke falt i god jord blant den nicaraguanske befolkningen, som regnes som den nest fattigste på den vestlige halvkule. Rundt 16 % av befolkningen er underernært og 45 % av befolkningen i byene lever i slum. I tillegg til de økonomiske utfordringene, står befolkningen overfor en rekke politiske og sosiale utfordringer. Landet er svært klassedelt, kriminaliteten øker og pressefriheten trues. Kvinners rettigheter står svakt; abort er ulovlig, og vold i hjemmet og seksuelle overgrep er utbredt. Samtidig blir Ortegas styre mer og mer autoritært, og innskrenkningene i pensjonsrettighetene var den siste dråpen for store deler av den nicaraguanske befolkningen.
1900-tallets borgerkriger
Nicaragua var en spansk koloni fram til 1821, da landet ble en del av Mexico. I 1838 fikk Nicaragua sin selvstendighet, men det nye landet sto foran en rekke utfordringer. 1900-tallet var preget av to store borgerkriger. Den første borgerkrigen brøt ut på begynnelsen av århundret, og konflikten var i likhet med mange andre land i Latin-Amerika mellom de liberale og konservative kreftene i landet. Perioden var preget av flere interveneringer fra USA, og amerikanske tropper var utplassert i landet ved flere anledninger. Borgerkrigen varte fram til 1936, da den liberale Somoza-familien tok makten gjennom et statskupp.
Anastasio Somoza García styrte landet fram til han ble myrdet av en poet i 1956, da tok sønnen Luis Somoza Debayle over som president. Somoza-familien førte en brutal politikk støttet av USA. Familiedynastiet kontrollerte de viktigste delene av landets økonomi og førte en politikk med utstrakt voldsbruk fra nasjonalgardens side. Etter et jordskjelv i Managua i 1972 ga Somoza Debayle flere av gjenoppbyggingskontraktene til venner og bekjente slik at de kunne tjene økonomisk på katastrofen, samtidig som han forsynte seg grovt av bistandsmidlene som ble sendt fra utlandet. Dette gjorde regimet svært upopulært i den øvrige befolkningen.
Etter jordskjevelt i 1972 var misnøyen med regimets korrupte og diktatoriske styre så stor at det brøt ut en ny borgerkrig, ledet av den sosialistiske gruppen Den sandinistiske nasjonale frigjøringsfronten (FSLN). Gruppen førte geriljakrig mot Somoza-regimet, og revolusjonen hadde stor støtte i befolkningen. Våren 1979 kontrollerte sandinistene store deler av landet, Somoza Debayle flyktet til USA og revolusjonen var et faktum. Sandinistene oppretter en midlertidig junta som overtok makten i landet. Etter stort internasjonalt press ble landets første demokratiske valg avholdt i 1984, og lederen av den midlertidige juntaen og FSLN, Daniel Ortega, ble valgt med en overveldende mengde stemmer.
Ortega innførte et sosialistisk styresett og gjennomførte en rekke jordreformer. Offentlige tjenester og forholdene for arbeiderene ble forbedret, faste priser på grunnleggende varer ble innført og jorda som tidligere tilhørte Somoza-familien og deres tilhengere ble nasjonalisert. Den sosialistiske styreformen førte til isfront mellom Nicaragua og tidligere allierte USA, som gikk over til å støtte den kontrarevolusjonære militærgruppen Contras. Gruppen besto først og fremst av tidligere offiserer fra Somozas nasjonalgarde, men også av internasjonale leiesoldater. Uroen i landet fortsatte og 40 000 nicaraguanere ble drept i borgerkrigen før det i 1990 ble inngått en fredsavtale mellom partene.
Avtalen førte til en demobilisering av FSLN og Contras og et nytt valg tok sted. En koalisjon som besto av fjorten parti vant valget, og makten ble fredelig overført fra sandinistene til Latin-Amerikas første kvinnelige statsoverhodet, Violeta Barrios de Chamorro. Bortsett fra at alle partiene ville ende krigen hadde koalisjonen lite til felles, og i 1996 tapte de for de liberale, som satt med makten fram til 2006. Etter maktskiftet i 1990 myknet forholdet til USA, men perioden var preget av korrupsjon, privatisering og inflasjon, noe som har skapt en viss skepsis til liberalt demokrati blant nicaraguanerne.
Ortega strammer grepet
Daniel Ortega fortsatte sin politiske karriere og deltok i alle valg frem til han igjen vant i 2006. Ortega gikk til valg på å minske ulikhetene i landet og å innføre flere tiltak mot fattigdom og sult. Sosial sikkerhet og bedre tilgang til helsetjenester og utdanning for alle var kjernesaker i hans politiske plattform. Velferdstilbudet ble delvis finansiert av låneopptak, og da særlig fra Venezuela. FSLNs revolusjonære anti-amerikanske retorikk var tonet ned og Ortega gikk inn for å bygge allianser med tidligere motstandere. Siden har Ortega blitt gjenvalgt både i 2011, og igjen i 2016 etter å ha endret grunnloven slik at han kunne stille til valg nok en gang. Tiltakene som er gjort for å redusere ulikhetene i landet har ført til at Ortega til tider har vært svært populær, og ved hvert valg har han fått en større og større prosentandel av stemmene. Samtidig har Ortega de seneste årene styrt Nicaragua med en økende autoritær stil. Presidenten har sikret seg nære allierte i høyesterett og valgdomstolen, samtidig som han har knyttet tette bånd med den katolske kirken. Det er og blitt vanskeligere forhold for opposisjonen og ved valget i 2016 ble Ortegas største motstander nektet å stille. Flere av de viktigste stillingene i landet er blitt gitt til familie og støttespillere, blant annet er Ortegas kone Rosario Murillo utnevnt som visepresident. Velferdstilbudene og den økonomiske veksten i landet har vært en stor grunn til at innbyggerne og næringslivet har godtatt den autoritære utviklingen.
Dagens demonstrasjoner
Demonstrasjonene som blusset opp den 18. april 2018 kom som en følge av president Daniel Ortegas nye pensjonsreform. Reformen innebar kutt i pensjonen på fem % og høyere skatt på inntekt. Endringene kom som følge av at pengeflyten fra utlandet tørket ut, hovedsakelig på grunn av krisesituasjonen i Venezuela. Reformen var gjort uten noen form for dialog med landets næringsliv eller representanter for sivilsamfunnet, og var følgelig svært upopulær.
Uroen startet i hovedstaden Managua, men spredde seg fort til resten av landet; både til Bluefields på østkysten og Léon helt vest. Demonstrantene ble møtt med vold fra både politi og representanter fra sandinistenes ungdomsparti. Regjeringen hevder at 195 mennesker er drept i opptøyer siden de startet, mens menneskerettighetsgruppen ANPDH melder om at det faktiske tallet er på 448. Samme menneskerettighetsgruppe valgte i august å stenge dørene i Managua, etter gjentatte dødstrusler grunnet deres rapportering av uroen i landet.
Menneskerettighetene og pressefriheten er sterk truer i Nicaragua. En av de første drepte skal ha vært en journalist som dekte sammenstøtene i Bluefields. Han skal ha blitt skutt og drept av en snikskytter mens han livestreamet demonstrasjonene. Ifølge vitner på stedet skal det kun ha vært politiet som var bevæpnede. I tillegg ble flere uavhengige fjernsynskanaler tatt av luften og flere journalister ble midlertidig arrester. FNs menneskerettighetsdelegasjon ble også kastet ut av landet bare dager etter at de rapporterte om at landets regjering har torturert egne innbyggere.
Der flyktningene fra andre mellom-amerikanske land oftest ser nordover mot USA, har nicaraguanere en lang historie for å flykte sørover mot Costa Rica. Over 23 000 personer skal ha flyktet til det mer velstående nabolandet siden april. De nicaraguanske flytningene består blant annet av mennesker som har deltatt i protestene, journalister, menneskerettighetsaktivister og leger som er truet på livet for å ha gitt medisinsk hjelp til opprørene. Flere av flyktningene forteller at de frykter for sitt liv, og at de har familiemedlemmer som allerede er drept.
Reaksjonen på den store flyktningestrømmen har vært todelt blant costaricanerne. Det har vært demonstrasjoner både mot – og i solidaritet for – flyktningene som strømmer inn i landet, og FNs høykommissær for flyktninger har bedt verdenssamfunnet om å støtte Costa Rica og de andre vertslandene for de nicaraguanske flyktningene. Også Panama, Mexico og USA har merket en vekst av nicaraguanske flyktninger det siste året, mens Honduras, El Salvador og Guatemala har fungert som transittland. Selv om Ortega trakk tilbake forslaget om den nye reformen bare fire dager etter demonstrasjonene startet, fortsatte opptøyene i flere måneder.
Misnøyen mot presidenten stikker dypt, men Ortega selv har avvist at han kommer til å trekke seg før neste valg i 2021. 22. mars gjenopptok regjeringen og opposisjonen forhandlingene som har vært av og på siden februar. Nå gjenstår det å se om de klarer å komme til enighet, eller om Ortega fortsetter å klamre seg til makten fram til 2021.