Den 9. april 2026 offentliggjorde Storbritannia og Norge i fellesskap at russiske ubåter i over en måned hadde operert i Nord-Atlanteren for å kartlegge kritisk infrastruktur på havbunnen. Det var første gang de to landene offentlig bekreftet et samarbeid om å motvirke en russisk operasjon i disse farvannene.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 har Europa kraftig redusert importen av russisk olje og gass. Det har gjort Norge til kontinentets viktigste energileverandør. Energien transporteres i all hovedsak gjennom rørledninger på havbunnen i Nordsjøen og Norskehavet. Langeled-rørledningen alene står for rundt 20 prosent av Storbritannias gassimport fra Norge. Internettet vi bruker hver eneste dag er også avhengig av kabler på havbunnen. 1,7 millioner kilometer med kabler gjør det mulig for verden å være moderne og digitalisert.

Det er denne typen rørledninger og internettkabler som er infrastrukturen Russland nå kartlegger systematisk for å finne svakheter de kan utnytte senere.

En hemmelig enhet

Bak operasjonen sto ikke den vanlige russiske marinen, men en spesialenhet som heter GUGI (Generaldirektoratet for dyphavsforskning). Navnet høres uskyldig ut, men det er villedende. GUGI er en av de mest hemmelige delene av det russiske forsvaret, direkte underlagt generalstaben og fungerer i praksis som Russlands maritime spesialstyrker på dyphavet. De driver verdens største flåte av spionubåter, mange av dem er nukleært drevne og kan operere på flere tusen meters dyp.

GUGIs ubåter er bygget for to ting: kartlegge undervannsinfrastruktur i fredstid, og ødelegge den i krig. NATOs assisterende generalsekretær for hybride trusler, James Appathurai, har beskrevet GUGI som en «paramilitær struktur» som systematisk kartlegger vestens kabler og rørledninger.

GUGIs hovedbase ligger i Olenjabukta på Kola-halvøya, bare 100 kilometer fra den norske grensen.

En gjennomtenkt operasjon

Operasjonen som ble offentliggjort 9. april var nøye planlagt. En stor Akula-klasse angrepsubåt ble sendt ut som avledning, en plattform som var mulig å oppdage, og som britiske og norske styrker måtte bruke ressurser på å spore. Bak avledningen opererte to mindre GUGI-miniubåter, designet nettopp for å gjennomføre den egentlige oppgaven uoppdaget: kartlegge kabler og rør på dyp der de er vanskeligst å reparere.

Timingen var heller ikke tilfeldig. Britiske myndigheter har påpekt at russerne bevisst la operasjonen til en periode der internasjonal oppmerksomhet var rettet mot urolighetene i Midtøsten. Det er et mønster vi har sett før. Russland tester ikke vestlig respons når Vesten er fokusert. De tester den når Vesten ser en annen vei.

En svak respons

Storbritannia og Norge klarte til slutt å fjerne de russiske ubåtene fra området. Men måten det skjedde på er det som kan skape bekymring. Britiske og norske styrker overvåket ubåtene døgnet rundt med P-8 Poseidon maritime patruljefly og fregatter, til russerne til slutt trakk seg tilbake. De ble ikke avskåret, de ble ikke truet ut, de ble rett og slett overvåket ut.

Ifølge Naval-Technology.com hadde Storbritannia faktisk ingen egne ubåter tilgjengelig til å konfrontere russerne under operasjonen. Det er bemerkelsesverdig fra en av Europas tradisjonelle stormakter til havs. Da britiske forsvarsministeren, John Healey gikk ut offentlig og adresserte Putin direkte med ordene «we see you», var det kanskje like mye et forsøk på å skjule en mangel som en advarsel. Hvis Russland virkelig hadde ønsket å gjennomføre sabotasje under operasjonen, er det et åpent spørsmål om Storbritannia og Norge hadde hatt midlene til å hindre det i tide.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik bekreftet Norges deltakelse og kalte hendelsen et bevis på at Russland systematisk arbeider for å kartlegge og potensielt sabotere vestlig kritisk infrastruktur på store dyp.

Fremtidens trussel

Krigen i Ukraina har vist at vi befinner oss i en periode med dramatisk teknologisk utvikling på slagmarken. Den utviklingen er også i ferd med å nå havbunnen.

Tradisjonelt har sabotasje av undervannsinfrastruktur krevd bemannede ubåter eller dykkere, kostbare og lette å spore tilbake til den som står bak. Det er i ferd med å endre seg. Undervannsdroner og førerløse fartøy (UUVs) gjør det mulig å angripe kabler og rørledninger på store dyp uten å sende mennesker og uten tydelig å avsløre hvem som står bak. I et fremtidig scenario trenger ikke Russland å sende en konvensjonell ubåt for å lamme europeisk internettilgang eller energiforsyning. De kan sende en drone (UUV) eller en flåte av dem, fra et hvilket som helst fartøy. Det blir nesten umulig å bevise hvem som står bak. Og når Russland kan handle uten konsekvenser, fjernes også terskelen for å handle.

Hvorfor dette angår alle

Hele verden er avhengig av god internettilgang og Europa har gjort seg dypt avhengig av energien som strømmer gjennom havbunnen mellom Norge og kontinentet.

En koordinert russisk operasjon mot denne infrastrukturen ville ikke bare bety begrenset internettilgang eller mangel på gass og strøm. I et verstefallscenario kunne det bety begrenset tilgang til informasjon, kalde hjem midt på vinteren, dramatisk høye strømpriser, og industri som må stenge ned. Det ville kunne bety humanitære og økonomiske konsekvenser av en størrelse Europa ikke har sett på lenge. Og kanskje viktigst, det ville kunne tvinge europeiske land tilbake mot russisk energi som eneste reelle alternativ.

Det meste av infrastrukturen Russland kartla i april ligger i havområder nær Norge. Det betyr at Norge har en kritisk rolle i å beskytte denne infrastrukturen som både Norge og resten av Europa er så avhengig av.

En påminnelse om totalforsvaret

Det som skjedde i april er ikke en isolert hendelse. Det er bare et kapittel i en kampanje som har pågått i flere tiår, og som er i ferd med å eskalere. Spørsmålet er ikke lenger om Russland kommer til å forsøke å kartlegge mer av vår infrastruktur. Spørsmålet er hva vi gjør neste gang.

Hendelsen er også en påminnelse om at totalforsvaret ikke bare gjelder på land og i lufta, det gjelder også på havbunnen. Energien som varmer hjem, strømmen som driver sykehus, internettet alle bruker hver eneste dag, alt går gjennom kabler og rør de færreste av oss tenker over. Det er nettopp derfor det er så sårbart, og spørsmålet er om vi er forberedt på å beskytte denne sårbarheten. Norge har bestilt nye fregatter og ubåter, har P-8 Poseidon maritime patruljefly, og et fornyet samarbeid med Storbritannia om å beskytte nordsjøinfrastruktur. Det er en stor styrking i å beskytte noe av det mest sårbare vi har.

Men kapasiteter alene er ikke nok. Det Russland kartlegger i dag, kan de slå til mot i morgen. Å forstå hvor sårbare vi er, er det første steget mot å gjøre noe med det.