Syria: Borgerkrigen verden ikke klarte å forhindre

Etter utallige feilede fredsforsøk går den ti år lange borgerkrigen inn i et nytt kapittel. President Bashar al-Assad har igjen kontroll over store deler av Syria, og terrorgruppen IS har falt. Igjen står et land i ruiner, en usikker politisk situasjon og en dramatisk humanitær krise.

I 2011 nådde Den arabiske våren Syria, og i likhet med flere arabiske land startet også konflikten i Syria med opprør mot sittende regjering. I mars 2011 brøt det ut pro-demokratiske protester mot den syriske presidenten Assad og Baath-regimet.

Protestene eskalerte raskt til voldelige sammenstøt mellom demonstranter og Assads regjeringsstyrker. Hundretusenvis av syrere deltok etter kort tid i de voldelige protestene. Konflikten bredte seg over store deler av landet og borgerkrigen ble et faktum.

Like kompleks som brutal konflikt

Borgerkrigen i Syria er en kompleks og brutal krig, og en av de største humanitære krisene som finner sted i dag. Krigen har siden 2011 drevet over 12 millioner mennesker på flukt. De fleste av disse er internt fordrevne, men mange har også krysset grensene til nabolandene. Et mindretall har begitt seg videre nordover, blant annet til Europa. Konflikten er i stor grad internasjonalisert.

I starten av konflikten kjempet kurdiske grupperinger om selvstyre nord i landet. Samtidig ga svak statlig styring spillerom for terrorgruppen Den islamske stat (IS). Etter å ha tatt makten i store deler av nabolandet Irak, fikk IS i 2013 også fotfeste i nordlige og østlige deler av Syria. IS utkjempet i så måte sin egen «krig i krigen». Terrorgruppen kjempet mot både de syriske opposisjonsgruppene, president Assads soldater og de kurdiske styrkene.

De ulike opprørsgruppene som har ønsket å styrte regimet har på sin side aldri fått på plass et velfungerende samarbeid. I stedet har de endt opp med å kjempe mot hverandre. I tillegg har politiske allianser og agendaer fra regionale- og internasjonale aktører gjort det svært vanskelig å finne en løsning på konflikten.

Internasjonalisering og stormaktsspill

Mens andre opprør i regionen førte til regimeskifte, har regjeringen i Damaskus tviholdt på makten. Assad har i årevis styrt med hard hånd, godt hjulpet av sine mektige støttespillere Russland, Iran og den libanesiske Hizbollah-bevegelsen. Opposisjonen har på sin side tatt imot støtte i varierende form fra land som Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, Jordan, USA, Storbritannia og Frankrike.

I 2012 satte FN inn militære observasjonsstyrker (UNMIS), som både har hatt norsk deltagelse og sjef, generalmajor Robert Mood. Dessverre ble dette både begynnelsen og slutten på effektive, FN-godkjente tiltak i Syria. De internasjonale forsøkene på konfliktløsning har hele veien blitt hemmet av dyp splittelse mellom verdens stormakter. Tautrekkingen dem imellom har med andre ord ført til store hindringer på veien mot fred.

USA, Frankrike og Storbritannia har tidligere satt som krav at Assad må gi fra seg makten, og ment at Syrias framtid må bestemmes av det syriske folk. Russland og Kina har på sin side slått fast at Assad er den eneste aktøren som kan sikre en varig løsning på konflikten. Stormaktsforhandlingene i FNs sikkerhetsråd har gått i lås etter at både Russland og Kina samlet har lagt ned veto mot et titalls resolusjoner om Syria.

Dragkamp og uthaling

Flere stater har valgt å gi indirekte støtte til opprørsgrupper i Syria, heller enn å direkte intervenere selv. Særlig har USA støttet kurdisk-syriske opprørsgrupper som lenge sto alene i kampen mot IS. I 2014 førte dette til en USA-ledet militærkoalisjon mot IS i Syria og Irak. I 2018 besto koalisjonen av over 85 partnere som på ulik måte deltok i operasjonen. Disse var blant andre NATO, EU og Interpol.

Norge har vært en del av denne koalisjonen siden 2014. Primært har Norge bidratt med humanitær bistand og opplæring av irakisk og kurdisk militært personell i Irak. Russland har på sin side bistått Assad. Den syriske regjeringen har på sin side fastslått at enhver militær tilstedeværelse i landet uten deres samtykke er ulovlig.

Stormaktsrivalisering har gjort at borgerkrigen er blitt en langdryg utmattelseskrig. Ved at mektige internasjonale aktører støtter de ulike partene i borgerkrigen, har de ulike fraksjonene hver for seg kunnet holde ut lenger i konflikten. Dette forhindret i lang tid at en av partene gikk seirende ut. I dag viser det seg dog at Assads brutale militære framferd og tviholdelse på makten har ført frem, og flere har nå utropt presidenten som seierherren i slaget om Syria – men til hvilken pris?

Krigsforbrytelser

I løpet av borgerkrigen har FN avdekket grusomme krigsforbrytelser begått av samtlige parter til konflikten. Mange sivile har mistet livet i tønnebombeangrep og angrep med kjemiske våpen,  gjennomført av regjeringsstyrker i opposisjonsstyrte områder. Opprørerne i Syria anklages i likhet med regimet for grove overgrep mot sivilbefolkningen. Det meldes henholdsvis om henrettelser av fanger, etnisk motiverte hevnangrep og seksuell vold i de opprørskontrollerte områdene.

IS’ omfattende terrorkampanje inkluderte på sin side offentlige henrettelser og amputeringer, kjemiske angrep, massedrap på rivaliserende væpnede grupper, sikkerhetsstyrker og religiøse minoriteter, samt halshugging av gisler.

I august 2013 ble hundrevis av mennesker drept etter at raketter fylt med nervegassen sarin ble benyttet i flere av forstedene til Damaskus. Syriske myndigheter har senere blitt anklaget for å stå bak, men nekter.

Etter trusler om amerikansk militær intervensjon, gikk Assad-regimet i 2014 med på å fjerne og destruere Syrias kjemiske våpenarsenal i sin helhet. Dette var imidlertid bare begynnelsen på en lang rekke kjemiske angrep mot den syriske sivilbefolkningen, og det antas at syriske myndigheter fremdeles har tilgang på store mengder av disse våpnene.

Humanitær krise

På grunn av begrenset tilgang til områder i landet og vanskeligheter med å verifisere kilder, besluttet FN i 2014 å slutte å telle antall omkomne i Syria. Basert på tall fra 2014 kom FN i 2016 med konservativt anslag om at mer enn 465 000 mennesker så langt hadde mistet livet. Det er stor grunn til å tro at dette anslaget er langt høyere i 2021.

Sikrere er det at flere enn 13 millioner mennesker – over halvparten av landets befolkning – er drevet på flukt fra hjemmene sine. Av disse har over 6,5 millioner forlatt Syria, mens de resterende er internt fordrevne. Nabolandene Libanon, Jordan og Tyrkia har lenge hatt store utfordringer med å håndtere det som omtales som den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, og den humanitære situasjonen i landenes flyktningleirer er svært krevende.

En mindre andel har også fortsatt sin reise mot Europa med ønske om bedre levekår, blant annet til Norge. Det økende antallet syriske innbyggere i flere europeiske land satte i en periode den humanitære situasjonen i Syria på dagorden, og var noe av grunnen til at konflikten ble viet mye oppmerksomhet. I dag er imidlertid borgerkrigen i Syria et sjeldnere syn i avisspaltene.

Den humanitære situasjonen for de mange millionene av syrere som er blitt værende i hjemlandet er kritisk. I 2021 melder FN at 13 millioner mennesker trenger humanitær assistanse, og enda flere har behov for beskyttelse. Senest i mars 2021 fikk FN langt mindre enn det de ba om til hjelp for syriske krigsofre. FN anslår at de trenger 85 milliarder kroner for å hjelpe mennesker i nød internt i Syria og flyktninger utenfor landets grenser, men fikk kun 55 milliarder av giverlandene.

Kampen mot IS

I 2016 gjenerobret regjeringsstyrkene oldtidsbyen Palmyra, et slag som ble ansett som symbolsk viktig for den videre kampen mot terrorgruppen IS. Siden 2017 har den syriske hæren vært på militær frammarsj. Gjenerobringen av byen Deraa, hvor opprøret startet, ble sett på som en viktig seier for Assad. IS mistet videre fotfeste i Raqqa, den tidligere de facto «hovedstaden» i IS’ såkalte kalifat.

Terrorgruppen tapte siden slaget om oljerike Deir al-Zor, den siste store byen kontrollert av ekstremistene. I mars 2019 kunne flere medier og statsledere melde om at IS nå var uten områder i Syria. Dette ble av mange ansett som den siste bekreftelsen på at Assad går seirende ut av konflikten, da regjeringsstyrkene nå har kontroll over store deler av landet.

Resultatet i kampen mot IS og regjeringens stadige gjenerobring har flere årsaker. IS ble blant annet svekket av den USA-ledede flernasjonale militærkoalisjonen fra 2014. Koalisjonens arbeid svekket IS’ forfeste i Syria, samt utfordret terrororganisasjonens styrke i nabolandet Irak. På samme tid har Russlands deltagelse i krigen styrket Assads regjeringsstyrker og gitt dem mulighet til å gjenerobre store landområder. Samtidig har kurdiske, USA-støttede styrker i nord spilt en viktig rolle i kampen mot IS, da de har tatt tilbake kontrollen over flere områder, inkludert grensebyen Kobani.

Veien videre

FN har den siste tiden fått tilgang til større deler av landet, noe som på sikt kan bedre den humanitære situasjonen. Landet er imidlertid ikke konfliktfritt, og fremdeles pågår det harde kamper særlig i nord-vestlige områder.

Det store spørsmålet er den videre politiske prosessen. Ti år med borgerkrig har satt sine spor både på landet og befolkningen. Det er liten grunn til å tro at splittelsene som førte til opprøret i 2011 har forsvunnet med krigen, og regjeringsstyrkes krigsforbrytelser går ikke i glemmeboken.

De som håpet på en løsning etter IS’ fall, er foreløpig blitt skuffet. Den amerikanske tilbaketrekningen av soldater i 2019, ble raskt etterfulgt av en tyrkisk militæroffensiv. Tyrkia har nå okkupert syrisk territorium og opprettet en såkalt «trygg sone» på grensen mellom landene. Iran, Russland og Israel er fremdeles militært aktive i konflikten. Vestlige land viser tilbakeholdenhet hva gjelder å involvere seg ytterligere, men sitter på mange måter på den økonomiske nøkkelen til å gjenoppbygge Syria etter en potensiell fredsavtale.

Bare tiden vil vise om det er mulig å få til en varig fred i det krigsherjede landet, og om dette blir med eller uten president Assad ved makten.