Vann er den ressursen det oftest blir konflikt over. Få steder i verden er vannets betydning tydeligere enn i Jordan.
Assyria, Babylon, Persia, Romerriket, Det osmanske riket … Jordan har i løpet av sin over 8000 år lange historie vært underlagt alle de store rikene og imperiene som har regjert i regionen. Da Det osmanske riket ble delt etter å ha vært på den tapende siden under første verdenskrig, fikk Storbritannia kontroll over Jordan.
I 1946 ble landet et selvstendig kongedømme. Siden da har landet vært preget av politiske uroligheter, diktatur og konflikt til tross for at det regnes som et av de mest stabile landene i Midtøsten. Hovedutfordringen er imidlertid mangel på ferskvann.
Vannmangel
Jordan er et av de fire tørreste landene i verden. Dermed er landet også blant de ti landene i verden med størst vannmangel. Fokuset på vann har derfor stått sentralt i landets utvikling. Det har særlig vært iverksatt stor innsats knyttet til utbygging av vanninfrastruktur, som for eksempel brønner, vannrør og kloakksystem.
Hele 97 prosent av befolkningen har derfor tilgang til en moderne vannkilde, og 93 prosent har tilgang til moderne sanitetsfasiliteter. Dette er de høyeste tallene i Midtøsten og Nord-Afrika. Det hjelper imidlertid lite med god infrastruktur, når det ikke er noe vann å hente.
Tallene taler for seg selv; estimatene tilsier at landet har nok vannreserver til en befolkning på to millioner, men innbyggertallet har passert ti millioner. Ifølge FN har enhver nasjon med en gjennomsnittlig årlig vannforsyning under 500 m3 per innbygger «absolutt vannmangel». Jordans tilgang ligger på 150 m3 per innbygger.
I Jordan er det derfor vanlig med tanker på takene for å samle regnvann til privat bruk i husstanden. Det er utbredt gjenbruk av vann. Det antas at lekkasjer, underregistrering og tyveri fra offentlige vannbeholdninger utgjør omtrent 51 prosent av mengden tilgjengelig vann.
Dårlig tilgang på vann
Det er flere årsaker til at tilgangen på vann anses som så prekær i Jordan. Klimaendringer, reduksjon i grunnvann og rask befolkningsvekst regnes blant de mest sentrale faktorene.
Klimaendringene har naturlig nok særlig store konsekvenser i de områdene som allerede er preget av vannmangel. Økte temperaturer fører til at mer vann fordamper, og endrete regnmønstre gjør at antall nedbørsdøgn har sunket. En undersøkelse gjort ved Stanford University spår blant annet at en konsekvens vil være at vann fra Jarmuk vil kunne synke med så mye som 51-75 prosent innen 2050.
Det som er noe spesielt i Jordan, er at befolkningsveksten ikke skyldes at det fødes flere barn enn tidligere. Tvert imot har det vært en nedgang i gjennomsnittlig fødselsraten i landet i flere år på rad. Årsaken til den raskt voksende befolkningen er å finne i ustabiliteten som har preget Midtøsten de siste 70 årene.
Rask befolkningsvekst
Etter Den arabisk-israelske krig i 1948, Seksdagerskrigen i 1967, Gulfkrigen i 1990 og Irakkrigen i 2003 har det kommet mange flyktninger til Jordan. Den største utfordringen er imidlertid antallet flyktninger fra borgerkrigen i Syria som ankommer Jordan. Om lag 1,4 millioner flyktninger bor i Jordan. Det har på svært kort tid økt behovet for vann med 20 prosent.
Borgerkrigen i Syria har også hatt en noe uventet positiv innvirkning på vannsituasjonen i Jordan. Med borgerkrigen ble det også en stopp på vannforbruket til jordbruket sør i Syria. Det har ført til at mer vann renner gjennom Jarmuk-Jordan elvene. Dermed har vanntilgangen også økt noe de siste årene, selv om det på langt nær er tilstrekkelig.
Det er ventet at alle disse faktorene vil vedvare, om ikke øke. Vannsituasjonen i landet vil dermed bli enda mer alvorlig i den nærmeste fremtid. Følgende konsekvenser vil da være sannsynlige. Det vi bli en økt etterspørsel etter vann, samtidig som vannmengden vil i reservoarer vil synke. Grunnvannet vil synke og vannkvaliteten vil forverres. Det vil trolig bli jorderosjon som følge av kraftig nedbør på kort tid, og det vil bli flere tørkeperioder og hetebølger. I tillegg vil det bli konflikter over om vannet skal brukes til jordbruk eller husstander, samt mellom landene i regionen.
Potensialet for konflikt
Den ressursen det oftest oppstår konflikt og krig over, er tilgangen til ferskvann. Ifølge The Pacific Institute har tilgang på vann vært hovedårsaken til hele 367 kriger. I tillegg har det vært en medvirkende årsak i 926 kriger og konflikter de siste 5000 årene.
Vest i Jordan renner Jordanelven fra nord mot sør, og ender i Dødehavet. To andre elver kommer østfra og blir del av Jordanelven, Jarmuk og Jabbok. Sammen utgjør de de viktigste kildene til overflatevann for Jordan. Langsmed elven er jorden fruktbar og de aller største byene ligger i dette området. Elven utgjør grensen mellom Jordan i øst og Israel og Vestbredden i vest. Men, den er også viktig for Libanon, Syria og Den palestinske selvstyremyndigheten.
Ferskvannet i Jordanelven er avgjørende for utvikling og vekst i alle de berørte landene. Det har vært flere konfrontasjoner knyttet til elven. Kjernen er i all hovedsak frykten for at fordelingen av denne knappe ressursen ikke skal være rettferdig.
Spenninger i regionen
Det forsterker også en allerede anspent situasjon mellom Israel og de arabiske landene. Israel ønsker å avlede vann fra elven for å sikre nok vann til sin utvikling. De arabiske landene er imidlertid redde for at dette vil kunne gi Israel for mye makt, samt kontroll over det vannet som skal videre til dem. I september 2019 provoserte Israel ytterligere. Da la statsminister Benjamin Netanyahu frem en plan for å annektere blant annet Jordandalen (idag del av Vestbredden) og dermed gi Israel ytterliggere kontroll over den viktige elven.
Jordan på sin side tapper også Jordanelven for å lede vann til opprettholdelsen av det livsviktige jordbruket i landet. Allerede synker vannstanden i Dødehavet med over én meter i året. Overflatearealet har minsket med 30 prosent de siste 20 årene. For mye avledning av elveleiet vil føre til at Dødehavet tørker ut raskere, noe som vil kunne ha katastrofale konsekvenser for regionen.
Potensialet for konflikt over vann, både innad i Jordan og med nabolandene, er noe Jordans myndigheter lenge har vært klare over. Det har derfor blitt igangsatt flere små og store tiltak for å bedre situasjonen og fremtidsutsiktene.
Småskalatiltak
I Jordans hovedstad Amman har mye fokus vært rettet mot forbedring av vannsystemene for å unngå at vann forsvinner i unødvendige lekkasjer. Det har også vært satt inn tiltak for å forhindre stjeling av vann, samt tiltak for å kunne resirkulere det meste av grunnvannet til bruk i jordbruket. I tillegg rasjoneres vannet kraftig, slik at innbyggerne kun har tilgang på vann i ca. 36 timer per uke.
I et tradisjonelt jordansk hjem kan ikke en kvinne slippe inn en mannlig rørlegger uten at mannen hennes er tilstede. Derfor har det vært igangsatt flere program for å lære kvinner enkle rørleggerferdigheter og kunnskap om vann – For eksempel Water Wise Women, der noen av kvinnene faktisk har begynt å jobbe profesjonelt som rørleggere.
Selv om fokus på økonomisk bruk av det vannet som er tilgjengelig er fint, er det imidlertid også helt nødvendig å finne nye vannkilder dersom Jordan skal se noen fremtid.
Storskalatiltak
Det største tiltaket Jordan har igangsatt er kjent som Rødehavet-Dødehavet-prosjektet eller to-hav-kanalen. Det er et rør som går fra sør i Rødehavet til nord i Dødehavet. Det vil kunne gi drikkevann til Jordan, Israel og de palestinske selvstyreområdene, generere elektrisitet til prosjektet. I tillegg vil det kunne forsyne Dødehavet med vann med et høyt saltkonsentrat for dermed å stabilisere havnivået det.
All infrastruktur vil ligge på jordansk territorium, men finansieres også av Israel og internasjonale donorer. Arbeidet skal etter planen starte i 2021, og prosjektet kan også illustrerer hvordan fordeling av ressurser ikke bare kan skape konflikt, men også samarbeid.
Prosjektet kan imidlertid få flere uheldige konsekvenser for den unike naturen i området rundt særlig Dødehavet, da man ikke fullt ut er klar over konsekvensene med å tilføre «unaturlig» vann vil ha for det lokale økosystemet. Det vil også ta tid før det vil være klart om dette prosjektet er en suksess.
Derfor har Jordan også igangsatt borring etter grunnvann som en raskere løsning. Syv nye brønner er bygget for å utnytte en drikkevannskilde kjent som Disi helt sør i landet, som inneholder ferskvann som er opptil 30 000 år gammelt. Dette stod ferdig i 2013 og øker vanntilgangen med 100 000 000 m3 per år, men har heller ikke vært uten kontroverser.
En studie mente vannet var radioaktivt og farlig å drikke, en påstand Vanndepartement har sagt ikke stemmer fordi det vil vannes ut med vann fra andre kilder slik at radioaktiviteten ikke er et problem. Uansett er Disi-kilden fossil, det vil si ikke-fornybar, og vil dermed ikke kunne brukes i mer enn ca. 50 år.
Det haster derfor med å finne varige løsninger på vannmangelen i Jordan. Mens vi går inn i en periode der konsekvensene av klimaendringene vil bli enda tydeligere, vil vi garantert se flere konflikter der vann står i sentrum. I en region allerede preget av ustabilitet og interne utfordringer, vil nok Jordan være ett av landene som får merke dette først.