I år er det 78 år siden det amerikanske luftforsvaret slapp atombombene over de to japanske byene Hiroshima og Nagasaki. Over 200 000 mennesker mistet livet, de aller fleste sivile. Med dette kapitulerte Japan, og 2. verdenskrig var over.
Ødeleggelsene var enorme. I tillegg til de døde, skadet bombene over 200 000 mennesker. Langtidseffektene av den radioaktive strålingen var omfattende. Mange barn ble født med misdannelser lenge etter at atombombene detonerte. Bygninger og annen infrastruktur i mange kilometers omkrets ble jevnet med jorden.
Siden den gang har Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan og Nord-Korea anskaffet atomvåpen. Selv om Israel ikke vil fortelle om de har slike våpen eller ikke, regner de fleste eksperter med at landet har kjernefysiske våpen. Det betyr at ni stater regnes som atommakter i dag.
Hvorfor atomvåpen?
Atomvåpen er ikke brukt i krig siden bombene som rammet Japan i august 1945, men en rekke prøvesprengninger er gjennomført. Den første prøvesprengningen gjennomførte USA i ørkenen i New Mexico i 1945. Nord-Korea utførte den siste prøvesprengningen i 2017.
På grunn av sitt enorme potensiale for ødeleggelse, har våpenet fått betegnelsen masseødeleggelsesvåpen (engelsk: Weapon of Mass Destruction). For enkelte land er det knyttet stor politisk prestisje til å eie dem. De fleste politikere, militære og forskere er av den oppfatning at våpenet er for ødeleggende til å bli brukt.
Likevel har atommaktene anskaffet våpenet som en garanti for at de ikke selv skal bli angrepet, under trusselen om at de vil kunne gjengjelde et eventuelt angrepet med atomvåpen. Våpenet som er for ødeleggende til å kunne brukes, har derfor en betydelig avskrekkende effekt. At landene har skaffet seg kjernefysiske våpen, må blant annet ses på denne bakgrunn. Det er trusselen om bruk, ikke selve bruken, som kan sies å være atomvåpnenes viktigste egenskap. Mange eksperter mener at Russland ikke kunne ha angrepet Ukraina dersom de ikke var i besittelse av atomvåpen. Vi skal se nærmere på det litt senere.
Ønske om ikke-spredning
For å hindre flere land i å anskaffe atomvåpen har mange land arbeidet iherdig for at slike våpen ikke skal spres til land som ikke er atommakter i dag. Allerede i 1968 forhandlet landene I FN frem en avtale om ikke-spredning. Bak avtalen stod atommaktene USA, Storbritannia og Sovjetunionen. Tre atommakter har ikke sluttet seg til avtalen om ikke-spredning. Disse er India, Pakistan og Nord-Korea.
Med den kalde krigen og en voldsom atomopprustning, særlig i USA og Sovjetunionen, oppstod det etter hvert et ønske om å redusere antall kjernefysiske prengladninger. Forhandlingene ble påbegynt i 1982 og avtalen, Strategic Arms Reduction Talks (START) ble undertegnet av USA og Sovjetunionen i 1991. Avtalen mellom USA og Sovjetunionen som forbød partene å skaffe seg nye mellomdistanseraketter med atomvåpen, IMF-avtalen, trådte i kraft i 1988. I 2019 ble avtalen satt ut av kraft, da USA mener at Russland har brutt avtalens intensjon.
Skaper atomvåpen fred?
Det er delte meninger om atomvåpen kan bidra til å skape fred i verden, slik det en gang var tenkt. De mange regionale krigene etter 1945, inkludert krigene i Afghanistan og Ukraina, viser at atomvåpnene ikke nødvendigvis fremmer fred. På den annen side er det mange som mener at den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen forble kald nettopp fordi begge parter hadde atomvåpen. Den avskrekkende effekten var stor nok til at supermaktene USA og Sovjetunionen ikke havnet i direkte krig med hverandre.
Når det gjelder Russlands krig i Ukraina peker noen forskere på at våpenene kan ha hatt den motsatte effekten. Russlands invasjon av Ukraina ble mulig nettopp fordi Russland har atomvåpen og fordi Russland fra begynnelsen av krigen truet med å bruke dem. Selv om mange eksperter peker på at Russlands trussel om å bruke atomvåpen mangler troverdighet, har det likevel bidratt til at man fra vestlig side ikke ønsker direkte konfrontasjon med Russland i Ukraina.
Atomvåpnenes fremtid
Atomvåpen er oppfunnet og kan ikke av-oppfinnes. Verden må sannsynligvis leve med dem, og frykten om at de kan komme til å bli brukt på nytt. Fordi konsekvensene av å bruke våpnene er så alvorlige, har mange tatt til orde for å gjøre dem forbudt. I 2017 stemte 122 land for et slikt forbud i FNs generalforsamling i New York. Erklæringen er omfattende, og omhandler forbud mot å utvikle, anvende, prøve, utplassere, ta imot og true med bruk av atomvåpen. Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) fikk i 2017 fredsprisen for arbeidet for et forbud mot atomvåpen. Det er i dag 68 land som har forpliktet seg til å følge (ratifisert) erklæringen. Ingen av de ni landene som har atomvåpen har signert avtalen.
Norge og atomvåpen
Norge har lenge arbeidet for nedrustning, og har hatt en lederrolle i mange fredsforhandlinger. Norske myndigheter har historisk også arbeidet for forbud mot såkalte inhumane våpen som særlig rammer sivile, eksempelvis klasebomber og landminer. Norge har likevel ikke sluttet seg til avtalen som forbyr atomvåpen.
Norge er medlem av NATO. NATO som organisasjon har ikke atomvåpen, men tre av medlemslandene, Frankrike, Storbritannia og USA, har det. Atomvåpen inngår som en del av alliansens strategi for avskrekking, men Norge har en selvstendig atomvåpenpolitikk. En del av denne politikken er å ikke tillate atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Selv om Norge ønsker et forbud mot atomvåpen, mener norske myndigheter at kjernefysisk nedrustning bare kan oppnås gjennom forhandlinger som leder til balanserte og gjensidige kutt. En avtale må omhandle alle land som har atomvåpen. Norge stiller seg derfor bak NATOs gjeldende atomvåpenpolitikk. I NATOs strategiske konsept (politiske dokument) står det blant annet at hensikten med NATOs atomvåpen er å bevare fred og avskrekke aggresjon. NATO arbeider for våpenkontroll, nedrustning og ikke-spredning, men så lenge kjernevåpen finnes, vil NATO være en allianse med atomvåpen.