Når Oljefondet denne uken selger seg ut av elleve israelske selskaper, handler det om mer enn bare investeringer. Årsaken er at selskapene har levert utstyr som har blitt brukt i bombingen av Gaza. Dette bryter, ifølge FN, med folkeretten. Det er altså ikke svake økonomiske resultater som gjør at fondet trekker seg ut, men politikk og sikkerhet.
Etikkrådet, som gir råd til fondet om hvilke selskaper som bør ekskluderes, vurderte at leveransene gjorde de israelske selskapene medskyldige i grove brudd på menneskerettighetene. Dermed ble uttrekket et signal om at Norge ikke ønsker å være økonomisk involvert i denne typen handlinger.
For lite for sent?
Selv om mange støtter avgjørelsen, har kritikken kommet raskt. Flere peker på at selskapenes rolle i Gaza-krigen har vært kjent lenge, og mener det tok for lang tid før fondet reagerte. Kritikere mener dette svekker troverdigheten til fondets etiske profil og kan gi inntrykk av at avgjørelsen først kom da presset utenfra ble for stort.
Forvalteren, Norges Bank Investment Management, forsvarer seg med at alle vurderinger må være grundige og basert på solide bevis. Et forhastet uttrekk, mener de, kan føre til feil og i verste fall skade både fondets økonomi og omdømmet.
Ikke første gang – men annerledes denne gangen
Eksempler på investeringer i andre konfliktområder
-
-
- Myanmar: Fondet har tidligere satt flere selskaper under observasjon eller ekskludert dem på grunn av militære koblinger, som AviChina og Bharat Electronics, som leverte strategisk materiell til juntaen (Norges Bank Investment Management).
- Saudi-Arabia: Oljefondet investerte i selskaper som Al Rajhi Bank og Saudi Telecom Company, til tross for kritikk for menneskerettighetsbrudd og krigen i Jemen. Uttrekk kom senere, men ble begrunnet med indekspolitikk – ikke etikk (Dagsavisen)
- Kina: Fondet har store investeringer i Kina (ca. 412 milliarder kroner ved utgangen av 2022), blant annet i teknologiselskaper anklaget for å bidra til overvåkning av uigurer i Xinjiang. Kritikken har ikke ført til uttrekk (Dagens Næringsliv).
-
Oljefondet har tidligere solgt seg ut av selskaper i mange bransjer: produsenter av klasevåpen og atomvåpen, tobakksselskaper, gruver som har ødelagt natur, og firmaer dømt for korrupsjon. Disse sakene har som regel handlet om prinsipper som ikke har skapt stor politisk debatt.
Denne gangen er situasjonen en annen. Uttrekket fra israelske selskaper er knyttet direkte til en pågående, høyt politisert konflikt som splitter både land og opinion. Dermed blir avgjørelsen ikke bare sett som en etisk handling – den kan også tolkes som at Norge tar stilling i en krig. For andre land kan dette svekke troen på at Oljefondet er politisk nøytralt.
Selektivitet – et dilemma
Når fondet reagerer på én konflikt, men ikke på andre der menneskerettighetene også brytes, oppstår det spørsmål om selektivitet. Fondet har fortsatt investeringer i selskaper som opererer i land med dokumenterte overgrep, uten at det har ført til uttrekk. Dette er noe Amnesty International reagerer sterkt på.
Noen mener dette viser at fondet lar seg styre av hvilke konflikter som får mest oppmerksomhet i media og politiske miljøer. Andre hevder at forskjellsbehandlingen kan skyldes at bevisene ikke alltid er like tydelige, eller at det er vanskelig å dokumentere medvirkning. Likevel blir spørsmålet stående: Er det etiske prinsipper som styrer, eller ligger det politiske prioriteringer bak?
Mellom nøytralitet og innflytelse
Oljefondets mandat sier at investeringene skal være politisk uavhengige. Etikkrådet gir råd etter fastsatte kriterier, og Norges Bank fatter beslutningene. Men i praksis er det umulig å overse at et fond med over 20 000 milliarder kroner i kapital har stor påvirkningskraft – både på selskaper, markeder og land.
Norges nye nasjonale sikkerhetsstrategi fastslår at «Fondet er ikke et virkemiddel i utenriks- og sikkerhetspolitikken». Når man trekker seg ut av alle selskaper i ett bestemt land, kan det tolkes som en tydelig fordømmelse av landets politikk. Og når dette skjer midt i en konflikt, vil mange uansett se det som et utenrikspolitisk signal – enten intensjonen var det eller ikke.
En vanskelig balansegang
Oljefondets styrke ligger i kombinasjonen av størrelse, langsiktige investeringer og etiske retningslinjer. Men nettopp denne kombinasjonen gjør det krevende å være konsekvent. Hvis fondet bare reagerer i noen tilfeller, kan det svekke troverdigheten. Hvis det skal reagere konsekvent på alle tilfeller av menneskerettighetsbrudd, vil det kunne bety store økonomiske tap og problemer i forholdet til viktige handelspartnere.
Uttrekket fra de israelske selskapene viser hvor vanskelig det er å navigere i skjæringspunktet mellom etikk, økonomi og geopolitikk. I en verden med mange samtidige konflikter vil enhver beslutning bli tolket – både som et finansielt valg og som et politisk signal.