NATO-toppmøtet i Ankara 7.–8. juli 2026 blir en realitetssjekk. Har medlemslandene styrket den sivile beredskapen, eller har de bare flyttet tall rundt i budsjettene? Land som ikke kan vise til framdrift, må forklare hvordan de skal nå målet. NATO kan ikke ilegge bøter eller formelle sanksjoner, men alliansen har et annet virkemiddel: synliggjøring. Ingen ønsker å møte opp som landet som ikke leverer.
På toppmøtet i Haag i juni 2025 vedtok NATO-landene et nytt mål: Innen 2035 skal medlemslandene bruke fem prosent av BNP på forsvars- og sikkerhetsrelaterte formål. Av dette skal minst 3,5 prosent gå til ordinære militære formål, mens inntil 1,5 prosent kan brukes på bredere sikkerhetsrelaterte investeringer, som kritisk infrastruktur, sivil beredskap, motstandsdyktighet, innovasjon og forsvarsindustri.
For Norge reiser dette et avgrensningsspørsmål: Hva er egentlig en sikkerhetsinvestering? En vei kan være vanlig samferdselspolitikk, men også avgjørende for å flytte allierte styrker. En havn kan være lokal infrastruktur, men også et mottakspunkt for militært materiell. Et fiberstrekk kan være næringspolitikk, men også en forutsetning for at kraftforsyning, helsevesen og Forsvaret skal fungere i krise.
Hvilke investeringer gjør Norge tryggere?
Justis- og beredskapsdepartementet koordinerer Norges rapportering til NATO. Høsten 2025 ba departementet de andre departementene om å kartlegge eksisterende utgifter som kunne passe inn i målet. Den norske rammen for 2026 ble beregnet til 83,3 milliarder kroner. Arbeidet ble imidlertid beskrevet som en kartlegging av eksisterende utgifter, ikke som en ny pott med friske penger.
Dersom 1,5-prosentmålet først og fremst blir en regnskapsøvelse, kan Norge rapportere store summer uten at beredskapen nødvendigvis styrkes tilsvarende. Tall alene bygger ikke motstandsdyktighet. Det avgjørende er om investeringene reduserer sårbarhet, fjerner flaskehalser og gjør det mulig å holde samfunnet i gang gjennom krise og krig.
NATOs syv forventninger til sivil beredskap
NATOs syv grunnleggende forventninger til sivil beredskap gir et rammeverk. De handler om at staten må kunne styre landet, at kraftforsyningen må være robust, at samfunnet må kunne håndtere store befolkningsforflytninger, sikre mat og vann, håndtere masseskade, opprettholde kommunikasjon og sørge for fungerende transportsystemer.
Dette er funksjoner som må opprettholdes for at samfunnet og Forsvaret skal fungere under press.. De er en del av totalforsvaret. Dersom strømforsyningen svikter, kan det samtidig ramme elektronisk kommunikasjon, transport, helsevesen, industri og militære operasjoner. Derfor blir sivile investeringer også sikkerhetspolitisk relevante når de bidrar til at kritiske samfunnsfunksjoner kan opprettholdes under press.
Transport er et tydelig eksempel. Etter at Sverige og Finland ble medlemmer av NATO, har Norges rolle endret seg. Norge er ikke bare et land som skal forsvares. Det er også et transittområde for allierte styrker, materiell og forsyninger. Da får havner, jernbane, veier og terminaler direkte militær betydning. En havn med for liten kapasitet, en jernbanestrekning med lav bæreevne eller en vei uten gode alternativer kan bli en sikkerhetspolitisk flaskehals.
Energi er et annet kritisk område. Norge er en stor energinasjon og en viktig leverandør til Europa. Samtidig kan kraftlinjer, transformatorer, gassrør og kontrollsystemer aldri sikres fullstendig. Dersom sentrale deler av energisystemet rammes, kan konsekvensene spre seg raskt til transport, helse, elektronisk kommunikasjon, industri og militære operasjoner. Beredskapslagre av kritiske komponenter, bedre reparasjonskapasitet og tydeligere samordning mellom stat, kommuner og private aktører kan derfor styrke både sivil beredskap og militær understøttelse.
Det samme gjelder digital infrastruktur. Kraftforsyning, transport, helsevesen og Forsvaret er alle avhengige av digitale systemer for styring, koordinering og informasjonsdeling. Reservekraft til sentrale kommunikasjonsanlegg, redundante fiberforbindelser og bedre beskyttelse av digitale knutepunkter kan styrke flere sektorer samtidig.
Rapportering eller reell beredskap?
Ankara-toppmøtet blir en anledning til å vurdere hvordan NATO-landene følger opp de nye prosentmålene. For Norges del handler oppfølgingen særlig om avgrensningen av 1,5-prosentmålet: hvilke sivile utgifter som kan regnes som sikkerhetsrelaterte, og hvilke tiltak som har direkte betydning for totalforsvaret.
Transport, energi og digital infrastruktur peker seg ut fordi de både er sivile samfunnsfunksjoner og nødvendige støttefunksjoner for Forsvaret og allierte styrker. Havner, jernbane, kraftforsyning, beredskapslagre og kommunikasjonsnett kan dermed inngå i rapporteringen dersom tiltakene kan knyttes til beredskap, motstandsdyktighet eller militær understøttelse.
Samtidig viser arbeidet med 1,5-prosentmålet en organisatorisk utfordring. Ansvar og eierskap er fordelt mellom stat, kommuner og private aktører. Havner eies ofte lokalt, jernbanen forvaltes statlig, energisystemet har både offentlige og private eiere, og digitale nett drives i stor grad av private selskaper. Det gjør rapporteringen mer krevende enn en vanlig budsjettgjennomgang.
Spørsmålet fram mot Ankara-toppmøtet blir derfor ikke bare hvor mye Norge kan rapportere til NATO, men hvordan sivile investeringer avgrenses, dokumenteres og kobles til reell beredskap.