Den 23. september brøt det ut en ny storkrig i Etiopia. Flere frykter at dette kan føre til en større regional krig på Afrikas Horn.
Den forrige borgerkrigen pågikk fra 2020 til 2022 i Tigray-regionen. Over 600 000 skal ha blitt drept under krigen. Den ble hovedsakelig utkjempet mellom Tigray-militsen (TPLF) og de etiopiske regjeringsstyrkene. I 2022 inngikk TPLF og den etiopiske regjeringen en fredsavtale. Pretoria-avtalen, oppkalt etter Pretoria i Sør-Afrika der avtalen ble signert, skulle legge grunnlaget for varig fred. Istedenfor førte den til ytterligere spenninger. Den kollapset offisielt 23. september da opprørsalliansen «Alliansen for overlevelse», med TPLF i spissen, gikk til angrep på etiopiske regjeringsstyrker i Tigray, Afar og Amhara-regionene.
Vedvarende spenninger i Etiopia
Fredsavtalen ga håp om stabilitet, men under overflaten forble de underliggende etniske og territoriale konfliktene uløst.
Etiopia er et land med mer enn 80 ulike etniske grupper. De største folkegruppene er oromoene (35 %), som holder til i Oromia, og amharene (27 %), som holder til i Amhara. Mindre grupper er tigrayer (6), som holder til i Tigray, og afarerne (1%), som holder til i Afar. Landets politiske og geografiske struktur er organisert rundt folkegruppene. Dette kalles for etnisk føderalisme. Selv om denne styremodellen skal sikre mangfoldet, har den også skapt varige og dype interne spenninger knyttet til regionenes grenser og politisk makt.
Under Tigray-krigen 2020-2022 var de etiopiske regjeringsstyrkene alliert med militser fra Amhara og Afar, samt styrker fra nabolandet Eritrea. Siden ingen av dem var en del av Pretoria-avtalen førte dette til nye spenninger mellom de tidligere allierte.
Amhara
Amharene har lenge gjort krav på deler av Vest-Tigray og etter krigen fortsatte Amhara-militsen å okkupere regionen. Dette førte til at fordrevne tigrayere ikke fikk returnere til hjemmene sine. Etter Pretoria-avtalen fryktet Amhara at regjeringen kom til å tvinge dem til å returnere områdene til Tigray. Regjeringen gjorde ikke det, men de uttalte at områdets fremtid må avgjøres i en folkeavstemning.
Spenningene økte ytterligere da Etiopias statsminister Abiy Ahmed i 2023 beordret at alle regionale militser skulle integreres i regjeringsstyrkene. Amhara motsatte seg dette og det utløste en krig mellom Amhara-militsen og regjeringen.
Oromia
I Oromia har Oromo-militsen ført en kamp mot regjeringen siden 2018. Dette er fordi de har vært svært misfornøyd med mye av regjeringens politikk. Under Tigray-krigen allierte de seg med TPLF, men etter Pretoria-avtalen fortsatte Oromo-militsen denne kampen.
Siden 2023 har regjeringsstyrkene kjempet en tofrontskrig. Dette har påført dem stor slitasje. En del av motivasjonen for militsenes sammenslåing er at regjeringen fremstår som svak og mulig å velte.
Etiopia-Eritrea-forholdet tilbake på bunnpunktet
I tillegg til intern uro har Etiopia skaffet seg både nye og gamle fiender internasjonalt.
Etiopias statsminister Abiy Ahmed mottok Nobels fredspris i 2019 etter at han inngikk en fredsavtale med Eritrea i 2018. Forholdet dem imellom var på bedringens vei. Selv om de var allierte i krigen mot Tigray i 2020-2022, utviklet forholdet seg negativt like etterpå.
Da Eritrea løsrev seg fra Etiopia i 1993 mistet Etiopia tilgangen til Rødehavet. Dette har gjort landet avhengig av naboland med kystlinje for handel og forsyninger. I 2002 inngikk de en avtale med Djibouti som ga Etiopia tilgang til Rødehavet igjen. Men, dette er en avhengighet som setter Etiopia i en svært sårbar situasjon – de er helt avhengig av et godt forhold til Djibouti for å ikke miste tilgangen.
Derfor uttalte Ahmed i 2023 til det etiopiske parlamentet at direkte tilgang til Rødehavet er av eksistensiell betydning. Han hintet også om at Eritreas sørlige havneby Assab tilhører Etiopia og at det kan være aktuelt å ta den tilbake med militærmakt.
Dermed er forholdet igjen på et bunnpunkt.
Diplomatisk krise med Somalia
For å ikke legge alle eggene sine i en kurv inngikk Etiopia en havnavtale med utbryterregionen Somaliland i Somalia. Avtalen åpner for både kommersiell og militær bruk. I bytte skulle Etiopia vurdere anerkjennelse av Somaliland som en selvstendig stat. Avtalen skape en diplomatisk krise med Somalia.
En internasjonal anti-Etiopia koalisjon blir til
Etiopia har i lengere tid vært i konflikt med Egypt over Renessansedammen. Dammen er Afrikas største vannkraftverk og er ment å bidra med kraft til Etiopias økonomiske utvikling. Problemet er at dammen er satt opp på Nilen, noe har skapt bekymringer for vanntilførselen i de landene som er avhengige av elven for sitt livsgrunnlag. Dette gjelder spesielt Egypt, som anser dammen som en eksistensiell trussel.
Sudan befinner seg i en langvarig og blodig borgerkrig. Den sudanesiske regjeringen anklager Etiopia for å støtte opprørsgruppen RSF.
Derfor har Eritrea, Somalia, Egypt og Sudan gått sammen i en koalisjon med mål om å demme opp for Etiopias regionale ambisjoner. De anser denne nye krigen som et ledd i å nå det målet. Allikevel er det kun Eritrea som så langt ryktes å støtte opprørsalliansen direkte.
Konsekvenser for regionen og verden
For Tigray er dette svært dramatisk. Den nye krigen bringer med seg enorme ødeleggelser i en region som fortsatt sliter med etterdønningene etter den forrige krigen.
Eritreas mulige involvering på opprørernes side gir Etiopia et påskudd for å angripe Eritrea direkte. For eksempel ved å invadere, okkupere og annektere havnebyen Assab i Eritrea. Da vil Rødehavsregionen bli ytterligere destabilisert ettersom krigen i Jemen er i full gang igjen. For Europa og Asia vil dette skape enda flere problemer for handel og økonomiene.
Egypt, Sudan og Somalia kan se seg tjent med å støtte opprørerne med våpen eller ammunisjon, eller intervenere direkte. Da vil vi få en enorm regional krig. Dette er lite sannsynlig, men krig har en tendens til å spinne ut av kontroll.
Uansett vil den forverre de eksisterende humanitære lidelsene. Flyktninger vil søke tilflukt i naboland og muligens reise til Europa. FN og andre hjelpeorganisasjoner sliter allerede med underfinansiering, og de har begrenset kapasitet til å hjelpe.
På den andre siden kan opprørerne lyktes med å styrte den etiopiske regjeringen. Det vil i så fall by på store interne problemer da opprørsgruppene ikke enes om annet enn at de vil styrte regjeringen.
Afrikas horn går en urolig tid i møte.