Spørsmålet om kontroll av Nilens vannførsel er betent. Dette er historien om hvordan demningen Renessansedammen har ført til at flere frykter krig mellom to av Afrikas mest folkerike land.
Det skapte store kontroverser da Etiopia i 2011, kunngjorde planene om å bygge en ny demning langs Nilen. Fullført vil den såkalte Renessansedammen være Afrikas største demning. Det vil kunne gi Etiopia helt nye muligheter til å nyttiggjøre seg av elvens potensial.
Demningen vil også gi landet anledning til å kontrollere vanntilførselen til land lenger ned langs Nilen og spesielt Egypt er bekymret. Prosjektet og forhandlingene rundt står i sentrum av rivaliseringen mellom de to regionale stormaktene.
Om Nilen
Nilens betydning i verdenshistorien er nær sagt myteomspunnet. Som grunnlag for liv i en ellers tørrlagt ørken har elven i flere tusen år hatt uovertruffen betydning for menneskene som har levd langs dens bredder. Den regnes som verdens lengste elv og renner totalt 6700 kilometer.
Man kan egentlig derimot snakke om to elver, nemlig Den blå Nilen og Hvite Nilen. Den blå Nilen har sitt utspring i Etiopias høyland, mens hovedløpet for den såkalte Hvite Nilen regnes derimot å starte med Viktoriasjøen for så å renne nordover.
Ved Khartoum, Sudans hovedstad, møtes Hvite Nilen og Den blå Nilen. Elven går derfra videre nordover hvor den har sitt utløp i Middelhavet gjennom det kjente deltaet i Egypt. Mye vann fordamper på elvens vei nordover. Vannmengden fra Hvite Nilen er blitt halvert innen den når Khartoum. Uten vanntilførselen fra bielver, og da Den blå Nilen spesielt, ville ikke Nilen nådd helt til Middelhavet. For Sudan og Egypt er med andre ord nedbøren, og den etterfølgende tilførselen av vann, fra Etiopias høyland essensielt.
Flom og tørke
Vannet i Nilen er blitt aktivt brukt og regulert helt tilbake til oldtidens Egypt. Hvert år fører massivt nedbør til at vannmengden i Nilen øker. De gamle egypterne brukte den årlige floden til å fylle reservoarer og spre vannet ut gjennom kanaler og diker. Dette muliggjorde en mye større matproduksjon.
Hvordan å best håndtere og kontrollere de årlige variasjonene i vannstanden, som fører til både flom og tørke, har forblitt en utfordring for landene rundt Nilen i påfølgende årtusener. Målet er å kunne bygge opp store nok lagre slik at landbruket kan nyttes av dem. I nyere tid har man også andre formål, eksempelvis kraftproduksjon, som kan sikres jevn tilgang til vann.
For Egypts del var det derfor en milepæl da Aswandammen sto ferdig i 1970. Dette medførte at egypterne fikk kontroll over den årlige flommen, noe som har hatt enorm betydning for egyptisk landbruk og økonomi. Sudan har også benyttet seg av potensialet i Nilen og har bygd ut fire demninger det siste århundret.
Uten Nilen, intet Egypt
Fra oldtiden til i dag har grunnlaget for den egyptiske stats eksistens berodd på Nilen. 95 % av egyptere bor nær Nilen. To tredjedeler av landets matproduksjon og så godt som alt drikkevann er også knyttet til elven. Presset på Nilen er også ventet å øke som følge av befolkningsveksten i området. I Egypt øker innbyggertallet gjennomsnittlig med én million hver sjette måned, og rapporter fra FN anslår at landet vil stå overfor vannmangel innen 2025.
Ifølge etiopiske myndigheter vil Renessansedammen sørge for jevn tilførsel av vann til både Sudan og Egypt. Etiopias statsminister Abiy Ahmed har sagt at bekymringene til Egypt er blåst ut av proporsjoner. Flere mener derimot at det fremdeles er stor usikkerhet knyttet til effekten en slik stor demning vil ha på den totale vanntilførselen.
Prosjektet vil blant annet muliggjøre at også Sudan kan ta i bruk mer vann til landbruk og elektrisitet. Men dette kan videre tilsi at det blir enda mindre når Nilen renner videre mot Egypt. Det er også uklart om Renessansedammen kan sikre en jevn tilførsel av vann også i tider med tørke. Forhandlingene mellom Egypt og Etiopia er med andre ord preget av stor skepsis, spesielt fra egyptisk hold.
Helt siden prosjektet ble annonsert i 2011 har Egypt, Sudan og Etiopia forhandlet i forsøk på å bli enige om fremgangsmåte. Egypt fremholder en traktat fra 1929, etterfulgt av en i 1959, som ga Sudan og Egypt nær sagt enerett på Nilens vannressurser. Kanskje viktigere ble Egypt i disse avtalene også tilkjent vetorett ved eventuelle fremtidige prosjekter lenger oppstrøms. Disse avtalene ble derimot inngått mellom britisk-kontrollerte Egypt og Sudan, og Etiopia anser seg derfor ikke bundet.
Tøffe forhandlinger om Renessansedammen
Det ble også på starten av 2000-tallet forsøkt å utvikle et felles juridisk rammeverk for forvaltningen av vannressursene i Nilen. Til slutt lot Sudan og Egypt være å signere ettersom de mente avtalen ikke ivaretok deres historiske rettigheter.
I 2015 signerte de tre landene en ny avtale i Sudans hovedstad Khartoum, og mange håpet at partene med dette ville finne en felles vei fremover. I årene som etterfulgte signeringen av avtalen viste det seg imidlertid at det fremdeles var stor avstand mellom dem, og forhandlingene brøt sammen. En sentral problemstilling for forhandlingene er tiden det skal ta å fylle Renessansedammen.
Etiopia ønsker å få anlegget operativt så raskt som mulig, og har lagt opp til at demningen skal fylles i løpet av seks år. Egypt er bekymret for at å fylle Renessansedammen på så kort tid vil føre til vannmangel og mulig matmangel, og har foreslått et tidsaspekt på mellom 12 og 21 år.
På tross av det ikke enda foreligger en avtale, planla Etiopia å starte oppfyllingen sommeren 2020, og så for seg å ha nok vann til å starte kraftproduksjon bare måneder senere. For at ikke situasjonen skulle bli ytterligere spent, advarte USA etiopiske myndigheter om å la være å fylle dammen før en avtale var på plass. Etiopia trosset anbefalingen, og ønsker nå å begynne på fase to av fyllingen. Det haster med andre ord å komme til enighet. Etter fem år uten nevneverdig fremskritt i forhandlingene, forsøker fremdeles USA å megle.
Både USA og Verdensbanken har vært involvert, men lederne for de tre landene har vært ambivalente. Situasjonen eskalerte i mai 2021. Egypts leder truet da med at «alle muligheter er på bordet» i fall en konflikt skulle oppstå. Sudan har på sin side truet med straffeforfølgelse av Etiopia gjennom Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Utsiktene til enighet ser dermed dystrere ut enn på lenge.
Et spørsmål om prestisje eller oppbygging til krig?
Nilen står sentralt for selvbildet til både Etiopia og Egypt. For al-Sisi er det viktig å fremstå trygg på spørsmål som gjelder nasjonal sikkerhet. Det vil kunne ses på som en svakhet å tre tilbake fra en konfrontasjon med Etiopia, som er en voksende, regional maktfaktor.
Etiopia er en av verdens raskest voksende økonomier, og med Renessansedammen vil landets energibehov bli dekket. I tillegg vil Etiopia, med de beregningene som ligger til grunn, bli Afrikas største energieksportør.
Trusselen om at konflikten kan gå over på det militære domenet har ligget latent helt siden 2011. Abdel Fattah al-Sisi er blitt sitert på at Egypt vil måtte kunne ta «alle nødvendige skritt» for å sikre landets rettigheter til Nilens vanntilførsel. Det har også blitt rapportert om flere egyptiske politikere som anbefaler militære skritt for å stanse byggingen av demningen. Abiy Ahmed har på andre siden sagt at ingen makt kan stanse Etiopia fra å fullføre prosjektet. Sett al-Sisis uttalelser om at bruk av væpnet makt er på bordet, er landenes posisjonering bekymringsverdig.
Forhandlingene i Washington gikk i stampe. I en region hvor det er mange interessenter, blant dem stormaktene Kina og USA, er det knyttet stor spenning til hvordan konflikten mellom to av Afrikas mektigste land løses.
Mens kampen om Nilen utfolder seg, er situasjonen også med på å underbygge en utvikling mange av verdens konfliktforskere peker på: fremtidens kriger og konflikter ser ut til å omhandle nettopp tilgangen på vann.