Kinas utenrikspolitikk

Den økonomiske stormakten, Kina, har de siste tiårene blitt en mer offensiv spiller på den globale arena. Landet i øst konkurrerer med stormakter som USA om makt og innflytelse.

Kinas president Xi Jinping vinker utenfor flyet sitt.
Kinas president Xi Jinping har bidratt til å gjøre Kina mer selvsikker på den globale arena. Foto: APEC 2013 (CC BY 2.0).

Kina er det man kan kalle en stormakt på fremmarsj. Etter at den kommunistiske regjeringen reformerte sin sentralstyrte planleggingsøkonomi i 1978 har landet hatt verdens høyeste vekstrate. I tillegg til å være verdens største eksportør, har Kina også verdens største kjøpekraft. Basert på bruttonasjonalprodukt (BNP) har Kina verdens nest største økonomi, kun slått av USA.

Den økonomiske veksten har gjort Kina til en økonomisk stormakt. Landet er også langt på vei til å bli en betydelig militærmakt. Siden president Xi Jinping overtok makten i Kina i 2013, har han innført mange reformer og gjennomført dyre militære investeringer. Selv om Kina kun bruker under to prosent av BNP på forsvar, så utfordrer de amerikanerne på land, i lufta og i sjøen.

Kina har tidligere fulgt slagordet «ta din tid, skjul din styrke», og unngått å hevde seg internasjonalt. Men under president Xi har landet i stadig større grad fremmet sine interesser globalt. De siste årene har utenrikspolitikken vært preget av blant annet et massivt handelsinitiativ, et kjølig forhold med USA og regional spenning i nærliggende havområder.

Globale investeringer: den nye silkeveien

Det var lenge Kinas økonomiske styrke som for alvor plasserte landet på den globale arena. «Ett belte, én vei» er navnet på hovedelementet i Kinas stormaktsplaner for det 21. århundret. «Beltet» skal ligne den historiske Silkeveien, som i oldtiden bandt Kina til Sørøst-Europa, Sørvest-Asia, Øst-Afrika og det indiske subkontinent.

Den nye Silkeveien skal knytte de berørte landenes økonomier tettere til Kina. Per 2022 har over 140 land valgt å ta del i initiativet. Prosjektene dreier seg som oftest om infrastruktur slik som toglinjer, motorveier og havner, men også hele byer bygges opp. Investeringsbanken Morgan Stanley anslår at Kina kan komme til å bruke mer enn 1,2 billioner amerikanske dollar på initiativet innen 2027.

Xi Jinping og Donald Trump ser på hverandre under et møte.
Forholdet mellom Kina og stormakten USA forverret seg da Donald Trump var amerikansk president. Foto: Official White House Photo (offentlig eie).

Kinesisk investering kommer i form av lån fra banker kontrollert av det kinesiske kommunistpartiet. Flere vestlige regjeringer har anklaget Belte- og vei-initiativet for å være en form for gjeldsfelle-diplomati. Tanken er at Kina får innflytelse over landene som ikke klarer å tilbakebetale lånene sine, og at de deretter kan stille geopolitiske krav.

Kina har også gjort investeringer utenfor Belte- og vei-initiativets kjerneområder. Kina er allerede den viktigste handelspartneren for de afrikanske landene og har gått forbi USA i antall ambassader på kontinentet. En rapport fra 2020 konkluderer med at Kinas investeringer har støttet økonomisk transformasjon i Afrika.

Kina har også arbeidet for å komme seg inn på det latinamerikanske markedet. Dette har vært vanskeligere enn i Afrika, fordi Latin-Amerika har vært tett knyttet til USA. Kinesisk interesse i disse områdene dreier seg blant annet om tilgang til råvarer og et stort marked som kan importere kinesiske produkter.

Politisk og ideologisk maktkamp

Kinas globale prioriteringer innebærer ikke bare økonomisk vekst. President Xi Jinping har gitt uttrykk for at Kina burde stå i spissen for reform av globale systemer og organisasjoner, med håp om å få disse til å passe bedre overens med Kinas målsetninger. Ifølge tenketanken Council on Foreign Relations (CFR) har Kina både defensive og mer offensive mål.

De defensive målene innebærer å hindre kritikk av menneskerettigheter i Kina og å hindre det Kina anser som trusler mot landets suverenitet. Det offensive målet innebærer å fremme Kinas modell for politisk og økonomisk utvikling – med omfattende statlig kontroll over politikk og samfunn.

Et taiwansk flagg vaier i vinden.
Kinesiske myndigheter anser Taiwan som del av sitt territorium. Dette prinsippet står sterkt i utenrikspolitikken. Foto: Maya-Anaïs Y. (CC BY 2.0).

De siste årene har vestlige land kommet med alvorlige anklager om menneskerettighetsbrudd mot minoritetsbefolkningen i den kinesiske Xinjiang-regionen. På Trumps siste dag som president ble Kina anklaget av USA for å begå «folkemord» mot denne minoriteten. Det har også haglet kritikk mot Kinas håndtering av prodemokratiske demonstrasjoner i Hongkong. I begge tilfeller har Kina brukt sin internasjonale innflytelse til å forsvare sine handlinger.

Striden rundt Xinjiang og Hongkong er eksempler på den ideologiske spliden mellom Kina og Vesten. Kinas offensive mål strider også mot Vestens liberale verdensorden. Blant annet ønsker Kina å skape en mer multipolær verdensorden hvor USA får en redusert rolle. 

Forholdet til USA

Forholdet mellom Kina og USA begynte å bli mer spent da tidligere president Barack Obama økte USAs investeringer i Øst-Asia. Men forholdet forverret seg ytterligere da Donald Trump tok over som president.

I 2017 kategoriserte Trump-administrasjonen Kina som en «strategisk konkurrent». I 2018 lanserte de et «Kina-initiativ», med hensikt å bekjempe økonomisk spionasje i USA. De innførte også visa-restriksjoner for kinesiske forskere og studenter, og kategoriserte Kina som en valutamanipulator (land som angivelig manipulerer egen valuta for å oppnå handelsfortrinn).

Trump-administrasjonens kanskje mest kontroversielle tiltak var å innføre en omfattende toll på mange kinesiske varer. Dette utviklet seg til en handelskrig mellom landene da Kina svarte med egen toll på amerikanske varer.

Forholdet mellom USA og Kina har ikke bedret seg vesentlig etter at Joe Biden tok over som amerikansk president i januar 2021. Handelskrigen mellom landene pågår fortsatt, og Biden har i stor grad fortsatt den harde linjen mot Kina. Biden-administrasjonen har hatt som mål å øke USAs konkurranseevne overfor Kina, samt å motarbeide landets «økende aggresjon». I juni 2021 ble Kina også kalt en sikkerhetsutfordring av NATO for første gang.

Til tross for spenningen har Jinping og Biden fått til flere møter med hverandre siden 2021, både fysisk og på nett. Hensikten har vært å reetablere kommunikasjonen og forsøke å forbedre forholdet. USAs utenriksminister, Anthony Blinken, møtte Kinas president senest den 19. juni 2023, under et besøk i Beijing. Dette møtet ble avtalt opprinnelig for februar 2023, men ble utsatt på grunn av en kinesisk «spionbalong» som ble oppdaget i amerikansk luftrom tidligere i måneden. 

Et langvarig stridsspørsmål i forholdet mellom Kina og USA har vært Taiwan. Kinesiske myndigheter ser Taiwan som en del av sitt territorium, under den såkalte «ett-Kina»-politikken. Men i praksis er Taiwan en selvstyrt øystat, og USA har over lang tid solgt viktige militærkapasiteter til Taiwans regjering.

Nancy Pelosi sitt besøk til Taiwan i august 2022 skapte sterke reaksjoner i Kina. Men da Taiwans president besøkte USA i april 2023, reagerte landet enda sterkere. Like etter besøket ble det gjennomført en storskala militærøvelse rundt Taiwan. Øvelsen varte i tre dager, og innebar trening på å fullstendig avskjære Taiwan fra områdene rundt. Noen dager senere lanserte USA, sammen med Filippinene, en egen felles militærøvelse. Målet med øvelsen var å avskrekke Kina mot økt aggresjon mot Taiwan.

Spenning i Kinas nærområder

Sør-Kina-havet er svært omstridt, og har de siste årene skapt splid mellom Kina og flere av de nærliggende landene, i tillegg til USA. Kinesiske myndigheter gjør krav på omtrent hele havområdet, basert på det de anser som historiske rettigheter. Kravet strider med bestemmelser om territorialfarvann og eksklusive økonomiske soner i FNs havrettskonvensjon.

Amerikanske krigsskip i Sør-Kina-havet.
Amerikanske krigsskip seiler ofte i havområder som kinesiske myndigheter gjør krav på. Foto: U.S. Navy photo (CC BY 2.0).

Sør-Kina-havet er strategisk viktig av flere grunner. En tredjedel av verdens skipstrafikk går årlig gjennom havområdet, og åtte av verdens ti største containerhavner ligger i umiddelbar nærhet. I tillegg er området rikt på fisk, og skal ha store forekomster av olje og gass.

Kineserne har gått langt for å oppnå kontroll og eierskap over sentrale øygrupper og tilhørende havområder i Sør-Kina-havet. Kina har også bygget kunstige øyer med infrastruktur og militære installasjoner. De siste 20-30 årene har det vært flere militære konfrontasjoner i havområdet. Senest i slutten av mars 2023, hevdet Kina at et amerikansk krigsskip befant seg på kinesisk territorium.

Kinas selvsikre kurs mot full dominans i Sør-Kina-havet utfordrer USAs posisjon både regionalt og globalt. Derfor har amerikanerne rettet sitt utenrikspolitiske tyngdepunkt mot Asia. Beijing anklager USA for å øke spenningen i regionen gjennom sitt militære nærvær, både ved patruljering av krigsskip og overflygninger av krigsfly. Ifølge Kina er dette også en krenkelse av kinesisk suverenitet, noe som vil tilsvare et brudd på den internasjonale folkeretten.

Forholdet til Russland

Historisk sett har ikke Russland og Kina hatt en spesielt god tone. Men Vestens sanksjoner mot Russland etter annekteringen av Krym brakte Russland betydelig nærmere Kina. I 2014 inngikk de to landene en 30 års avtale om gassleveranser. I 2015 begynte Russland å selge avansert militært materiell til Kina, inkludert kampfly og luftvernraketter.

Handelskrigen mellom Washington og Beijing bidro også til å føre Kina og Russland tettere sammen. De to landene deler en mer autoritær ideologi enn Vesten, og begge prøver å posisjonere seg som en motvekt til USA.

Russland og Kina står i tillegg bak gruppa Shanghai Cooperation Organisation (SCO), som utgjør en politisk, økonomisk og militær allianse. Organisasjonen har åtte medlemsland, deriblant India og Pakistan. Topplederne i alliansen møtes årlig, og det blir ofte gjennomført felles militærøvelser.

Kina har lagt seg på en balanserende linje mellom Russland og Vesten når det kommer til Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Kina har bedt om en slutt på lidelsene i Ukraina, men nekter å fordømme invasjonen. Videre beholder landet fremdeles de nære relasjonene med Russland. Handelen mellom landene har økt, og kinesiske og russiske diplomater møtes ofte.

På ettårsdagen for invasjonen, ble det lansert en fredsplan av Kina. Planen inneholder både forslag til deeskalering, samt stikk til NATO ved å kritisere militærallianser som ekspanderer.

Fremtidens utenrikspolitikk

Den økonomiske veksten i Kina har til en viss grad begynt å stagnere. Flere eksperter spør seg hvordan kineserne skal kunne opprettholde veksten fremover. I tillegg er Kinas befolkning på vei til å bli svært gammel, som følge av den omstridte ettbarnspolitikken. Først i 2017 ble politikken opphevet, men eksperter forventer at landet vil oppleve en negativ befolkningsvekst etter 2025.

Disse faktorene kan også få konsekvenser for Kinas utenrikspolitikk. Eventuell økonomisk stagnasjon kan tenkes å få konsekvenser for både Belte- og vei-initiativet og pågående militær opprustning. Moderniseringen av Kinas militære styrker innebærer tunge og langsiktige investeringer.

Det er vanskelig å si hvordan Kinas evne og vilje til militær maktbruk vil være i fremtiden. Strategien til det kinesiske kommunistpartiet ser foreløpig ut til å være å styrke landets økonomiske og militære maktbasis, uten å bruke militærmakt langt unna landets grenser. Det er uvisst hvor lenge denne strategien vil vare.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.