Stormaktsrivalisering

I internasjonal politikk dukker ofte ordet «stormaktsrivalisering» opp. Med hva er en egentlig en stormakt, og hvordan påvirker de internasjonal politikk, krig og konflikt?

En soldat står oppå et pansret kjøretøy.
Foto: Army Sgt. Thomas Mort/U.S. Army (CC BY 2.0).

Introduksjon til tema

Det er ingen hemmelighet at noen stater har større innflytelse på verdenspolitikken enn andre, disse kaller vi gjerne for stormakter. Stormaktene baserer sin innflytelse på deres makt – det være seg militærmakt, økonomisk makt, ideologisk makt, eller en kombinasjon av disse. Stormaktene har en egen agenda i internasjonal politikk, påvirker stater langt utenfor egne landegrenser, og er ofte i konflikt med hverandre.

Historisk bakgrunn

Ulike former for makt

Militærmakt: militær styrke (antall soldater, type våpen etc.)

Økonomisk makt:  rikdom og fordeling av ressurser (naturresurser, kontroll over produksjonsmidler e.l.)

Ideologisk makt: makt over tanker, verdier og følelser

Hvilke land som til enhver tid er stormakt endrer seg over tid. Opp gjennom historien har vi sett stormakter som har basert sin maktposisjon på blant annet folketall, et stort forsvar, avanserte våpen, innflytelsesrikt lederskap, overbevisende politiske ideologier eller en sterk økonomi. På 1500-tallet var for eksempel både Frankrike, Storbritannia og Det osmanske riket blant verdens stormakter. Alle med kontroll over store territorier på tvers av kontinenter.

Fram til Den første verdenskrig var det mange stormakter i verden. Ved krigens utbrudd kunne både Storbritannia, Russland, Østerrike, Tyskland, Frankrike, Det osmanske riket, USA og Japan regnes som stormakter. Dette førte til intens stormaktsrivalisering fram mot verdenskrigen. Ved krigens slutt hadde både Østerrike og Det osmanske riket mistet sine stormaktsposisjoner, mens Den andre verdenskrig tok knekken på stormaktene Japan og Tyskland.

Svart-hvitt bilde av noen soldater som går bortover.
Stormaktsrivalisering var sentralt for utbruddet av Den første verdenskrig. Foto: National Archives (offentlig eie).

Under Den kalde krigen snakket man gjerne om to «supermakter» – nemlig USA og Sovjetunionen. I kraft av sine atomvåpenarsenaler, militære og økonomiske styrke og overbevisende politiske prosjekter var hadde de to statene stor innflytelse på verdenspolitikken. Med Sovjetunionens fall i 1991, opplevde verden en kort periode med kun USA som stormakt. De siste ti årene har vi imidlertid igjen beveget oss mot et verdenssystem med flere konkurrerende stormakter, noe som har fått stor innvirkning på pågående kriger og konflikter.

Begrepsavklaring

Stormakt

Et land som har en særlig stor innflytelse på verdenspolitikken. Hvilke land som til enhver tid er stormakt, endrer seg over tid. En stormakt baserer gjerne sin makt på store militære kapasiteter og økonomiske styrke, men kan også basere sin maktposisjon på ideologisk makt – «overtalelsens makt» – at man påvirker andre stater til å endre sin oppfatning ved bruk av dialog bygget på felles verdier og annerkjennelse.

Supermakt

Et begrep som ble brukt for å forklare statusen til USA og Sovjetunionen under Den kalde krigen. Uttrykket er ment å understreke den særegne posisjonen til disse to landene som lå langt foran andre når det kom til militærmakt og innflytelse på verdenspolitikken.

Regional stormakt

Et land som har en særlig stor innflytelse på politikken i sitt nærområde, men som i mindre grad klarer å hevde seg internasjonalt. I likhet med stormakter, kan de regionale stormaktene basere sin makt på både militærmakt, økonomisk makt og ideologisk makt.

Oversikt over tema

Stormaktsrivalisering handler i bunn og grunn om at to eller flere stater har opparbeidet seg tilstrekkelig militær, økonomisk eller ideologisk makt til at de kan konkurrere mot hverandre. Vanligvis foregår konkurransen på et globalt nivå, eller i strategisk viktige områder der stormaktene ønsker innflytelse og/eller kontroll. Stormaktsrivaliseringen kan imidlertid også foregå mellom regionale stormakter.

Målet med stormaktsrivalisering er å styrke sin posisjon regionalt eller internasjonalt. Det internasjonale systemet betegnes gjerne som et anarki ettersom det ikke finnes noen internasjonal myndighet med makt til å bestemme over statene. Det finnes riktignok en rekke internasjonale og regionale konvensjoner som legger føringer for hvordan stater skal oppføre seg, for eksempel i regi av FN. Likevel har ikke FN mer myndighet enn det statene er villige til å gi dem.

Til syvende og sist er stater derfor avhengig av egen evne til å forsvare seg selv. At noen stater oppnår stormaktsstatus, er i så måte en naturlig konsekvens av det internasjonale systemet. Ved å oppnå stormaktsstatus sikrer en stat seg større grad av trygghet, og muligheten for å overleve øker.

Stormakter søker stadig å utvide sin makt ved å skaffe seg innflytelse og kontroll i strategisk viktige områder. Dette kan de gjøre gjennom for eksempel avtaler, allianser, okkupasjon eller økonomiske sanksjoner. Ofte vil stormakter involvere seg på den ene siden i interne konflikter for å styrke en alliert, for eksempel ved å støtte et statskupp eller en opprørsgruppe. På den måten kan de sikre tilgang til for eksempel sentrale havner, handelsruter eller nødvendige råvarer. Ofte vil konkurrerende stormakter ønske kontroll eller innflytelse i de samme områdene, og dette fører til stormaktsrivalisering.

Amerikanske soldater gjør salutt.
USA er verdens desidert største militærmakt. Foto: U.S Army/Flickr (CC BY 2.0).

Dagens situasjon

I dag snakker vi gjerne om tre globale stormakter: USA, Russland og Kina. USA er den dominerende av de tre, og har vært å regne som stormakt i over 100 år. Kina er en ny stormakt i moderne sammenheng, mens Russland har gjenoppbygget sin posisjon i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps. Rivaliseringen mellom de tre statene preger internasjonal politikk.

Russland og Kina anses ofte som utfordrere til det liberale politiske systemet som har blitt bygget opp under ledelse av USA siden Den andre verdenskrig. Dette systemet legger vekt på liberale verdier som demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter. Russland og Kina er mer opptatt av tradisjonelle verdier i internasjonal politikk, med fokus på at stater ikke skal blande seg inn i andre staters indre anliggende.

Både Kina og Russland stiller seg kritisk til at FNs Sikkerhetsråd skal gripe inn i interne konflikter. I forbindelse med borgerkrigen i Syria, har begge landene brukt sin vetomakt i Sikkerhetsrådet for å forhindre militær inngripen for å beskytte sivilbefolkningen fra grove menneskerettighetsbrudd. Betydningen av ikke-innblandingsprinsippet trumfer for dem prinsippet om å beskytte sivile i krig og konflikt.

Borgerkrigen i Syria illustrerer imidlertid hvordan geopolitikk spiller inn i stormaktsrivalisering. Russland er alliert med Assad-regimet i Syria, og har sin eneste middelhavsflåte plassert i den syriske havnen Tartus. Dette er med på å sikre Russlands militærmakt i regionen. For USA hadde det derimot vært nyttig med regimeskifte i Syria, ettersom det hadde gitt mulighet for en sentral alliert i regionen. USA har aktivt støttet deler av opposisjon gjennom borgerkrigen.

En mann med våpen løper i ruinene av en syrisk by.
Stormaktsrivaliseringen kommer til uttrykk i borgerkrigen i Syria. Foto: REUTERS/Goran Tomasevic (CC BY 2.0).

Stormaktsrivalisering har også fått konsekvenser for andre konflikter, slik som borgerkrigene i Jemen og Libya, og krisen i Venezuela. Jemen er videre er godt eksempel på regional stormaktsrivalisering. Her er Iran og Saudi Arabia de viktigste utenlandske drivkreftene i konflikten.

Framveksten av nye stormakter, slik som Brasil, India, og Sør-Afrika, som bygger seg opp maktposisjoner regionalt, vil på sikt kunne komplisere den internasjonale stormaktsrivaliseringen ytterligere i tiårene framover.

Relevante artikler:

Relevante temaer:

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.