Svalbardtraktaten har siden 1925 gitt Norge suverenitet over øygruppen Svalbard. Her får du vite hvordan dette gikk, samt hvordan klimaendringer og gryende stormaktsrivalisering påvirker dette området i dag.
Sentralt plassert i Arktis, omtrent midt mellom Fastlands-Norge og Nordpolen, finner vi de norske ishavsøyene som utgjør Svalbard. Alle de viktigste nåværende og historiske bosetningene ligger på Svalbards og Norges største øy, Spitsbergen. I tiden før 1925 ble navnet Spitsbergen brukt om både den største øya og øygruppen som helhet. Men da Norge fikk suverenitet over området ble navnet på øygruppen endret til Svalbard.
Nærmere 61 prosent av landskapet på Svalbard er i dag dominert av isbreer. Under isen finner vi bergarter fra alle hovedperiodene i jordas historie – fra oldtidens silur til samtidens kvartær. Klimaet og miljøet på Svalbard er imidlertid i raskt endring nå. Temperaturen i Arktis øker, og det hele to til tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Stormaktene har samtidig vendt sin oppmerksomhet mot Arktis. Kan Svalbard bli en brikke i det internasjonale stormaktsspillet?
Svalbardtraktaten
Frem til 1920 var Svalbard å regne som ingenmannsland i det internasjonale systemet av stater – et såkalt terra nullius. Så hvordan gikk det egentlig til at lille Norge fikk suverenitet over en øygruppe i Arktis? Og det i kjølvannet av en verdenskrig hvor vi var nøytrale?
I tiden før Den første verdenskrig var det vanlig at stater skaffet seg suverenitet over nye landområder gjennom okkupasjon. Manglende protester fra andre stater mot en slik okkupasjon var ansett som grunnlag nok for en suverenitetsavklaring. Når det gjaldt øygruppen i Arktis, valgte imidlertid Norge en nokså annerledes fremgangsmåte. I 1910, 1912 og 1914 tok Norge initiativ til å arrangere Spitsbergen-konferansene. Hensikten var å sette suverenitetsspørsmålet rundt øygruppen på den internasjonale dagsorden. De neste fire årene ble imidlertid preget av krig.
Det var først under fredsoppgjøret i Versailles at forhandlingene om Spitsbergen kunne fortsette. Nok en gang var det Norge som tok initiativet. Forslaget var rett og lett at Norge skulle bli tildelt full og uinnskrenket suverenitet over øygruppen. På bakgrunn av hvordan Norge hadde håndhevet sin nøytralitet under de fire årene med krig, var det bred enighet blant seiersmaktene om det norske forslaget.
I Russland hadde bolsjevikene tatt makten gjennom revolusjon. Landet var derfor ikke anerkjent av vestmaktene og var heller ikke invitert til å delta på fredsoppgjøret. Norge var likevel opptatt av å legge til rette for en fremtidig tilslutning til avtalen fra naboen i øst. Med dette i mente ble det lagt inn en bestemmelse i avtaleteksten som sikret like rettigheter til Russland som for de andre traktatlandene, inntil Russland selv måtte ønske å skrive under på avtalen. I 1924 erklærte Sovjetunionen at de ikke hadde noen innvendinger mot Norges suverenitet over Svalbard. Og den 14. august i 1925 trådte Svalbardtraktaten i kraft.
Traktatens begrensninger
Traktaten har siden 1925 gitt Norge full og uinnskrenket suverenitet over Svalbard. Men den inneholder samtidig enkelte begrensninger på den norske suverenitetsutøvelsen. I traktaten finner vi nemlig flere bestemmelser med formuleringer om likebehandling, skattelegging og militær virksomhet.
Borgere og selskaper fra alle land som har skrevet under på traktaten skal sikres lik behandling som norske borgere og selskaper. Etter traktatens artikkel 2 har blant annet traktatlandenes skip og borgere lik rett til fiske og fangst. Artikkel 3 sikrer lik rett til adgang og opphold, samt å drive maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet. All virksomhet er underlagt lover og regler som norske myndigheter vedtar og håndhever. Ingen skal altså behandles ulikt på bakgrunn av nasjonalitet.
Etter traktens artikkel 8 er også Norges muligheter til å kreve inn skatter og avgifter begrenset til hva som kommer traktatområdet til gode. Dette betyr at skatter og avgifter som kreves inn ikke skal overstige det som kreves for å dekke nødvendige utgifter til administrasjonen av Svalbard. Disse kan heller ikke overføres til fastlands-Norge. Som følge av dette er det egne skattesatser for Svalbard.
Etter traktatens artikkel 9 er Norge forpliktet til ikke å opprette eller tillate opprettelsen av noen «flåtebasis» eller «befestning» i traktatområdet. Av denne artikkelen følger det også at Svalbard ikke kan benyttes i «krigsøyemed». Dette betyr altså at Svalbard ikke kan eller skal benyttes i militær sammenheng, slik Fastlands-Norge kan.
Traktaten i praksis
Det er kun Norge og Sovjetunionen (senere Russland) som virkelig har hatt omfattende næringsvirksomhet og bosetninger på Svalbard. I begynnelsen var Norge tilbakeholden overfor sovjetiske virksomheter og borgere. Men etter hvert som Den kalde krigen tok til markerte Norge i økende grad sin suverenitet og fortolkning av bestemmelsene i Svalbardtraktaten.
Sovjetiske myndigheter reagerte ved flere anledninger på det de hevdet var mangelfull etterlevelse av traktaten når det gjelder begrensninger på norsk militær virksomhet og ulike sider ved likebehandlingsprinsippet. Blant annet protesterte Sovjetunionen kraftig høsten 1951, da den norske regjeringen slo fast at Svalbard inngikk i NATOs forsvarsområde. Etableringen av en telemetristasjon for ESA og norske planer om å bygge flyplass, ble møtt med store protester fra øst. Det ble også protestert regelmessig mot besøk av norske kystvaktskip, marinefartøy og militære transportfly. Selv om disse ble benyttet til sivile formål.
Til tross for spenningene mellom øst og vest under Den kalde krigen, har Norges suverenitet over øygruppen aldri blitt utfordret eller bestridt. Med unntak av tiden under Den andre verdenskrig. Fra sommeren 1941 og frem til slutten av krigen fant det sted kamphandlinger i området mellom allierte og tyske styrker. Både de norske og sovjetiske bosetningene ble dermed evakuert fra øyene i denne perioden.
Havretten og tolkningsutfordringer
Svalbardtraktaten er én av få internasjonale avtaler fra fredsoppgjøret i Versailles som fremdeles etterleves i dag. Selv om Norges suverenitet aldri har blitt utfordret eller bestridt i fredstid, har det likevel vært strid – rundt traktatens tolkning. Striden gjelder først og fremst havområdene rundt Svalbard og er en konsekvens av den store utviklingen i havretten siden Svalbardtraktaten ble inngått i 1920.
Norge innførte i 1977 en økonomisk sone på 200 nautiske mil utenfor fastlandet. Samtidig opprettet også norske myndigheter en 200-mils «fiskevernsone» rundt Svalbard. Forvaltningen av fiskeriressursene i sonen baserer seg på likebehandlingsprinsippet, og tar utgangspunkt i staters historiske fiske. Likevel er det Norge sitt standpunkt at likebehandlingsprinsippet ikke gjelder i fiskevernsonen. Etter norsk oppfatning er det dermed opp til Norge å forvalte 200-milssonen rundt Svalbard i tråd med reglene i havretten for økonomiske soner. Fiskevernsonen og den norske fortolkningen har skapt strid. Russland, Storbritannia og Island er blant landene som har markert sin uenighet med den norske fortolkningen på dette punktet.
En beslektet problemstilling handler om kontinentalsokkelen rundt Svalbard. Havretten gir kyststatene suverene rettigheter til å utnytte ressursene knyttet til sokkelbunnen ut til 200 nautiske mil og deretter videre ut så lenge havbunnen defineres som en del av landets kontinentalsokkel. Norge sitt standpunkt er at Svalbard ikke har en egen kontinentalsokkel, men at sokkelen rundt området er en forlengelse av sokkelen ut fra Fastlands-Norge. Også denne norske fortolkningen er omstridt.
Uenighetene mellom Norge og andre stater handler altså i all hovedsak om Svalbardtraktatens geografiske rekkevidde og hvilke regler som skal gjelde for havområdet omkring øygruppen. I takt med at temperaturen har økt og isen har smeltet, har det imidlertid også oppstått andre utfordringer knyttet til Norges posisjon på Svalbard.
Gryende stormaktsrivalisering
Internasjonal politikk er i dag preget av globale spenninger og stadig rivalisering mellom stormaktene, og spesielt tydelig er denne utviklingen i nordområdene og Arktis. Issmeltingen i Polhavet fører blant annet til at Russland og USAs nordlige kystlinjer gradvis mister noe av den naturlige beskyttelsen som helårsisen inntil nylig har gitt dem. Dette bidrar til økt militarisering.
Videre åpner issmeltingen også for kommersiell aktivitet i Arktis. Blant annet har Russland og Kina ambisjoner om å frakte mer gods gjennom Nordøstpassasjen. Dette alternativet ble spesielt tydelig da et gigantisk containerskip plutselig blokkerte Suezkanalen våren 2021. Fem dager og flere slepebåter måtte til for å få løs gigantskipet, og over 400 skip sto i kø. Som en konsekvens av dette ble vareleveranser forsinket over hele verden. Dersom Nordøstpassasjen åpnes for mer skipstrafikk vil dette både gjøre verden mindre avhengig av Suezkanalen og føre til at varer fra Kina til Europa kan komme frem opptil to uker tidligere enn via dagens rute.
En polar silkevei er riktignok ikke ensbetydende med økt rivalisering, men det bidrar til å øke interessen for regionen og potensialet for konflikter, spesielt mellom stormaktene. I dette situasjonsbildet er det viktig for Norge å opprettholde Svalbard som et fredelig og stabilt område, basert på internasjonalt samarbeid og gjensidig respekt for folkerettslige prinsipper. Spørsmålet er om Svalbardtraktaten kan komme i veien for dette og skape splid mellom allierte så vel som ikke-allierte. Traktaten er riktignok per 2022 signert av de tre stormaktene så vel som 43 andre land. Men med økende interesse for Arktis og rivalisering mellom stormaktene, kan blant annet tolkningsutfordringer bidra til ustabilitet.