Folk og Forsvars årlige studietur til Svalbard er gjennomført igjen, og denne landkrabben sitter igjen med minner for livet og nyvunnen evne til å sette sjøbein.
Suksessoppskriften innebærer tokt med Kystvakten, vakre naturopplevelser og en gjeng samfunnsengasjerte og kunnskapsrike mennesker som deler villig av sine erfaringer og betraktninger. Studieturen gjennomføres i samarbeid med Den norske Atlanterhavskomité (DNAK). Jeg er studentpraktikant hos Folk og Forsvar og student ved UiO. Utenom jobben sitter jeg vanligvis med bøyd nakke over masteroppgaven og nerder i min egen, lille nisje. Å få muligheten til å være med kollegaer på studietur, og bokstavelig talt heve blikket mot horisonten, var en motivasjonsboost uten like.
I år snudde vi om på rekkefølgen, og kickstartet turen i Tromsø med Kystvakten. Ferden begynte riktignok med grytidlig oppmøte på Gardermoen. Noen morgentrøtte introduksjoner, en flytur og et besøk på Polarmuseet senere, fulgte elleve spente landkrabber etter vår turleder og nestor om bord på KV Andenes. Han er Forsvarets liaison til Folk og Forsvar, orlogskaptein Lars Andreas Rognan, og har vært ute en (u-)båtnatt før.
Bli med på bølgene
Det ble en røff start for noen av oss. Tre meter høye bølger høres kanskje ikke all verdens ut, men for deler av reisefølget ble det et svært rolig og horisontalt første døgn. For å heve stemningen fortalte Lars historier fra sin tid som kommandant ved verdens nordligste festning, Vardøhus, og om Finnmarks krigshistorie. Vi fikk også en innføring i Kystvaktens arbeid av selveste kapteinen.
Innlosjert på dobbeltlugarer lærte reisefølget vårt hverandre raskt å kjenne. De kommende dagene hang representanter fra departementene, henholdsvis Forsvars- og Utenriksdepartementet, Forsvaret, akademia og politikken i Offisersalongen og på Broen, altså styrerommet på KV Andenes. Der ble mannskapet vekselsvis pepret med spørsmål og beundring over arbeidet de gjør, midt i sirkelen av isblått hav uten land i sikte. De menige fortalte om å tjenestegjøre på KV Andenes og om sine fremtidsplaner.
Et betydelig inntak av Godt & Blandet og Supermix sto ikke i veien for meget interessante og inspirerende dybdeforedrag fra deltakerne. Vi har dekket alt fra kriseledelse og tekniske detaljer rundt helikopteranskaffelser, til betraktninger om de store geopolitiske linjene i vår tid. Svalbards rolle i dette, og særlig vår russiske nabos strategiske perspektiv på øygruppen, var naturlig nok oppe til diskusjon mer enn én gang.
Mellom slagene var vi med på ulike øvelser og ‘forserte leider’ etter beste evne. Nestkommanderende på skipet tok tilstedeværelsen til de lite båtvante gjestene sine med knusende ro. For øvrig var vi alle høyst takknemlige overfor de unge lovende på Kystvaktens kjøkken – makan til måltider er det sjelden å høre om fra Forsvaret.
En nesten øde øy
Et høydepunkt var besøket på Hopen meteorologiske stasjon. Øya ligger øst for Spitsbergens sørspiss, og var en spesiell opplevelse på mange måter. Det finnes ingen steder å legge til på Hopen. Øya er for øyeblikket bebodd av fire hyggelige herremenn, tre grønlandshunder og en sulten isbjørn. Det var kanskje like greit at vi ikke fikk hilst på sistnevnte. De fire statsansatte meteorologene søker seg til Hopen for seks måneder av gangen, og får matleveranser fra Kystvakten med båt eller helikopter.
For å komme i land måtte samtlige kle på seg full Nordsjødrakt. Enkelte – uten å nevne navn – forsøkte å få den på med kleshengeren inni. Ved ankomst hoppet én og én ut i vannet fra den lille Sjøbjørnen, og vadet inn på rullesteinstranden. Vertskapet bød på kaffe og kaker, samt muligheten til å sende postkort hjem. I skrivende stund har de fremdeles ikke kommet frem. Flere av oss dro stolte hjem med diplom etter å ha sluttet seg til Hopens nakenbaderklubb. Badet ble gjennomført med geværvakt og den oppfriskende temperaturen 3.5°C.
Longyearbyen rundt
Vi vinket farvel til besetningen på KV Andenes i Longyearbyen, og noen av oss følte mer enn andre på at verden fremdeles gynget. Første aktivitet ble sightseeing med vår egen, rutinerte guide. Rasfaren slår deg umiddelbart: høydene som omkranser Svalbards største bosetning ser ut som de fosser nedover mot den sparsomme bebyggelsen. Dagens Longyearbyen er nemlig reist på jordmasser fra leirras og et uforutsigbart elveutløp. Enkelte i følget fikk likevel barnlige blikk og lengtet etter å utforske de falleferdige heisene fra gruvedriften – som noen lesere kanskje kjenner igjen fra 80-tallets norske actionfilm Orions belte.
Svalbards siste Sysselmann er nå blitt Sysselmester. Vi ble fortalt om de store utfordringene ved ras- og sikringsarbeidet rundt Longyearbyen. Han delte også sine synspunkter på hva slags kapasiteter en moderne Sysselmester må ha for dekke befolkningens behov. Besøket bød på en innføring i lokalpolitikken fra flere ulike perspektiver, da Svalbardpostens redaktør også stilte opp.
Vi fikk høre om alt fra redningstjenester og transportmuligheter til ressurs- og isbjørnforvaltning. Arbeidslivets omstilling til en grønnere hverdag, handels- og turistnæringen og velferdstilbudet sto også på agendaen. Befolkningen på Svalbard lever tettere på naturen enn de fleste kan forestille seg, og flere saker skiller seg markant fra utfordringene på fastlandet. Kvelden ble avrundet på restauranten Huset, en liten gåtur utenfor den velkjente isbjørnsonen.
Hvalfart til Barentsburg
Naturen på Svalbard er intet mindre enn spektakulær. Mektige fjellsider, det golde landskapets fargepalett og det arktiske lyset gjør opplevelsen surrealistisk vakker. Den nye turistbåten MS Bard er en splitter ny og hybriddrevet speedbåt, som får det til å føles som om man svever over det blågrønne vannet. Vi ble med denne til den russiske bosetningen Barentsburg, der guiden Dasha ga oss en omvisning med et snev av mørk humor og glimt i øyet. Blant bygningene fra Sovjettiden lever og virker om lag 300 mennesker.
Ingen isbjørner viste seg i løpet av uken, men på båtturen hjem fra Barentsburg havnet vi på spontan finnhvalsafari – undertegnede mener det var bedre enn julaften. En strålende flink biolog guidet og delte av sin kunnskap, og pekte ut lundefugl og havhest for oss. Da været ikke tillot det planlagte besøket til Pyramiden fikk vi bekreftet at planer endrer seg raskt på Svalbard.
En unik posisjon
Været var heller ikke på vår side under besøket hos Kongsberg Satellite Services (KSAT): tettere tåke skal du lete lenge etter. Ledelsens fortellinger om hvor raskt den teknologiske utviklingen går, og de noe spesielle arbeidsforholdene oppe på fjellet, gjorde riktignok mer enn opp for den begrensede utsikten.
Svalbard er i en unik posisjon, da det er det eneste stedet i verden data fra satellittene kan hentes ned hele fjorten ganger i døgnet. Svalbardtraktaten forbyr innhenting av satellittdata til militære formål, men er en gullgruve for forskning og næringsliv. Oljeulykker, klimaendringer og redningsaksjoner er bare noen områder der KSAT kan assistere med uvurderlig informasjon.
Å tilbringe denne uken sammen med besetningen på KV Andenes og tungvektere innenfor sine respektive samfunnsoppdrag har blitt et minne for livet. Jeg vil gjerne avslutte med å takke så mye for en utvidet faglig horisont så vel som opplevelsene, og aller mest for herlige, nye bekjentskaper.