Nordområdene er et viktig geografisk område i norsk politikk. Her er spørsmål knyttet til ressurser, miljø og sikkerhet blandet sammen. Dette skaper muligheter så vel som utfordringer.
Med 5.3 millioner innbyggere er Norge å regne som et lite land. Med en langstrakt kyst og betydelige havområder er vi likevel en stat med et sterkt internasjonalt tyngdepunkt på enkelte områder. Vi er verdens tredje største gasseksportør, og havner på 15. plass på listen over oljeeksporterende stater. I tillegg er Norge en betydelig eksportør av fisk. I denne sammenheng er nordområdene viktig, blant annet fordi det antas å finnes store mengder uoppdagede ressurser der.
Begrepet «nordområdene» omtaler det geografiske området mellom Nordpolen og polarsirkelen, inkludert Barentsregionen og Barentshavet. Norge har suverenitet over enorme områder i nord – det norske havområdet er hele seks ganger så stort som det norske landområdet. Norge er imidlertid ikke alene om mulighetene og utfordringene i nord. Nærliggende så vel som fjerntliggende stater viser stadig sterkere interesse for området.
Nordområdepolitikk
Nordområdene omtales ofte som Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Politikken for dette området skal vektlegge internasjonalt samarbeid, næringsutvikling, kunnskap, infrastruktur, miljøvern, sikkerhet og beredskap. Den er knyttet til både innenrikspolitisk satsing i nord og til internasjonal politikk i Arktis utenfor de norske nærområdene.
Det er viktig for Norge å opprettholde Arktis som en fredelig og stabil region, basert på internasjonalt samarbeid og respekt for folkerettslige prinsipper. Samtidig er regjeringens mål å utvikle de norske nærområdene til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner. Med dette er nordområdepolitikken et slags samspill mellom innenriks- og utenrikspolitikken.
Tradisjonelt handlet nordområdepolitikken først og fremst om sikkerhetspolitikk. Under Den kalde krigen sto Norge og nabolandet Sovjetunionen på hver sin side mellom NATO og Warszawapakten. I denne perioden var nordområdene sted for både konflikter og samarbeid mellom de to blokkene.
Det internasjonale klimaet endret seg dramatisk med Sovjetunionens oppløsning. Utover 1990-tallet vendte både Norge og NATO seg mot nye utfordringer i andre områder. Etter årtusenskiftet ble blikket igjen vendt mot nord, i møte med et stadig mer sammensatt bilde av muligheter og utfordringer.
Vekst versus vern
Effektene av klimaendringene er tydeligere i Arktis enn noe annet sted. Femti prosent av isdekket i Barentshavet har forsvunnet siden 1980, og flere forskere mener at Polhavet kan være isfritt innen 2050. Denne utviklingen har blant annet ført til at nordområdene og Arktis er mer tilgjengelig enn tidligere. Dette har mange implikasjoner for kyststatene i nord.
Betydelige ressurser har blitt avdekket ettersom isen har trukket seg tilbake. Ifølge en amerikansk geologisk undersøkelse kan så mye som 30 % av verdens uoppdagede reserver av gass og 13 % av verdens oljeressurser ligge skjult i Arktis. I tillegg finnes det andre betydelige ressurser som kull, kobber, diamanter, gull, bly og sink i området.
I takt med den teknologiske utviklingen blir det stadig mer aktuelt å utvinne disse ressursene. Forskere advarer imidlertid om at dersom man skal klare å nå målene i Parisavtalen og holde oppvarmingen av kloden under to grader, er man nødt til å la ressursene bli liggende under havet. Økonomisk vekst må altså avveies med hensyn til vern av miljø og natur.
Klimaendringer
Temperaturen i Arktis øker to-tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Dersom ikke utslippene av klimagasser reduseres, kan temperaturen i Arktis stige med inntil elleve grader innen slutten av dette århundret. Vi har allerede sett effektene av klimaendringene på blant annet Svalbard.
Uvanlig høye temperaturer har ført til at nedbøren der har kommet i form av regn – ikke snø – så sent på året som i november. Gjentatte ganger har derfor befolkningen på Longyearbyen blitt evakuert på grunn av skredfare. I 2015 mistet to mennesker livet da et skred traff et boligområde.
Klimaendringer er den største trusselen mot natur- og samfunnsforhold i nordområdene. Arktiske arter som isbjørnen er for eksempel helt avhengig av isdekket for å overleve. At havnivået stiger har også globale konsekvenser. Arktis har en svært viktig rolle i opprettholdelsen av den globale klimabalansen. For eksempel fører mindre havis til endringer i vanntemperatur og saltholdighet i havet. Dette påvirker de globale havsirkulasjonsmønstrene, som igjen har betydning for regional klimautvikling i store deler av verden.
Territorialtvister
Den utstrakte smeltingen av isbreer og havis som følge av klimaendringene har ført til nye muligheter og utfordringer. Blant annet ser enkelte stater muligheter for transport over en isfri Nordpolen eller i alle fall en åpning av Nordvest- og Nordøstpassasjen. Nærliggende så vel som fjerntliggende stater har interesse for området, men hvordan skal dette reguleres og hvem eier egentlig ressursene på den arktiske havbunnen?
Dette var spørsmål mange stilte seg da forskningsekspedisjonen Arktika plantet det russiske flagget på havbunnen under Nordpolen sommeren 2007. Det hele ble ansett som en provokasjon hos vestlige stater, og en tilspissing i kampen om ressursene i nord. Men den russiske ekspedisjonen i 2007 skyldtes ikke primært økt tilgjengelighet som følge av klimaendringer og issmelting. Russerne var nemlig i ferd med å fullføre sine geologiske undersøkelser av havbunnen i henhold til Havrettskonvensjonen av 1982.
Nordområdene blir ofte omtalt som et av de få «lovløse» områdene i verden. Det er likevel stor enighet blant de arktiske statene om at FNs havrettskonvensjon skal regulere hvem som eier hva i havområdet. Alt av territorialfarvann, økonomiske soner og landområder i nord tilhører én av de åtte arktiske statene. Disse er Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, Russland, USA og Canada.
I henhold til havrettskonvensjonen har disse statene blant annet rett på en økonomisk sone som strekker seg 200 nautiske mil (370.4 km) fra sin kystlinje. Havområder utover dette er ansett som internasjonalt farvann. Havrettskonvensjonen åpner samtidig for at kyststatene innenfor en tiårsperiode etter å ha ratifisert traktaten, kan fremme ytterligere krav i området. Dette gjelder dersom de kan bevise at havbunnen i det aktuelle området er en forlengelse av deres eget lands kontinentalsokkel.
Norge i nordområdene
Norge har avklart alle sine grenser, og har med det også avklart en potensiell kilde til konflikt. For Norge sin del er Svalbard derimot en kime til uenigheter. At Norge har suverenitet over Svalbard gjennom traktaten fra 1925 strides det ikke om. At Norge har rett til å regulere fiskevernesonen rundt Svalbard er det derimot flere land som bestrider.
Som en løsning har norske myndigheter valgt å ikke opprette en økonomisk sone rundt Svalbard. Myndighetene har også bestemt at fiskevernsonen kun skal gjelde fiske, samt at det ikke skal diskrimineres med hensyn til nasjonalitet når det gjelder fiskerettigheter. De andre landene som fisker i området har ikke akseptert den såkalte fiskevernsonen rundt Svalbard, men har likevel i stor grad etterlevd de norske reguleringene i området.
Forholdet mellom de arktiske statene ivaretas gjennom både regionale og bilaterale samarbeidsformer. Norge ønsker å opprettholde Arktis som en fredelig og stabil region, basert på internasjonalt samarbeid og respekt for folkerettslige prinsipper. I den sammenheng er FNs havrettskommisjon viktig. For samarbeid om spørsmål knyttet til miljø, økonomi og sosiale forhold er Arktisk råd det viktigste organet. Utenom territorialtvister har de arktiske statenes egeninteresser i området for det meste vært sammenfallende.
Sikkerhetsutfordringer
Med større økonomisk betydning har nordområdene også fått en større militær betydning. Som én av de arktiske statene og én av Vestens fremste utfordrere utgjør Russland stadig en dimensjonerende faktor i nord. Russland henter ut store deler av sin olje og gass fra felter i nord, og har dermed store økonomiske interesser å beskytte i området. Russland sin tilstedeværelsen i nordområdene har økt kraftig de senere årene.
Spesielt den russiske militære aktiviteten har blitt styrket med nye ubåter og stadig flere fartøy, fly og baser. Den militære utviklingen i nordområdene må sees i sammenheng med den omfattende moderniseringen av det russiske forsvaret, som har funnet sted etter 2008. Med annekteringen av Krimhalvøya i 2014 viste Russland seg som en revitalisert stormakt. Sikkerhetspolitikk fikk igjen en langt mer sentral rolle, også i nordområdene.
Med sin nye strategi «A Blue Arctic» ønsker også USA å styrke sitt militære nærvær i nord. Dette vil blant annet bety flere amerikanske overflatefartøy og undervannsbåter på patruljer i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, samt fler amerikanske fly på øvelser i internasjonalt luftrom. Med dette øker risikoen for strid om rettigheter til ressurser, landområder og skipsleier mellom stormakter som USA og Russland i nordområdene.
Sammen med stormaktsrivalisering blir klimaendringene trukket frem som en av de store utfordringene mot Norges sikkerhet i nordområdene. Rapporten «Climate Change and Security in the Arctic» fra januar 2021 konstaterer at klimaendringene gjør det lettere å operere i Arktis enn det har vært tidligere. Dette gjelder både for kommersielle og sivile virksomheter, men også militært.
Klimaendringene vil ikke i seg selv være en direkte årsak til krig og konflikt i Arktis, men det påvirker altså trusselbildet. I rapporten trekkes det blant annet frem at mer aktivitet i Arktis øker sjansene for ulykker og misforståelser mellom for eksempel Norge og Russland. Med stadig sterkere sikkerhetspolitiske spenninger vil Norge ha en viktig rolle mellom stormaktene for å opprettholde en fredelig og stabil region, basert på internasjonalt samarbeid og respekt for folkerettslige prinsipper.