Norges forhold til Russland

Russland er Norges største nabo. Tross økt spenningsnivå fremholder begge stater viktigheten av et godt samarbeid. Hvordan er egentlig Norges forhold til Russland?

Kontakten mellom befolkningene i Norge og Russland har lange tradisjoner, spesielt i nord. Som naboland har samarbeidet vært utbredt på en rekke politikkområder. Disse inkluderer kultur, energi, miljø, fiskeriforvaltning, forsvar og atomsikkerhet. I norsk offentlighet er det imidlertid ofte de mer krevende sidene ved det bilaterale forholdet som får mest oppmerksomhet. 

Etter krigen i Georgia i 2008 og Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014 har sanksjoner, utsendelser av diplomater, etterretningshendelser og cyberoperasjoner preget Norges forhold til Russland. Mest fremtredende er kanskje den militære opprustningen og de økte spenningene som ser ut til å finne sted på begge sider av grenser.

Norges forhold til Russland er sterkt preget av det faktum at Norge er en småstat med medlemskap i NATO, mens Russland er verdens største land i areal og en stormakt i internasjonal politikk. Slik har det i praksis vært siden slutten av Den andre verdenskrig

Fra frigjører til motstander

Kransnedleggelse under Frigjørings- og veterandagen i 2016 ved Russermonumentet i Kirkenes.
Kransnedleggelse under Frigjørings- og veterandagen i 2016 ved Russermonumentet i Kirkenes. Foto: Marcus Haaland / Forsvaret.

I Norge markerer vi den 8. mai hvert år som frigjøringsdagen etter Den andre verdenskrig. I Nord-Norge fant imidlertid frigjøringen sted en stund før 8. mai 1945. Den 18. oktober 1944 krysset nemlig sovjetiske styrker grensen til Norge og tok kontroll over Øst-Finnmark.

Tyskerne ble med det tvunget tilbake, men deres retrett satte dype spor. De tyske styrkene tok i bruk «den brente jords taktikk», som går ut på å ødelegge alt som kan brukes av fienden etter tilbaketrekningen. Med tilbaketrekningen sørover ble 50 000 nordmenn tvangsevakuert, og det meste av bebyggelse og infrastruktur ble ødelagt. 

Da tyskerne offisielt kapitulerte i begynnelsen av mai 1945 gjenstod spørsmålet om de sovjetiske styrkene i nord kom til å trekke seg tilbake. Etter kampene mot Hitlers Tyskland var store deler av Øst-Europa blitt okkupert og lagt under sovjetisk kontroll. Den 25. september 1945 forlot likevel de sovjetiske styrkene Nord-Norge. I årene som fulgte tok imidlertid forholdet til frigjøreren en ny retning. 

Norges nøytralitetspolitikk ved begynnelsen av Den andre verdenskrig, ble raskt forkastet etter at krigen var over. Det var politisk enighet om at Norge ikke kunne stå alene, men hvem skulle Norge alliere seg med? Etter at ideen om et nordisk forsvarssamarbeid ikke førte frem falt valget på Storbritannia og USA. Norge var blant de 12 landene som undertegnet Atlanterhavspakten den 4. april 1949 og med det ble forsvarsalliansen NATO opprettet. 

Forholdet under Den kalde krigen 

En grensejeger ved et utkikkspost speider mot grensen mellom Russland og Norge.
En grensejeger ved et utkikkspost speider mot grensen mellom Russland og Norge. Foto: Frederik Ringnes / Forsvaret.

NATO ble opprettet som et transatlantisk forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Norge sin posisjon i alliansen var unik på grunn av den territorielle grensen til motstanderen i nord. I motsetning til andre NATO-medlemmer hadde Norge derfor en egeninteresse av et mer balansert forhold til Sovjetunionen. Den sikkerhetspolitiske strategien Norge valgte blir ofte omtalt under begrepsparet «avskrekking og beroligelse». 

Avskrekkingen bestod av Det norske forsvaret og Norges medlemskap i NATO. Dette skulle bidra til et troverdig forsvar av norsk territorium ved at de potensielle kostnadene av å utsette Norge for militært press eller angrep ville fremstå som større enn gevinsten. Beroligelsen bestod av den norske base- og atompolitikken.

Denne skulle bidra til at Norge ikke fremsto som et springbrett for fremmede militære styrker, til tross for medlemskapet i NATO. Blant annet ble det bestemt at utenlandske styrker ikke kunne utplasseres på norsk territorium i fredstid, og det ble lagt begrensninger på alliert øvingsaktivitet. Atompolitikken slo fast at ingen atomvåpen skulle plasseres på norsk territorium. 

Da Sovjetunionen offisielt ble oppløst den 26. desember 1991, fikk Norge en ny nabo i nord, nemlig Den russiske føderasjon. Russland var riktignok Sovjetunionens arvtagerstat, men trusselen som kommunismen hadde utgjort var borte. En oppmykning i relasjonene mellom Øst og Vest la grunnlag for optimisme rundt det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. NATO fortsatte samtidig å eksistere og med det fortsatte i stor grad den norske balansepolitikken overfor Russland. 

Etter Sovjetunionens oppløsning

Utover 1990-tallet var Russland preget av innenrikspolitiske utfordringer, mens Norge og NATO tilpasset seg den nye situasjonen i Europa. Fra 1999 ble alliansens grenser utvidet østover. Dette fant imidlertid ikke sted uten debatt innad i NATO.

Ved å utvide østover beveget alliansen seg inn i det som historisk sett hadde vært Moskva sitt område for innflytelse. Et av argumentene mot disse utvidelsene var at det kunne provosere Russland. Utvidelsene fortsatte likevel utover 2000-tallet. 

Utover denne perioden økte spenningene mellom Russland og NATO, og dermed også spenningene mellom Russland og Norge. Ved en sikkerhetskonferanse i München i 2007 kom Russlands president Vladimir Putin med kraftig kritikk av Vesten for deres utvidelser av NATO og EU i Øst-Europa.

I 2008 ville georgiske myndigheter ta tilbake kontrollen over utbryterregionene Abkhasia og Sør-Ossetia, der Russland siden 90-tallet hadde hatt fredsbevarende styrker. Det hele endte med et knusende nederlag for Georgia. Det såkalte ‘nære utland’ fikk etter dette stadig større plass i den russiske utenrikspolitiske målsetningen. 

I denne perioden fremmet Norge det såkalte «nærområdeinitiativet» i NATO. Initiativet skulle øke alliansens fokus på eget territorium og nærområder. Det foregikk også forhandlinger om den maritime avgrensningen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet.

Den 15. september 2010 ble imidlertid en overenskomst undertegnet. Den såkalte delelinjeavtalen løste det som hadde vært det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland i flere tiår. Den bidro til rettslig klarhet og forutsigbarhet i området. Til tross for dette ble Norges forhold til Russland stadig utfordret av spenningene i forholdet mellom USA og Russland. 

Etter at Russland annekterte Krimhalvøya i mars 2014, kjølnet forholdet mellom Norge og Russland betraktelig. Norge sluttet seg til de mange og omfattende sanksjonene som ble innført mot Russland. Det var en reell frykt for hvilke konsekvenser et revitalisert Russland ville ha for nabolandet Norge. I dag bærer fortsatt Norges forhold til Russland preg av at de fremstår som en revitalisert stormakt i opposisjon til USA og NATO. 

Norge-Russland forholdet i dag

Det blir ofte trukket et skille mellom samarbeidet lokalt og nasjonal når man snakker om Norges forhold til Russland. Det er viktig å trekke frem at samarbeidet for den norske befolkningen i grenseområdene fortsetter å være godt innen handel, kultur og næringsliv. Alle som bor innenfor en omkrets på 30 km fra grensen kan blant annet søke om grenseboerbevis.

Dette beviset gjør det mulig å reise visumfritt mellom de to landene og oppholde seg der i inntil 15 dager. Dette folk-til-folk samarbeidet ble imidlertid preget av nasjonale forhold da den tidligere norske grenseinspektøren Frode Berg ble tatt for etterretningsvirksomhet i Moskva, i desember 2017. 

Forsvarets stasjon Vardø med Globus-systemet
Forsvarets stasjon Vardø; Stasjonens fremste oppgave er å operere Globus radarene som kartlegger bevegelser i luftrommet over Barentshavet og våre øvrige interesseområder i nord. Foto: Forsvaret.

Fra begge myndigheters hold fremheves viktigheten av å opprettholde et godt samarbeid, spesielt i Nordområdene. Områdene for samarbeid er imidlertid også områder for konflikt, og disse har blitt politisert og polarisert av de øvrige endringene i det internasjonale klimaet.

Russland betrakter den vestlige militære aktiviteten i Nordområdene som truende mot den regionale sikkerheten. De hevder at aktiviteten illustrerer en slutt på den norske tradisjonen med å ikke tillate utenlandske militærbaser på sitt territorium i fredstid. Det russiske synet på Norge som en lavspenningssone mellom dem og USA har blitt endret. 

Forsvarsminister Frank Bakke Jensen fastholder imidlertid at Norge fremdeles balanserer mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland. Siden 2014 har Norge opplevd en offensiv nabo i nord som krever økt fokus på egen forsvars- og sikkerhetspolitikk, inkludert en enda tydeligere avskrekking gjennom NATO.

Norges bidrag til NATO-styrkene i Litauen, den såkalte Globus-II radaren i Vadsø, økt alliert øvingsaktivitet, samt utplassering av amerikanske styrker og bombefly på Ørland er alle eksempler på Norges forhold til Russland er mer krevende.  

Det Russland kaller for vestlige destabilisering av den regionale sikkerheten, er en defensiv forsvars- og sikkerhetspolitisk konsekvens av Russlands utvikling siden 2008. Det bilaterale forholdet fortsetter i stor grad å preges USA og NATOs forhold til Russland. Norges forhold til Russland er dermed kjøligere enn det har vært på lenge. 

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.