Georgia: i skvis mellom Russland og Vesten

Georgia er regnet for å være det mest demokratiske landet i Sør-Kaukasus. Landet søker nært samarbeid med Vesten, men preges av den mektige russiske naboen i nord.

Soldater sitter på lasteplanet i en bil
Nasjonalgarden i Georgia. Foto: JRTC Operations Group Public Affairs/Flickr (CC BY 2.0)

Georgia ble en selvstendig stat i april 1991, og regnes i dag som det mest demokratiske landet i Kaukasusregionen. Landet ligger i Sør-Kaukasus, i periferien av det europeiske kontinentet og grenser mot Russland i nord.

Georgia har lenge hatt ønske om sterkere vestlig integrering, inkludert medlemskap i både EU og NATO. Samtid er frykten for russiske provokasjoner stor. Den pågående krigen i Ukraina viser tydelig Georgias posisjon i skvis mellom øst og vest. 

Interne stridigheter og konflikt

Begynnelsen av 1990-årene ble utviklingen i Georgia preget av interne stridigheter. I 1991 brøt det ut kamper mellom ossetere og georgiske styrker i Sør-Ossetia, som erklærte uavhengighet fra Georgia. Russiske fredsbevarende styrker ble som følge av dette utplassert i regionen. I 1994 proklamerte også Abkhasia selvstendighet. Også her ble russiske styrker utplassert. De to utbryterrepublikker ligger begge nord i landet langs grensen mot Russland. Deres selvstendighet har ikke blitt godkjent av den georgiske regjeringen.

Fra begynnelsen av 2000-tallet var det stadige sammenstøt i de nordlige områdene mellom separatistgrupper og georgiske paramilitære. Parallelt økte spenningen mellom Georgia og den mektige russiske naboen i nord. I 2002 påsto russiske myndigheter at tsjetsjenske opprørere hadde tilhold i Georgia. Denne påstanden ble avvist av georgiske myndigheter.

Misnøye i befolkningen grunnet utbredt fattigdom, korrupsjon og økende kriminalitet førte til at president Shevardnadzes regjering, som hadde sittet ved makten siden 1992, ble styrtet i 2003. Omveltningen ble oppnådd ved hjelp av fredelige demonstrasjoner og fikk kallenavnet «roserevolusjonen.» Befolkningen har siden satt som krav at politikere ikke har tette bånd til det gamle sovjetstyret.

Land markert i gul med to områder markert i rødt.
Kart over Georgia. Abkhasia er området markert i rødt til ventre, Sør-Ossetia er området markert i rødt til høyre. Foto: Mircalla22/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

Krigen i 2008

I 2007 uttalte Russland at de ønsket å knytte sterkere bånd med Abkhasia og Sør-Ossetia. Dette fikk Georgia til å beskylde Russland for å planlegge å annektere de to regionene.

Etter en periode med økende spenning ble våpenhvileavtalen i Sør-Ossetia brutt i august 2008 som følge av voldelige sammenstøt mellom separatister og georgiske fredsbevarende styrker. Både den georgiske og den ossetiske siden beskyldte den andre parten for å være pådriveren i konflikten.

Georgias president, Saakashvili, la fram et forslag om våpenhvile den 7. august. Likevel fortsatte voldelige kamper og angrep mot georgiske landsbyer. Den påfølgende dagen beordret den georgiske presidenten tropper inn i Sør-Ossetia. Målet var å «gjeninnføre konstitusjonell kontroll over regionen».

Dette førte til at Russland raskt flyttet militære forsterkninger over grensen, med påstand om å ville «øke antallet fredsbevarende styrker» i Sør-Ossetia. Det ble også meldt om russisk militær opptrapping langs grensen mot Abkhasia. I tillegg ble frivillige soldater derfra ble sendt for å støtte de ossetiske og russiske styrkene.

Hyppige russiske flyangrep ble utført over Sør-Ossetia. Med støtte fra stridsvogner og bakkesoldater hadde de etter kort tid tvunget alle georgiske tropper ut av både Abkhasia og Sør-Ossetia. Georgia krevde umiddelbar våpenhvile den 10. august. Russiske styrker tok seg imidlertid videre inn i Georgia mot den strategisk viktige byen Gori. Denne ble bombet og senere inntatt.

Saakashvili kalte krigen en «fullskala invasjon av Georgia». Etter fem dager med kamphandlinger var over 800 mennesker drept og over 2000 skadet.

Våpenhvile og russisk press

De to partene underskrev den 12. august 2008 en våpenhvileavtale forhandlet fram av Frankrike. Allerede dagen etter ble denne våpenhvilen brutt, før det ble enighet om en ny avtale den 16. august. Den russiske regjeringen anerkjente noen dager senere både Abkhasia og Sør-Ossetia som uavhengige stater. Dette til store protester fra både Georgia og den vestlige verden.

Lederne i Sør-Ossetia og Abkhasia applauderte derimot Russlands anerkjennelse av regionenes selvstendighet. I tråd med våpenhvileavtalen trakk Russland sine styrker ut av Georgia høsten 2008, men beholdt troppene i Abkhasia og Sør-Ossetia. Den 30. august kom Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) med en rapport der de i stor grad klandret Georgia for konflikten. Ifølge OSSEs militærobservatører i Kaukasus la georgierne detaljerte planer for å erobre Sør-Ossetia i forkant av krigen.

FN-observatører forlot Georgia i 2009. Da hadde de overvåket våpenhvilen ved grensen mellom Sør-Ossetia og Georgia i seksten år. På grunn av russisk veto i FNs sikkerhetsråd ble en forlengelse av oppdraget blokkert. I tillegg signerte Russland en strategisk partnerskapsavtale med Abkhasia i november 2014, til høylytte protester fra georgiske myndigheter.

I mars 2015 underskrev Russland også en «allianse- og integrasjonstraktat» med Sør-Ossetia. August samme år flyttet russiske styrker i Sør-Ossetia regionens indre grenser 1.5 kilometer lenger inn på georgisk side. Mange fryktet også at Russland ville annektere Abkhasia og Sør-Ossetia i kjølvannet av anneksjonen av Krimhalvøya i 2014.

Forholdet til NATO

Våren 2008 søkte Georgia medlemskap i NATO, og alliansen ønsket i prinsippet Georgia velkommen. Søknaden ble møtt med store protester fra Russlands side. En del NATO-medlemmer var skeptiske til å innvilge medlemskap i frykt for å unødig provosere Russland.

Dette gjaldt blant annet Tyskland og Frankrike, mens USA var på den andre side veldig positive. USA presset på for å få landet med i MAP (NATOs program for land som ønsker medlemskap). Medlemskapsprosessen ble likevel utsatt på ubestemt tid, begrunnet med mangel på politiske reformer innad i landet.

Krigen mot Russland i 2008 kompliserte prosessen ytterligere. Natos traktat slår fast at ingen land som har en pågående grensekonflikt kan opptas i alliansen. I 2011 ble Georgia likevel utpekt som et «aspirantland», med mulig framtidig NATO-medlemskap.

På toppmøtet i Wales i 2014, ble også Substantial NATO-Georgia Package (SNGP) vedtatt. SNGP omfatter en samling militære og sivile prosjekter i NATO-regi som er ment å styrke Georgias forsvarsevne, samt knytte landet tettere til alliansen.

JTEC er et felles trenings- og evalueringssenter mellom NATO og Georgia. Her gir samarbeidende instruktører fra Georgia og NATO landets soldater opptrening i stridsteknikk, taktikk og oppdragsstyring. Høsten 2016 var JTEC vertskap for den første store NATO-øvelsen på georgisk jord.

Aktuell situasjon

Georgia er i dag det mest demokratiske landet i Sør-Kaukasus. Landet gjennomfører regelmessige reelle valg, og kampen mot korrupsjon har gitt svært gode resultater. Finanskrisen og krigen mot Russland har imidlertid rammet den georgiske økonomien hardt. Takket være god hjelp fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er likevel situasjonen i dag stabil.

Det er i dag ingen aktiv pågående konflikt mellom de to utbryterregionene og Georgia. Russlands anerkjennelse av de to som uavhengige republikker, og det faktum at russiske myndigheter har tildelt innbyggerne der russiske pass og inngått avtaler om allianse og integrasjon, vanskeliggjør likevel en framtidig forsoning mellom Georgia og utbryterrepublikkene.

Det er stor støtte i folket innad i Georgia for en sterkere integrasjon med Vesten, og medlemskap i NATO og EU har lenge vært prioriterte utenrikspolitiske mål. Den pågående konflikten i Ukraina, gjorde at den georgiske regjeringen sendte inn hastesøknad på medlemskap til EU den 3. mars 2022. Samtidig har ikke Georgia vært med på Vesten og EU sine sanksjoner mot Russland. Frykten for å provosere Russland er for stor.

Likhetene mellom Georgia og Ukraina er mange. Begge land anses av Putin som russiske «interessesfærer», og den russiske presidenten krever at ingen av landene skal få NATO-medlemskap. Mens russerne angriper store deler Ukraina i dag, valgte de i 2008 som kjent å snu rett før soldatene gikk marsjerte inn i hovedstaten Tbilisi.

Georgiere er fult klar over at det ikke er sikkert at Moskva stopper der ved en eventuell neste gang. Det er ingen tvil om at Georgia må opptre som en balansekunstner mellom øst og vest, i et sikkerhetsklima som minner mer og mer om Den kalde krigen.  

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.