Forrige uke var det akkurat 20 år siden den fredelige roserevolusjonen i Georgia endte i et maktskifte. President Shevardnadze gikk av den 22. november 2003, noe som markerte slutten på sovjettidens lederskap i landet. Roserevolusjonen regnes som et av de tidligste eksemplene på hva vi kaller fargerevolusjoner.
I grenselandet der Europa møter Asia ligger den demokratiske republikken Georgia. Landet blir sett på som det mest demokratiske landet i Sør-Kaukasus, og har spektakulære fjellterreng, samt en unik og eldgammel kulturarv. Georgia ligger langs Svartehavet, og er kjent for sine tradisjoner rundt gjestfrihet og god mat. Med Russland i nord, Aserbajdsjan i øst, og Tyrkia og Armenia i sør, har Georgia en innviklet historie.
Historisk tilbakeblikk
Georgias medlemskap:
Georgia er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner. I tillegg er de i Verdensbanken, Europarådet, og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). I 1994 inngikk landet en partnerskapsavtale med EU, samt NATOs Partnerskap for fred (PfP).
Gjennom århundrene har Georgia vært gjenstand for rivalisering mellom Persia, Tyrkia og Russland. Til slutt endte Georgia opp under russisk kontroll på slutten av 1700-tallet. Mellom 1936-1991 hadde landet status som unionsrepublikk i Sovjetunionen. I 1991 ble de en uavhengig stat. Siden den gang har Georgia blitt en arena for motstridende interesser i regionen.
Økende amerikansk innflytelse i landet, både økonomisk og politisk, har lenge vært en kilde til bekymring for nabolandet Russland. Det samme har Georgias ambisjoner om å bli med i NATO og EU. Det anspente forholdet til naboen i nord ble ytterligere forverret da Moskva valgte å støtte separatistregionene Abkhasia og Sør-Ossetia, noe som førte til en stor krig i 2008.
Roserevolusjonen
I november 2003, etter udemokratiske parlamentsvalg i Georgia, tok titusenvis av georgiske borgere til gatene for å protestere. Demonstrantene krevde at president Eduard Shevardnadze, som hadde styrt landet i over 30 år som sovjetisk kommunistparti-sjef, skulle gå av. Utfordringer som økonomisk vanstyre, valgfusk, fattigdom og politisk korrupsjon ga næring til protestene.
Hovedstaden Tbilisi ble full av demonstranter som protesterte i hele tjue dager, fra den 3 til den 23 november. Shevardnadze beordret hundrevis av soldater ut i gatene. Men, demonstrantene (mange av dem studenter) bestemte seg for å gi røde roser til soldatene. Resultatet ble at mange soldater la fra seg våpnene sine.
Det endte med at den siste sovjetiske lederen av Georgia gikk fredelig av, og utløste nye valg i landet. President- og parlamentsvalgene i 2004 brakte koalisjonen National Movement-Democrats, med Mikheil Saakashvili i spissen, til makten. Det nye georgiske parlamentet vedtok raskt noen nye grunnlovsendringer, som blant annet ga landet en statsminister for første gang.
En av Saakashvilis to viktigste allierte, Zurab Zhvania, ble statsminister. Den andre, Nino Burjanadze, forble leder for parlamentet. Og i det første året etter revolusjonen ble dusinvis av tidligere myndighetspersoner fengslet for korrupsjon og underslag.
Men så, etter Zhvanias død (under usikre omstendigheter i 2005), og tilbaketrekningen av Burjanadze i opposisjon (hun brøt med Saakashvili i 2008), etablerte United National Movement seg til slutt som det eneste regjerende partiet.
Hvor kommer navnet fra?
Hva er en fargerevolusjon?
Begrepet fargerevolusjon blir ofte brukt for å forklare en rekke revolusjoner og bevegelser som er kjent for å (hovedsakelig) bruke ikke-voldelig motstand for å protestere mot myndighetene. Oftest er de assosiert med en bestemt farge eller blomst som sitt symbol, og for den viktige rollen som NGOer og studentaktivister har spilt i organiseringen av ikke-voldelig motstand.
Roserevolusjonen henter navnet sitt fra øyeblikket da demonstrantene, ledet av Saakashvili, stormet gjennom de tykke tredørene til den georgiske parlamentsalen. Alle demonstrantene bar røde roser i hånden, som et symbol på ikkevold. Saakashvili skal ha holdt en rød rose over hodet og ropt «gå av!» til presidenten. President Shevardnadze ble i all hast ført ut av en bakdør. Og vipps hadde makten skiftet hender i Georgia.
Nettopp det at demonstrantene ikke var voldelige er kjernen i fargerevolusjoner verden over. Og i Georgia var revolusjonen preget både av dette, samt at ikke-statlige organisasjoner (NGOs) og studentaktivisme spilte en stor rolle. Ungdomsbevegelsen Kmara var spesielt viktig. Kmara var bevisst utformet etter modell av den serbiske NGOen Otpor, som hjalp til med å beseire Miloševićs regime i 2000.
Av NGOer var det flere som gjorde seg bemerket under revolusjonen, deriblant Young Lawyers Association og International Society for Fair Elections and Democracy. Disse organisasjonene klarte, sammen med alle menneskene som demonstrerte fredelig i gatene, å føre til gjennombruddet der Shevardnadzes regime gikk av.
Ettervirkninger
Georgias nye president, Saakashvili, viste seg etter hvert å være litt uforutsigbar. Saakashvili hadde gjort seg populært blant vestlige støttespillere som en ung og progressiv leder, innstilt på sikre seg NATO medlemskap. Budskapet hans hadde vært ganske enkelt: støtt meg – og hjelp et ungt demokrati i å unnslippe Russland. Men ting gikk ikke helt som planlagt.
I 2008 satte Saakashvili inn militære styrker for å få kontroll over en opprørs-enklave kalt Sør-Ossetia. En kort krig mellom Russland og Georgia brøt ut, og regionen Abkhasia ble dratt inn. Frankrike forhandlet frem en våpenhvile mellom partene, men Georgia mistet enklavene permanent. Nå er en femtedel av Georgias territorium okkupert av russiske tropper og pro-russiske separatister. NATO ekspanderte ikke noe mer østover.
I årene som fulgte kom OSSE med en rapport som i stor grad klandret Georgia for konflikten. FN-observatører forlot landet i 2009, grunnet en russisk veto i FNs sikkerhetsråd. Det neste maktskiftet i Georgia kom etter parlamentsvalget i 2012, og Saakashvili gikk av i 2013. Russland signerte en strategisk partnerskapsavtale med Abkhasia i 2014, og en «allianse- og integrasjonskontrakt» med Sør-Ossetia i 2015. Russiske styrker flyttet Sør-Ossetias grenser 1.5 km lenger inn på georgisk side samme år.
Det er i dag ingen aktiv pågående konflikt mellom de to utbryterrepublikkene og Georgia. Men den pågående krigen i Ukraina, georgiske søknader til NATO og EU, og frykten for å provosere Russland gjør forsoning mellom partene vanskelig. Og mye annet skjer i landet. En omstridt agentlov introdusert i 2023, sett på som både pro-russisk og anti-EU, ble møtt med voldsomme protester i hele landet. Loven ble senere droppet av det georgiske parlamentet.
20 år etter
Forrige ukes jubileum viste nok en gang et Georgia som er dypt splittet. Samtidig som regjeringen har nektet å slutte seg til sanksjoner rettet mot Moskva, kryr det av ukrainske flagg i Tbilisis gater. Den tidligere presidenten Saakashvili soner 6 år i fengsel for maktmisbruk, og den nåværende regjeringen er anklaget for å gjenopprette russisk innflytelse. Sommerens pride-markering ble avlyst etter at tusener av høyreekstreme stormet festivalområdet, og fremhevet kulturkrigen som pågår i landet rundt ulike sosiale temaer.
Og da president Salome Zourabichvili besøkte EU i våres for å snakke om et potensielt medlemskap, prøvde landets regjerende parti å stille henne til riksrett for å ha brutt grunnloven. (Tenketanken Carnegie Europe sammenligner partiet med Orbán i Ungarn og Erdoğan i Tyrkia.)
Innen utgangen av 2023 må EU avgjøre om Georgia har fulgt de tolv prioriteringene som kan kvalifisere landet for EU-kandidatstatus. En slik status vil sette landet på samme nivå som de to andre medlemmene av trioen som fikk tiltredelsessamtaler i fjor, nemlig Moldova og Ukraina. Da blir det ekstra spennende for Georgia at det neste parlamentsvalget er planlagt for 2024.