NATO

North Atlantic Treaty Organization (NATO) er verdens største og sterkeste militærallianse. I dag består alliansen av 30 land i Europa og Nord-Amerika.

flagget til NATO
NATO (offentlig eie).

Introduksjon til tema

NATO ble opprettet av 12 stater, inkludert Norge, etter Den andre verdenskrig. Organisasjonen har fra sin opprinnelse gjennomgått en kraftig utvikling. Fra å være en ren forsvarsallianse med et klart definert trusselbilde, har NATO blitt en mer fleksibel, global sikkerhetspolitisk organisasjon. Alliansen har siden utvidet sitt område, og nesten tredoblet antall medlemmer.

Forsvarsalliansen er tuftet på Den nordatlantiske traktat, også kalt Atlanterhavspakten der artikkel 5 er særlig sentral. Den legger til grunn at et angrep på ett eller flere NATO-medlemmer er et angrep på alle. Alle NATOs medlemsland kan utøve retten til kollektivt selvforsvar.

Historisk bakgrunn

NATO

  • Verdens største forsvarsallianse
  • Opprettet av 12 land, inkludert Norge, den 4. april 1949
  • Består av 30 medlemsland i Europa og Nord-Amerika
  • Artikkel 5 med kollektiv sikkerhet er kjernen
  • Endret seg fra ren militærallianse til fleksibel sikkerhetspolitisk organisasjon etter Den kalde krigen

 

Da NATO ble opprettet den 12. april 1949 uttalte alliansens første generalsekretær, den britiske generalen Lord Hastings Ismay, at man trengte alliansen for ”å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede”.

Norges utenriksminister Halvard Lange signerer Atlanterhavspakten den 4. april 1949. Foto: NATO (CC BY-NC-ND 2.0).

Og i det store og hele var dette beskrivende for situasjonen i Europa. Det var stor frykt for Sovjetunionens og kommunismens spredning. Statene ønsket også å forhindre at USA skulle trekke sine styrker ut av Europa, og gå tilbake til isolasjonspolitikken slik som etter Den første verdenskrig. I tillegg var det frykt for at Tyskland igjen skulle vokse seg stor og mektig, og starte en tredje verdenskrig.

Artikkel 5:

«Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle, og er følgelig blitt enig om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar, som er anerkjent ved artikkel 51 i FN-pakten, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter straks å ta slike skritt som den anser for nødvendig, derunder bruk av væpnet makt, for å gjenopprette det nordatlantiske områdes sikkerhet. (…)”

Løsningen på alle disse tre problemene var NATO. NATO skulle være en forsvarsallianse som ville garantere medlemmenes sikkerhet mot et eventuelt sovjetisk angrep, og en garanti for at USA ville forbli engasjert i hva som skjedde på det europeiske kontinentet. I tillegg skulle NATO holde kontroll på gjenreisningen av Tyskland. I tillegg til å være en forsvarsallianse, skulle NATO arbeide for konfliktløsning med fredelige midler, fremme utvikling av fredelige relasjoner i internasjonal politikk og oppmuntre til økonomisk samarbeid mellom medlemslandene.

Med Sovjetunionens plutselige oppløsning i 1991, endret dette seg så å si over natten. Med ett var NATOs hovedfiende, og årsak til dennes opprettelse i utgangspunktet, borte. NATO gikk inn i en form for identitetskrise, der det ble diskutert hva man så skulle gjøre med organisasjonen.

NATO etter Den kalde krigen

Relativt raskt kom medlemslandene frem til at NATO kunne spille en rolle i den nye sikkerhetspolitiske ordenen som vokste frem etter Den kalde krigen. Men alliansens hovedoppgaver måtte omdefineres. ”Out of area, or out of business” sa medlemmene – vi må engasjere oss i sikkerhetspolitiske utfordringer utenfor medlemslandenes territorium, eller så må vi legge ned NATO.

Medlemslandene ble enige om at artikkel 5 og kollektivt forsvar fortsatt skulle være kjernen i samarbeidet, men samtidig skulle alliansen bli et sikkerhetspolitisk verktøy for å håndtere utfordringer også utenfor eget kjerneområde.

I 1999 ble tre østeuropeiske land medlem av NATO. Alliansen fortsatte å utvide antall medlemmer utover 2000-tallet. Alliansen har gått fra 12 medlemsstater ved opprettelsen, til 30 medlemsstater i 2020.

Operasjoner og prioriteringer

Utover 1990-tallet og 2000-tallet var NATO lenge «out of area». Alliansens første prøvelse på operasjoner utenfor kjerneområdet ble oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet. I 1995 ble Dayton-avtalen inngått etter Bosniakrigen, og NATO styrken IFOR (Implementation Force) fikk mandat til å overvåke fredsavtalen.

I Kosovo i 1999 var det borgerkrig mellom kosovoalbanere og etniske serbere, med grove brudd på menneskerettighetene på begge sider. Serbia nektet å trekke seg ut av område, og NATO svarte med militærmakt og en fredsavtale ble underskrevet. NATO ledet fredsbevarende styrke, KFOR, fikk ansvar for å påse freden.

Terrorangrepet på USA den 11. september 2001 var første gang et NATO-medlem ble angrepet og artikkel 5 utløst. Alliansen svarte på angrepet med luftovervåkning av amerikansk territorium og kontraterroroperasjon i Middelhavet. NATO fikk også etter hvert ansvar for ISAF-styrken i Afghanistan. i 2015 ble ISAF erstattet av Resolute Suppert Misssion.

I 2011 ledet NATO operasjonen over Libya for å beskytte befolkningen mot det man fryktet kunne utvikle seg til et folkemord.

Norsk soldat i Kosovo som en del av NATOs KFOR-styrke.
Fra det norske bidraget til NATOs KFOR-styrke i Kosovo. Foto Tomas Moss/Forsvaret.

Ny trussel fra Russland og fokus hjemover

For mange NATO-land var det et ønske om å øke fokuset på NATOs kjerneoppgave, nemlig kollektiv selvforsvar av eget område. Norge var en av pådriverne for dette, og lanserte nærområdeinitiativet i NATO. Blant annet viste Russland seg utover 2000-tallet som en stadig mer selvhevdende stat, som bygget ut og moderniserte sine forsvarskapasiteter.

Krigen mot Georgia i 2008 ble en vekker for mange NATO-land om at krig på det europeiske kontinent ikke bare hørte historien til. Likevel var det først etter Russlands annektering av Krim i 2014 at Vesten og NATO virkelig fikk øynene opp for Russland sin evne og vilje til å bruke militære maktmidler.

Etter Russlands annektering av Krim og krisen i Ukraina i 2014, ble det besluttet å fryse det praktiske militære og sivile samarbeidet med Russland i NRC og i Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC). Det var likevel en enighet om å holde kanalene for politisk dialog åpne.

Det var stor enighet blant medlemslandene på toppmøtet i Warszawa i 2016 å snu fokuset ”hjemover”. ISAF-operasjonen hadde tappet alliansen for mye ressurser over en lengre periode, og det er nok ikke noen stor entusiasme for å ta på seg et slikt oppdrag igjen i nær fremtid.

NATOs medlemsland:

Opprinnelige medlemmer (1949): Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia, USA

Senere medlemmer: Hellas (1952), Tyrkia (1952) Vest-Tyskland (1955), Spania (1982), Polen (1999), Tsjekkia (1999), Ungarn (1999), Bulgaria (2004), Estland (2004), Latvia (2004), Litauen (2004), Romania (2004) Slovakia (2004), Slovenia (2004), Albania (2009), Kroatia (2009), Montenegro (2017), Nord-Makedonia (2020)

Organisering

I NATO er den militære organisasjonen underlagt den sivile. Det nordatlantiske råd er NATOs høyeste organ, mens Militærkomiteen er det øverste militære organet. Hovedkvarteret til NATO ligger i Brussel og består av medlemslandenes delegasjoner med sivilt og militært personell, samt diplomater.

Generalsekretæren

Generalsekretæren leder driften av NATO, og er ansvarlig for å koordinere alliansens arbeid. Arbeidsoppgaver inkluderer også å lede flere av de sentrale organene i alliansen, som Det nordatlantiske råd, komiteen for forsvarsplanlegging, komiteen for kjernefysiske saker, Rådet for euroatlantiske partnerskap, Gruppen for Middelhavssamarbeid, og NATO-Ukraina kommisjonen.

Generalsekretæren er også øverste leder for de internasjonalt ansatte på hovedkontoret. Siden den 1. oktober 2014 er det norske Jens Stoltenberg som innehar denne stillingen.

Natos Generalsekretær håndshilser på en ukjent person under sitt besøk hos afghanske sikkerhetsmyndigheter i Kabul
NATO Generalsekretær på besøk hos afghanske sikkerhetsmyndigheter i Kabul. Foto: NATO.

Det nordatlantiske råd (NAC)

NATOs høyeste sivile organ er Det nordatlantiske råd (NAC), som består av medlemslandenes faste representanter, kalt ambassadører. Ambassadørene møtes minst en gang hver uke, og to ganger i året avholdes det større møter der utenriksministrene deltar. Rådet kan også møtes på forsvarsministernivå, eller ved statsoverhodene i helt spesielle tilfeller.

Møtene ledes av generalsekretæren og det er her de store avgjørelsene om NATOs planer og fremtidige handlinger blir tatt. Alle beslutninger tas ved enstemmighet. Det er opprettet flere komiteer der saker behandles før de blir tatt opp i Rådet. Det er for eksempel komiteer for kjernefysiske saker, politiske saker, forsyninger, infrastruktur, samband, forskning, miljøvern, budsjett, sivil beredskap, og informasjon.

Det nordatlantiske råd er NATOs høyeste politisk organ, Foto NATO (CC-BY-NC-ND).

Militærkomiteen

NATOs militærkomité er organisasjonens øverste militære organ, underlagt politisk styring av Det nordatlantiske råd. Militære representanter fra medlemslandene treffes etter møtene i Det nordatlantiske råd for å følge opp avgjørelser som har militære konsekvenser, og tre ganger i året møtes komiteen på forsvarssjef-nivå.

Hovedoppgaven er å komme med militærstrategiske og politiske råd, og alle beslutninger fattes ved enstemmighet. Før enhver militær aktivitet godkjennes av Det nordatlantiske råd, vil Militærkomiteen konsulteres. Komiteen har også ansvaret for å utvikle NATOs militærdoktrine og bistår i arbeidet med å utvikle det overordnede strategiske konseptet, utvikle langtidsvurderinger av kapabiliteter og styrkeforhold i land og områder som utgjør en trussel for NATOs interesser.

Kommandostruktur

Organisasjonen har to hovedkommandoer, Allied Command Operations (ACO), som er lokalisert ved Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) i Mons i Belgia, og Allied Comand Transformation (ACT) ved Hedquarters Supreme Allied Commander Transformation (HQ SACT) i Norfolk, Virginia, USA.

Den overordnede strategiske kommandoen for operasjoner, ACO, har ansvaret for planlegging og gjennomføring av alliansens militære operasjoner, og består av et lite antall hovedkvarter med hver sin spesifikke rolle.

Transformasjonskommandoen, ACT, har ansvaret for utviklingen av alliansens styrker, strukturer, kapabiliteter og doktrine. Hovedoppgavene inkluderer utdanning, trening og øvelse.

Personer rundt et bord, en mann snakker til salen
Militærkomiteen er Natos øverste militære organ, og som består av medlemslandenes forsvarssjefer. Militærkomiteen er underordnet NATOs sivile ledelse foto: NATO (CC-BY-NC-ND).

Dagens situasjon

NATO har hele veien måtte tilpasse seg en verden i endring. Fra å ha en overhengende invasjonstrussel fra Sovjetunionen, har NATO nå et spekter av ulike sikkerhetsutfordringer å håndtere.

Russland er fortsatt en utfordring i øst, mens i sør har sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Afrika stadig forverret seg, med krig og konflikt, store flyktningstrømmer og terrorangrep. Samtidig skaper stormaktsrivalisering lite konsensus blant stormaktene i FNs sikkerhetsråd. Dette er til hinder for effektiv konfliktløsning internasjonalt.

Økt teknologiavhengighet gir også flere digitale trusler. Å styrke både NATO og medlemslandenes motstand mot digitale trusler er høyt oppe på alliansens agenda. NATO har inkludert omfattende cyberangrep i hendelser som kan utløse artikkel 5. I tillegg er falske nyheter, påvirkningsoperasjoner, trusler mot kritisk infrastruktur, samt miljøutfordringer blitt prioriterte utfordringer.

Interne utfordringer

NATO må i tillegg håndtere utfordringer innad i alliansen, som ulike sikkerhetsforståelser på tvers av medlemsland og ulik evne og vilje til å betale for organisasjonen.

En av de største bekymringene er økonomi, da mange av medlemslandene har synkende forsvarsbudsjetter. Organisasjonen har ikke et felles forsvarsbudsjett, men er avhengig av hvert medlemslands militære bidrag for å løse oppdrag.

De siste årene har USA tatt så mye som ¾ av regningen for NATOs militære aktiviteter, og de har sagt klart i fra om at de europeiske landene må bidra med mer. På toppmøtet i Wales i 2014 ble NATO-medlemmene enige om at de skulle bruke minst 2 % av BNP på forsvar. De færreste medlemslandene, inkludert Norge, møter imidlertid dette målet.

NATO har gått fra 12 medlemsland ved opprettelse til 30 medlemsland. I en organisasjon der beslutninger tas med konsensus, og medlemmene har ulike sikkerhetspolitiske interesser, er det vanskelig å enses om felles utfordringer og løsninger.

NATO har på mange måter blitt mindre samstemte de senere år. Særlig medlemslandet Tyrkia, som de senere årene har beveget seg i en stadig mer autoritær retning, skaper hodebry for alliansen. Avstanden mellom Europa og USA ble også større gjennom årene med Trump som president.

I over 70 år med store endringer i sikkerhetsutfordringene og medlemsmasse har NATOs tilpasningsdyktighet uten tvil vært avgjørende for alliansens overlevelse. I dag er kanskje trusselbildet mer komplekst enn noensinne, og stadig nye utfordringer banker på NATOs dør. Prosjektet NATO 2030 har til hensikt å gjøre NATO beredt på fremtidens utfordringer. Dette viser tydelig alliansens vilje til å tilpasse seg for å forbli relevant.

USS Mount Whitney under NATO øvelsen Trident Juncture, som fant sted i Norge i 2018. Foto: Emil Wenaas Larsen/Forsvaret.

Relevante artikler:

Relevante temaer:

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.