Når NATO snart skal samles til toppmøte, skjer det i en tid preget av krig, usikkerhet og strategisk omstilling. Krigen i Ukraina danner et dramatisk bakteppe, og spørsmålet mange stiller seg er: Hvor går NATO videre?
Tross datoen er det er langt fra noen St. Hans-feiring som står på programmet når NATO åpner sitt toppmøte i den nederlandske byen Haag, den 24. juni i år. Det er turbulente tider i Europa, og søkelyset settes på behovet for å styrke europeisk sikkerhet. NATO er på mange måter i en brytningstid, og det er mye som står på spill.
Haag – en møteplass med symbolkraft
Haag, kjent som «den internasjonale byen for fred og rettferdighet», danner rammen for årets toppmøte. Byen huser institusjoner som Den internasjonale domstolen og Den internasjonale straffedomstolen – og gir dermed en symbolsk tyngde til et toppmøte som handler om sikkerhet, rettferdighet og internasjonalt samarbeid.
Alle 32 medlemsland i NATO vil være representert, sammen med partnere og observatører. Rundt 5 000 personer ventes til byen – inkludert stats- og regjeringssjefer, diplomater, rådgivere, sikkerhetsstyrker og presse. Sikkerhetstiltakene vil være omfattende, med flyforbudssoner og høy beredskap i og rundt Haag.
Økte forsvarsbudsjetter – ny standard?
Et hovedpunkt på agendaen er å fastsette en ny grunnlinje for forsvarsutgifter. NATOs generalsekretær Mark Rutte har flere ganger uttalt at 2 % av BNP ikke lenger er tilstrekkelig, og at det trengs større investeringer i både militære kapasiteter, infrastruktur og samfunnsmessig motstandsdyktighet.
USAs president Donald Trump har flere ganger sagt at 5% av BNP burde være det nye målet. Per i dag er det ingen av NATO-landene som bruker det, ei heller USA. Men forsvarsutgifter kan regnes på mange måter, og det er sannsynlig at også elementer som sivil beredskap, grensekontroll, utbedring av infrastruktur og lignende vil kunne gå inn i det endelige regnestykket. En felles beregningsmal blir avgjørende for å sikre sammenlignbarhet.
Per i dag er det Polen som prosentvis bruker mest, med sine 4,1% av BNP. De er allikevel bare på en femteplass når det kommer til faktiske beløp. USA er desidert størst, og med 3,49% av BNP står de for ca 64% av samlede forsvarsbudsjetter i NATO. Det er imidlertid verdt å merke seg at USA er en global aktør, og dermed har sikkerhetsinteresser langt utover det nordatlantiske området. Tallene blir derfor ikke direkte sammenligningsbare. Av europeiske land har både Frankrike, Tyskland og Storbritannia større forsvarsbudsjetter enn Polen, tross lavere prosenttall.
Norge lå tidligere i år på ca 2,15%, men klatrer på oversikten etter det siste reviderte statsbudsjettet. Inkludert støtte til Ukraina vil vi kunne nå over 3% i løpet av året.
Støtte til Ukraina
Tross en rekke utspill fra den amerikanske presidenten kan det se ut til at en langvarig våpenhvile eller fredsforhandlinger med Russland lar vente på seg. Støtte til Ukraina forblir dermed en kjerneprioritet for NATO. Alliansen vil diskutere hvordan man kan sikre langsiktig støtte til Ukraina, både militært og økonomisk, uavhengig av hvordan krigen utvikler seg. Målet er å bidra til en rettferdig og varig fred. Da må Ukraina både være i stand til å forsvare seg mot de pågående russiske angrepene, og forebygge fremtidige angrep.
Selv om det er bred oppslutning om støtte til Ukraina, kan det allikevel være en viss uenighet om tempo og form for det videre arbeidet. Noen land ønsker mer langtidsforpliktelser og våpenleveranser, mens andre er mer forsiktige. Spesielt USAs videre engasjement i Ukraina vil være gjenstand for stor interesse.
Ukraina ønsker selv medlemskap i NATO, men det skjer neppe på dette toppmøtet. Det er heller ingen enighet om noen konkret tidsplan for når dette eventuelt kan skje.
Styrke europeisk sikkerhet
Uavhengig av prosentdiskusjonen er det også behov for å konkret øke kapasiteter hos de europeiske allierte. I dette ligger blant annet å øke beredskapslagre av ammunisjon, drivstoff og reservedeler. Det er også behov for å investere i luftvern, cyberforsvar og langtrekkende våpen, samt å øke personell og mobiliseringskapasitet. Samarbeidet rundt anskaffelser og forsvarsindustri må i den sammenheng også forsterkes. Målet er å bli mindre avhengige av USA i en krisesituasjon, men det vil kunne ta noen år å komme i mål.
I dagens urolige omgivelser er det bred enighet om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. Det betyr ikke at USA ikke fortsatt er en sentral sikkerhetsgarantist, men at Europa selv må satse på høyere beredskap, forsvar mot hybride operasjoner og ytterligere forsterkning av randsonene.
Nordområdene
Norges strategiske betydning ble nylig understreket da generalsekretær Mark Rutte besøkte landet. Statsminister Jonas Gahr Støre fremhevet Norges rolle som «NATOs øyne og ører i nord», med verdens nest lengste kystlinje og nærhet til Russlands atomvåpenarsenal på Kola-halvøya.
NATO har nylig besluttet å etablere et nytt luftoperasjonssenter i Norge, og med Sverige og Finland som nye medlemmer er nordflanken betydelig styrket. Finland stiller med en stor mobiliseringsstyrke på over 280 000 og lang erfaring med grenseforsvar, mens Sverige bidrar med avansert teknologiubåter, jagerfly og strategisk beliggenhet ved Østersjøen – som nå i praksis er omringet av NATO-land.
Spenninger i NATO
Det er imidlertid ikke til å legge skjul på at NATOs toppmøte nok også vil preges av en del spenninger mellom medlemslandene.
Den amerikanske presidenten har foreslått drastiske tiltak, som å gjøre Canada til den 51. delstaten og overta Grønland – noe som har skapt irritasjon i både Ottawa og København. En noe uoversiktlig handelskrig, med stadig nye beslutninger om forhøyede tollsatser mot europeiske allierte, bidrar til ytterligere friksjon.
Debatten om de nye prosentmålene kan også bli utfordrende. Øst-Europa og USA støtter det, mens Tyskland, Spania og flere søreuropeiske land er mer skeptiske. Det er allikevel antatt at man vil klare å oppnå en enstemmig beslutning rundt dette.
Omfanget av NATOs engasjement og operasjoner kan også bli gjenstand for debatt. USA, med støtte fra bl.a. Storbritannia har tatt til orde for at NATO skal ha en mer global rolle, inkludert et tettere samarbeid med partnere i Asia. Andre, som Frankrike, ønsker heller at NATO skal fokusere på Europa og nærområdene.
Uansett utfall vil toppmøtet i Haag sette viktige føringer for NATOs fremtid. Alliansen står ved et veiskille – mellom globalt ansvar og regionalt fokus, mellom avhengighet og selvstendighet, mellom enhet og uenighet.
Spørsmålet er ikke bare hvor NATO står i dag – men hvor det skal gå videre.