I mars 2014 ble den ukrainske Krymhalvøya annektert av Russland. Hvordan klarte egentlig Russland å få kontroll over halvøya, så å si uten å avfyre et eneste skudd?
Annekteringen av Krym, også omtalt som Krym-krisen, endret på mange måter hele sikkerhetssituasjonen i Europa. For første gang siden Den andre verdenskrig brukte et land militære maktmidler for å ta en del av et annet land på det europeiske kontinent.
Russlands ulovlige erobring av halvøya i Svartehavet, skulle få enorm betydning for internasjonal politikk. Vesten fordømte Russlands handlinger, og alt samarbeid mellom Russland og NATO, herunder Norge, ble lagt på is. Mange omtalte situasjonen som en ny kald krig.
Krymhalvøya
Krym er en halvøy i Svartehavet som er forbundet med fastlandet i Ukraina. I 1783 ble området erobret fra Det osmanske riket under Katarina den store. Før dette var befolkningen på Krym i all hovedsak krymtatarer, en tyrkiskspråklig folkegruppe. Etter at Krym ble en del av det russiske imperiet, var det et mål om å øke halvøyas russiske befolkning, og mange russere flyttet til Krym.
Både Russland og Ukraina var del av Sovjetunionen mellom 1922 og 1991. Under krigen ble store mengder krymtatarer deportert fra halvøya av Stalin. I 1954 besluttet Nasjonalforsamlingen i Sovjetunionen at Krimhalvøya skulle overføres fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Overføringen skjedde på initiativ fra Sovjetunionens daværende leder, Nikita Khrusjtsjov, som selv var ukrainer. Begrunnelsen var å styrke de økonomiske og kulturelle båndene mellom halvøya og fastlandet. Makten over Krym, slik som resten av Sovjetunionen, lå fortsatt hos kommunistledelsen i Moskva. Så lenge Sovjetunionen eksisterte, hadde denne overføringen altså kun en symbolsk betydning.
Etter Sovjetunionens oppløsning, ble Ukraina en selvstendig stat i 1991. Krym ble da folkerettslig en del av Ukraina, men fikk delvis selvstyre. Fra 1995 og frem til 2014 ble Krym styrt politisk av en representasjon som ble oppnevnt direkte fra Kyiv. Byen Sevastopol på Krim ble et eget administrativt område.
Litt over 2,4 millioner mennesker bor i dag (2021) på Krym. Befolkningen består overveiende av etniske russere. Krymtatarene utgjør om lag 10 prosent. Frem til Krym-krisen var rundt 20 prosent av innbyggerne ukrainere, men mange har reist over til fastlandet.
Krym-krisen
Krym-krisen har opphav fra de såkalte Maidan-demonstrasjonene i Kyiv, Ukrainas hovedstat. Bakteppet var en intern strid om landets tilknytning til EU. President Viktor Janukovytsj besluttet høsten 2013 å ikke undertegne en assosieringsavtale med EU, etter press fra Russland. Hans beslutning var uventet, og ble møtt med kraftige protester.
Etter blodige konfrontasjoner mellom demonstrasjoner og sikkerhetsstyrker, ble den russiskvennlige presidenten avsatt av det ukrainske parlamentet. Dette førte til et massivt opprør blant etniske russere øst i Ukraina. På Krym økte kravet om løsrivelse fra Ukraina blant den russiske befolkningen. Samtidig tok om lag 10 000 militære styrker kontroll over halvøya.
Styrkene bar ikke militære kjennetegn, slik som flaggmerke, og ble omtalt av mediene som «små grønne menn». Det var derfor stor forvirring rundt hvilket land styrkene representerte. Ifølge Russlands president, Vladimir Putin, var de uniformerte og bevæpnete mennene på Krym ikke russiske tropper, men lokale, prorussiske selvforsvarsgrupper.
Den 27. februar 2014 tok de militære styrkene kontroll over regjeringskontorene og det lokale parlamentet i Simferopol. Internett og telekommunikasjon til resten av Ukraina ble avskåret. Samme dag ble statsminister Anatolij Mohyljov byttet ut med den prorussiske partilederen Sergej Aksjonov. Dette til tross for at hans parti kun hadde fire prosent av parlamentets representanter. Parlamentet erklærte den 2. mars Krym uavhengig.
Samme måned avholdt separatister i de østlige regionene Donetsk og Luhansk folkeavstemninger og erklærte selvstendighet fra Ukraina. Den påfølgende måneden startet Ukraina militære angrep mot de pro-russiske opprørerne, og situasjonen utviklet seg til en borgerkrig i Øst-Ukraina.
Den russiske operasjonen på Krym og i Øst-Ukraina står igjen som et skoleeksempel på såkalt hybrid krigføring. Russland brukte nemlig et spekter av ulike virkemidler i operasjonen – herunder soldater uten kjennetegn, cyberangrep, og diplomatiske pressmidler. I tillegg fyrte russerne opp under allerede eksisterende misnøye med styresmaktene i Kyiv, blant annet gjennom propaganda på russisk-styrte TV-kanaler.
Omstridt folkeavstemning
Den 16. mars ble det avholdt folkeavstemning på Krim og i Sevastopol om halvøyas fremtid. Alternativene under avstemningen var om Krym skulle gjenforenes med Russland eller være en del av Ukraina, i henhold til grunnloven av 1992. Folkeavstemningen ga et massivt flertall for gjenforening med Russland på hele 96 prosent i Sevastopol, og 97 prosent på resten av Krym. Ledere for krym-tatarene oppfordret imidlertid til å boikotte avstemningen, og mange motstandere av gjenforeningen møtte ikke opp på valgdagen.
Folkeavstemningen var svært omstridt av to årsaker. For det første var det ikke noe alternativ å stemme for status quo, altså å forbli en del av Ukraina med delvis selvstyre. Alternativ to innebar nemlig at Krym ville blitt en uavhengig region i Ukraina, og lå i praksis nærmere løsrivelse. Mange eksperter mener at dette i realiteten ville ført til russisk eierskap over halvøya.
For det andre var det bred enighet internasjonalt om at folkeavstemningen ikke kunne anerkjennes som lovlig i henhold til internasjonal rett. Det er fordi et område innad i en stat ikke kan ta en slik avgjørelse selv, med mindre det er tillatt gjennom grunnloven.
Internasjonal fordømmelse
Kort tid etter folkeavstemningen erklærte FNs generalforsamling folkeavstemningen på Krym ugyldig. I FNs sikkerhetsråd anså 13 av de 15 medlemmene folkeavstemningen som ugyldig.
Ukrainske myndigheter mente avstemning var grunnlovsstridig og ikke kunne foretas uten ukrainske myndigheters godkjennelse. De prorussiske makthaverne på Krym henviste derimot til en uttalelse fra FNs internasjonale domstol, som langt på vei anerkjente Kosovos ensidige uavhengighetserklæring fra 2008.
Russlands handlinger på Krym og i Øst-Ukraina, ble av mange ansett som klare brudd på folkeretten. Dette la grunnlaget for at EU og USA innførte økonomiske sanksjoner mot Russland. Sanksjonene ble skjerpet etter hvert, og Russland svarte med å innføre motsanksjoner.
Lederne på Krim og i Russland lot seg likevel ikke påvirke av internasjonale fordømmelser. Den 18. mars undertegnet Den russiske føderasjon en avtale med lederne for Krym og byen Sevastopol om innlemmelse i Russland. Republikken Krym og Sevastopol ble dermed de facto to nye delstater i Russland.
Vladimir Putin innrømmet etter hvert at de «små grønne mennene» på Krym var russiske spesialstyrker. Den russiske marinebasen i Sevastopol gjorde at Russland allerede hadde 20 000 soldater på Krym-halvøya, noe som hadde gjort mobilisering av styrker på halvøya relativ enkel. Det tok imidlertid lang tid før Kreml også innrømmet støtte til det prorussiske opprøret i Øst-Ukraina.
Russlands interessesfærer
Det verdenssamfunnet fordømmer som en anneksjon, omtaler Russland som en gjenforening. Myndighetene i Russland har argumentert for at de har et ansvar overfor alle russere, også de som bor utenfor det russiske territorium. Dette er de områdene som gjerne omtales som «russiske interessesfærer». Det vil si stater, eller områder innad i stater, som tidligere var en del av det russiske imperiet eller Sovjetunionen, og som har en stor russisktalende befolkning. Dette argumentet kan brukes til å forklare russiske motiver i Ukraina i 2014, men også Russlands rolle i krigen mot Georgia i 2008.
Russlands handlinger kan også ses på som en reaksjon på EUs og NATOs utvidelser østover. For Moskva oppfattes nærliggende stater som russiske partnerstater, og disse statenes integrasjon mot Vesten oppfattes som en direkte trussel mot Russland.
Støtte på hjemmebane er også en viktig grunn for annekteringen. Putin appellerer til russisk storhetstid og russisk nasjonalisme. Krym ble en rask og relativt blodløs operasjon, og dette viste seg å være veldig populært i Russland. Krym-annekteringen førte til rekordhøye meningsmålinger i Putins favør.
I tillegg er det strategiske grunner for at Krym er av stor betydning for Russland. Halvøya ligger strategiske til ved Svartehavet, der Russland har sin svartehavsflåte. Mye tyder på at Russland fryktet at den mangeårige leiekontrakten med Ukraina om den russiske marinebasen i Sevastopol skulle sies opp etter at Janukovytsj ble avsatt av parlamentet. Dette ville hatt stor betydning for russiske sikkerhetsinteresser i regionen.
Hva nå?
Mye har skjedd på Krym siden halvøya de facto ble en del av Russland for over seks år siden. Et stort antall etniske ukrainere og krym-tatarer har forlatt halvøya siden 2014. Mange oppgir at de reiser grunnet undertrykkelse av de nye styresmaktene.
I samme periode har minst 250 000 russere flyttet fra Russland til Krym. Tilstrømningen har inkludert militært personell, ettersom Kreml har styrket den russiske militære tilstedeværelsen på Krym. Blant annet har de utplassert nye ubåter, overflatekamper og kampfly på halvøya.
Verden forsetter å fordømme russiske handlinger og nekter å anerkjenne Krym som en del av Russland. Den ukrainske regjeringen fastholder at den vil få Krym tilbake. De fleste eksperter mener likevel at den vil forbli russisk.