USAs president Joe Biden har nå i november tatt avgjørelser som kan endre dynamikken i krigen mellom Ukraina og Russland. Han opphevet tidligere restriksjoner som begrenset Ukrainas bruk av amerikanske våpen til kun forsvar av eget territorium.
Nå kan Ukraina benytte amerikanskproduserte langdistansemissiler som ATACMS (Army Tactical Missile Systems), mot strategiske mål inne i Russland. Det ble også avgjort å sende antipersonellminer, en type mine som mange av verdens land har jobbet aktivt for å fjerne. USAs nyeste militære bidrag til Ukraina markerer en dreining i Bidens politikk. Beslutningen kommer på et avgjørende tidspunkt i konflikten. Russland har trappet opp sine angrep mot sivile, mens Ukraina forsøker å gjenvinne fremgangen på slagmarken.
Hvilken betydning har våpnene?
ATACMS-missilene, som i sine nyeste versjoner har en rekkevidde på opptil 300 kilometer, er designet for å treffe med høy presisjon. Dette åpner for å ramme kritiske mål som ammunisjonslagre, flyplasser og forsyningslinjer langt bak frontlinjene.
Med andre ord har Biden-administrasjonen, ved å tillate bruk av ATACMS-missiler, gitt Ukraina de nødvendige verktøyene for å svekke Russlands militære kapasitet. Dette har både strategisk og symbolsk verdi. Ukraina får bedre muligheter til å forsvare seg og slå tilbake på måter som tidligere var utenfor rekkevidde. Samtidig sender det et tydelig signal til Russland om at Vesten står fast i sin støtte. De har nå for første gang avfyrt langdistanseraketter donert av USA og Storbritannia mot russisk territorium.
Antipersonellminer
Når det gjelder bruk av antipersonellminer, tok de avgjørelsen for å bremse fremrykkingen til russiske styrker i Øst-Ukraina og beskytte kritiske områder. Samtidig er minene kjent for deres potensiale for langvarige humanitære konsekvenser og derfor mer omstridte enn ATACMS-missilene. Eksplosiver av denne typen utløser seg selv når en person kommer for nær.
Noe av dilemmaet er at det fjerner muligheten for å skille mellom militære og sivile, samtidig som det umuliggjør bruk av jorda i etterkant av krigen. Dette er årsaken til minekonvensjonen (Ottawa-konvensjonen) av 1997, og gir forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer. Konvensjonen er ratifisert av 164 land, inkludert Ukraina, men verken USA eller Russland har sluttet seg til den.
Russlands respons: Eskalering og trusler
Kreml har som forventet reagert kraftig på Bidens beslutning. Russiske myndigheter har anklaget USA for å eskalere konflikten, og å bringe NATO og vesten nærmere direkte militær involvering. Som konsekvens har president Putin på ny indikert at terskelen for bruk av atomvåpen kan bli senket. Russlands atomdoktrine erklærer nå at de vil behandle et angrep fra en ikke-atomvåpenstat, hvis støttet av en atommakt, som et felles angrep på Russland. De tok det også et steg videre ved å introdusere en ny type ballistisk mellomdistanse-missil, «Oreshnik». Denne ble brukt i et angrep på den ukrainske byen Dnipro. Dette var Russlands største luftangrep mot Ukraina på tre måneder og tolkes som en tydelig advarsel fra Kreml.
I tillegg har Russland varslet flere mottiltak. Blant dette er styrking av luftforsvaret for å beskytte kritiske installasjoner mot angrep, samt fortsatt testing av det nye missilet. Denne utviklingen vekker bekymring for en mulig alvorlig internasjonal eskalering.
Over 1000 dager med krig: Hvor står vi nå?
Den 19. november 2024 markerte 1000 dager siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Konflikten har hatt enorme menneskelige og økonomiske kostnader. I følge nye tall fra FN har krigen drept eller skadet mer enn 39.000 sivile, skadet eller ødelagt over 3.400 skoler og sykehus, og tvunget 10 millioner mennesker til å flykte fra hjemmene sine.
På slagmarken er situasjonen kompleks. Ukraina har klart å presse tilbake russiske styrker på flere fronter, men kampene er fortsatt intense. Dette er spesielt i østlige regioner som Donetsk og Luhansk. Samtidig har Russland fortsatt å gjennomføre droneangrep mot ukrainsk infrastruktur, noe som har etterlatt store deler av landet uten strøm og varme. Videre har ukrainske styrker for første gang i november kjempet mot Nord-Koreanske soldater. Dette skjedde i Kursk-regionen i Russland, et område som ukrainske tropper har okkupert. Dette er også området hvor de sendte den britiske missilen. Med den økte støtten utenfra på begge sider ser dermed krigen ut til å få desto mer globalt omgang.
USAs beslutning om å levere avanserte våpen markerer et viktig vendepunkt, men reiser samtidig spørsmål om veien videre. Med USA og Storbritannia dypere involvert enn noensinne, og Nord-Koreas støtte til Russland som bringer en ny atommakt inn i konflikten, øker usikkerheten. Vil dette føre til en løsning – eller eskalere krigen ytterligere?
Over 1000 dager inn i konflikten står vi overfor en av de mest langvarige og ødeleggende krigene i moderne tid. For Ukraina handler det om å forsvare sin suverenitet og frihet. For resten av verden handler det om hvor langt man er villig til å gå for fred – og til hvilken kostnad. Med Trump på vei tilbake i presidentstolen, skapes ytterligere usikkerhet rundt krigens utfall og Ukrainas fremtid.