Som verdens mektigste stormakt, er amerikansk utenrikspolitikk noe «alle» følger med på. Hva er egentlig fokus for amerikansk politikk internasjonalt?
At noen stater er mektigere enn andre hersker det liten tvil om. Store forsvar, sterk økonomi og evne til å tiltrekke andre stater gjennom ideer har alltid gitt noen stater stor innflytelse på verdenspolitikken. Hvilke stater som til enhver tid er stormakt, er stadig i endring.
USAs stormaktsstatus ble for alvor befestet etter Den andre verdenskrig. Den henger både sammen med landets enorme forsvarskapabiliteter, verdensledende økonomi og evnen til å lede i det internasjonale samfunnet. I tillegg er USA den militære og økonomiske bærebjelken i NATO, og dermed en livsviktig alliert for Norge og andre NATO-land. De siste 75 årene har derfor amerikansk utenrikspolitikk vært noe nær sagt alle stater har måttet forholde seg til på en eller annen måte.
Ulike amerikanske presidenter har hatt ulike ideer om hvordan USA skal bruke sin posisjon i verden. Det de imidlertid har hatt til felles er vektlegging av en liberal verdensorden, der internasjonalt samarbeid, spredningen av demokrati og beskyttelse av menneskerettigheter har stått i fokus.
Årene med Donald Trump som president var i mindre grad preget av denne forutsigbarheten i amerikansk utenrikspolitikk. Med Joe Biden i presidentembete, var det ventet at USA ville gjeninnta posisjonen som uoffisiell leder av den liberale, regelstyrte verdensordenen. I møte med flere gryende stormakter og økt rivalisering, er dette en rolle USA trolig vil måtte forsvare i tiden framover.
Isolasjonisme
Fram til midten av 1900-tallet var isolasjonisme en utbredt tenkemåte i USA, og førende for landets utenrikspolitikk. Isolasjonisme la vekt på å isolere USA fra medvirkning i konfliktene i Europa. USA skulle holde seg utenfor, så framt amerikanske interesser ikke var direkte truet. Som en tidligere koloni, var også USA i årene etter uavhengigheten i 1776 opptatt av å føre en anti-kolonialistisk politikk.
Monroe-doktrinen endret imidlertid fokuset utover 1800-tallet. Doktrinen gikk ut på at USA skulle forhindre europeisk kolonialisme på det latin-amerikanske kontinentet. Dette førte til en aktiv intervensjonspolitikk i Sør-Amerika på 1800-tallet, der Spania lenge hadde dominert. USA intervenerte blant annet i Chile. Gjennom den spansk-amerikanske krigen fikk de også kontroll over Cuba, en rekke karibiske øyer og til om med deler av Asia.
Verdenskrigene
Tross ønsket om å distansere seg fra europeiske konflikter, ble USA dratt inn i Den første verdenskrig. Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig i Atlanterhavet og muligheten for en tysk-mexicansk allianse var viktige grunner til at USA gikk inn i krigen på Ententens side. Amerikanerne led store tap, både økonomisk og i form av menneskeliv, og i mellomkrigstiden gjorde derfor isolasjonismen seg igjen førende. Dette førte blant annet til at USA valgte å holde seg utenfor det nyopprettede Folkeforbundet (forløperen til FN).
Ved utbruddet av Den andre verdenskrig, erklærte USA seg igjen nøytral. Det hersket likevel liten tvil om at sympatien lå hos vestmaktene. Da Japan angrep den amerikanske flåtebasen Pearl Harbour desember 1941 endret bildet seg. Det var nå ikke lenger mulig for amerikanerne å holde på nøytraliteten, og USA ble med i krigen. Krigen i Europa ble avsluttet våren 1945. Krigen mot Japan ble først avsluttet etter at USA hadde sluppet to atombomber over landet i august 1945.
Atombombene fikk ikke bare slutt på krigen, men var også med på å etablere USAs posisjon som en global supermakt. De massive sivile lidelsene og materielle ødeleggelsene som følge av bombene førte imidlertid også til utstrakt kritikk mot USA. Det la også store føringer for den internasjonale innsatsen mot utvinning, spredning og bruk av atomvåpen i ettertid.
Den liberale verdensorden
Etter Den andre verdenskrig, stod USA igjen som en av de sterkeste statene i verden. Riktignok hadde amerikansk deltakelse i krigen kostet 400,000 amerikanske liv. Landet var likevel ikke blitt bombet sønder og sammen av krigen på samme måte som de europeiske stormaktene.
USA og Sovjetunionen ble de dominerende stormaktene i en bipolar verdensorden. Utbruddet av andre verdenskrig hadde tydelig demonstrert at isolasjonisme ikke var en velfungerende strategi dersom USA ønsket å forhindre krig og konflikt. I kjølvannet av krigen, inntok i stedet USA en ledende rolle i oppbyggingen av en verdensorden som skulle forhindre nye verdenskriger.
Oppbygging av et internasjonalt system basert på rettsstatsprinsipper, respekt for andre staters suverenitet og territorielle integritet sto nå på dagsorden. USA og 50 andre stater opprettet FN i 1945. De fem seiersherrene fra krigen – USA, Storbritannia, Frankrike, Kina og Sovjetunionen – fikk vetorett og fast plass i FNs sikkerhetsråd.
Andre internasjonale institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet ble også etablert. Disse med formål om å sikre fred, økonomisk utvikling og samarbeid, samt handel og investering. USA drev også en aktiv politikk for å spre demokratiet til ulike deler av verden. Demokratier ble ansett som både mindre «krigerske» og tryggere samarbeidspartnere. Truman-doktrinen og Marshallplanen var sentrale elementer for USAs utenrikspolitikk etter krigen.
Systemet ble støttet opp av USAs nettverk av allianser på tvers av Europa og Asia. USA ble i disse årene dypt militært engasjert i Europa og Asia gjennom opprettelsen av NATO, etableringen av ulike militærbaser og deltakelsen i Koreakrigen. Gjennom Den kalde krigen, stod den liberale verdensordenen ledet an av USA som en motvekt til kommunismen og særlig Sovjetunionen. I FN sto de to landene ofte mot hverandre. Samarbeid var kun mulig når begge landene så seg tjent med det. Uenigheten mellom de to stormaktene utspilte seg også i såkalte stedfortrederkriger i ulike deler av verden.
Veivalg etter Den kalde krigen
Hvilken rolle USA skulle innta internasjonalt etter Den kalde krigen var ikke gitt. Etter Sovjetunionens oppløsning stod USA igjen som verdens eneste supermakt. Mange mente at USA burde føre en mer isolasjonistisk utenrikspolitikk, ettersom den umiddelbare trusselen mot amerikansk sikkerhet var borte. Andre mente amerikansk sikkerhet var best tjent med at USA opprettholdt lederrollen internasjonalt, og sørget for spredning av den liberale verdensordenen. Det var det siste alternativet Washington til slutt gikk for.
På 1990- og starten av 2000-tallet så den liberale verdensordenen stabil ut. Land som tidligere hadde vært en del av Sovjetunionen eller Warszawapakten ble gradvis demokratisert og innlemmet i den liberale verdensordenen. Både NATO og EU ble utvidet, og USAs forhold til Russland bedret seg.
Samtidig hadde skepsisen blant amerikanerne mot bruk av militærmakt økt etter Vietnamkrigen, og videre som følge av de langvarige militære involveringene i Somalia og på Balkan. Dette skulle imidlertid endre seg med terrorangrepene som rammet landet den 11. september 2001.
Terrorfokus
Den såkalte krigen mot terror har definerert amerikansk utenrikspolitikk i det 21. århundret. Denne ble innledet i etterkant av terrorangrepet mot USA i 2001 som tok livet av nesten 3000 mennesker. Angrepet rammet også USAs selvbilde og statusen som supermakt internasjonalt. I tiden etter angrepet ble amerikansk sikkerhetspolitikk fullstendig omformulert av daværende president, George W. Bush. Terskelen for å ta i bruk militær makt når amerikanske interesser var antatt truet ble betydelig senket.
Krigen mot terror skulle i første omgang bekjempe terrorgrupperingen som stod bak angrepet den 11. september, nemlig al-Qaida. Dette ledet til invasjonen av Afghanistan. Men USAs kamp mot internasjonal terrorisme ledet også til invasjonen av Irak, samt militært engasjement i en rekke andre stater. Krigen mot terror må også ses i forlengelse av USAs prosjekt med å spre rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og demokrati.
Disse verdiene ble ansett som viktige for å bekjempe terrorbevegelser. Dette brukte Bush som en viktig begrunnelse for å fjerne Saddam Husseins styre i Irak. Krigen mot terror førte også til en hard utenrikspolitiske linje overfor andre stater. Bush sin famøse uttalelse om at andre stater måtte bestemme seg for om de var «med oss, eller med terroristene» satte tonen.
USAs aktive utenrikspolitikk i tiårene etter Den kalde krigen, definert av utstrakt politisk og militær innblanding i andre staters indre anliggende, har ofte blitt kritisert. Til tross for at politikken utad har blitt begrunnet ut ifra et ønske om å spre felles verdier, er det tydelig at andre sikkerhetspolitiske interesser ofte spilte inn. Særlig invasjonen av Irak – som fant sted uten FN-mandat – har skapt kontroverser. Bakenforliggende ønsker om å fjerne Saddam fra makten og sikre oljeressurser nevnes ofte i kritikk av invasjonen.
Stormaktsrivalisering
De siste ti årene har framveksten av nye stormakter og økt stormaktsrivalisering preget amerikansk utenrikspolitikk. Under President Obama ble amerikansk utenrikspolitikk mer fokusert på stormaktsrivalisering. Dette skjedde i lys av framveksten av Russland og Kina som viktige aktører i verdenspolitikken. Begge disse statene utfordrer de liberale, demokratiske verdiene som ligger til grunn for den amerikanskledede verdensordenen. I tillegg har Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 ført til en høyere spenning i forholdet mellom USA og Russland, enn det vi har sett på mange år nå.
Ettersom Kina var blitt en betydelig regional stormakt i Asia, fokuserte Obama både militært, økonomisk og diplomatisk mot denne regionen. Blant annet styrket han båndene med viktige allierte som Japan og Filippinene. Han forsøkte også å bedre forholdet til regionale makter som India, men også Kina. I tillegg fremforhandlet han handelsavtaler, og arbeidet for å underbygge liberale verdier som menneskerettigheter og demokrati i regionen.
Trump som uro-moment
De fire årene Donald Trump var president i USA, ble internasjonal politikk tidvis satt på hodet. Ulikt sine forgjengere, var Trump langt mindre interessert i å følge kutymer. Han hadde også lite til overs for å opprettholde samarbeid han ikke anså som umiddelbart lønnsomme for USA. Å være leder for den liberale verdensorden var også i liten grad et fokus for presidenten.
I stedet valgte Trump å sette det han anså som amerikanske interesser i sentrum, og sikre populære seire blant hans kjernevelgere. Mange har trukket linjer mellom Trumps utenrikspolitikk og isolasjonspolitikken som var førende for amerikansk utenrikspolitikk før Den andre verdenskrig. Denne politikken har gjort stor skade på USAs posisjon som leder av den liberale verdensorden.
Blant annet valgte Trump å trekke USA ut av en rekke ulike internasjonale avtaler. Han trakk landet ut av Parisavtalen; avtalen som skulle hjelpe verden å imøtekomme en av vår tids største utfordringer, nemlig klimaendringer. Trump valgte også å trekke USA ut av atomavtalen med Iran, fordi han mente han kunne fremforhandle en langt bedre avtale selv. Noen ny avtale har imidlertid uteblitt, og forholdet mellom USA og Iran har heller blitt betydelig tilspisset under Trumps presidentperiode. I tillegg trakk Trump USA også ut av Verdens helseorganisasjon midt under en koronapandemien.
Heller ikke overfor sine nærmeste allierte var USA en stabil partner. Lenge sådde Trump tvil om USAs deltakelse i NATO-alliansen og i hvilken grad landet ville komme Europa til unnsetning dersom det skulle bli nødvendig. Trump mente alliansen i liten grad kom USA til gode.
Han syntes derfor at de andre medlemsstatene i økende grad burde bære byrden av de militære og økonomiske forpliktelsene alliansen innebærer. Som selve bærebjelken i alliansens sikkerhetsgaranti, vakte Trumps utspill stor bekymring. Samtidig etablerte Trump tette bånd med autoritære statsledere, slik som Erdogan i Tyrkia og al-Sisi i Egypt. Han førte også en langt mykere tone overfor Russlands president Vladimir Putin.
Ikke alt Trump gjorde var imidlertid kritikkverdig. Han dro blant annet i land en historisk avtale mellom Israel og De forente arabiske emirater. Ulikt sine forgjengere startet han heller ingen nye kriger i løpet av sin presidentperiode. I stedet kom han et stykke på vei med å avslutte krigen i Afghanistan ved å inngå en avtale med Taliban.
Det etterlatte inntrykket er likevel at årene med president Trump var preget av uforutsigbarhet. Den tidligere presidenten etterlater seg et dypt splittet USA. Kontroversene, både nasjonalt og internasjonalt, har skadet USAs internasjonale omdømme og verdensordenen landet tidligere har vært en forkjemper for.
En ny tid med Joe Biden?
Joe Biden overtok presidentembete i en utfordrende tid. Den liberale verdensorden har kommet under sterkt press fra populisme og proteksjonisme. Flere steder ser vi at demokratiet er på tilbakegang. Nye stormakter, særlig Russland og Kina, har helt andre ideer om hvilke verdier det internasjonale samfunnet burde organiseres etter. De siste fire årene, har de kunnet fronte disse i tomrommet etterlatt av Trump-administrasjonen internasjonalt.
Gjennom hele sin valgkampanje, var Biden tydelig på at han ønsket å gjenopprette USAs status internasjonalt og reversere det meste av forgjengerens politikk. Det var ventet at han ville fornye USAs løfter overfor viktige allierte, og gå aktivt inn i internasjonalt samarbeid igjen – noe han har gjort. Allerede første dag på kontoret meldte Biden USA inn igjen i WHO. Han undertegnet også en ordre som slår fast at landet vil tre inn igjen i Parisavtalen.
Det virker som USA går tilbake til «normalen» i utenrikspolitikken under Biden. I en tid der USAs makt i økende grad blir utfordret, spenningen blant stormaktene øker, og grunnpilarene i det internasjonale systemet blir omstridt, kan Bidens utenrikspolitikk de neste årene bli avgjørende for hvordan internasjonal politikk vil se ut framover.