Når staten sender soldater mot folket – USA, Norge og grensa for makt

De siste uken har vi sett dramatiske bilder fra California: soldater patruljerer gatene, og demonstranter møtes med militærmakt. Dette er nok en gang et tydelig eksempel på militæret mot sivile i USA. Mange tenker kanskje: “Sånt kunne aldri skjedd i Norge.” Men stemmer dette?

I 1931, under det som i dag kalles Menstadslaget, valgte norske myndigheter å sende inn militæret mot streikende arbeidere. Det ble et kraftig varsko om hva som kan skje når staten bruker våpenmakt mot egne sivile borgere.

Menstadslaget

Tidlig på 1930-tallet var Norge preget av økonomisk krise. Arbeidsledigheten var høy, og konfliktene mellom arbeidsgivere og arbeidere var harde. Ved Norsk Hydros anlegg på Menstad i Telemark gikk arbeiderne til streik etter at de følte seg urettferdig behandlet. I stedet for å forhandle, svarte ledelsen med å sette inn streikebrytere – altså personer som tok over jobben mens streiken pågikk. Det provoserte mange. Rundt 2 000 arbeidere marsjerte til fabrikken i protest. Da situasjonen ble voldelig, valgte forsvarsminister Vidkun Quisling – ja, den samme som senere samarbeidet med nazistene – å sende inn militære styrker for å “gjenopprette ro og orden”. Det var første – og heldigvis siste – gang Forsvaret ble brukt direkte mot streikende arbeidere i Norge. Hendelsen førte til sterke reaksjoner over hele landet, og står i dag igjen som et symbol på hvor farlig det er når staten griper til militærmakt overfor egne borgere.

Protestene i California

I dag, nesten hundre år senere, ser vi lignende scener utspille seg i California – bare i en ny og enda mer kompleks form. Alt begynte 6. juni, da det amerikanske immigrasjons- og tollpolitiet (ICE) gjennomførte en storstilt aksjon i Los Angeles. Mange immigranter ble arrestert, og kort tid etter startet demonstrasjoner flere steder i byen. Stemningen ble raskt spent, og da noen få begynte å kaste flasker og fyrverkeri, svarte politiet med tåregass og gummikuler. Slik som ved tidligere protester i Los Angeles – blant annet under Black Lives Matter-bevegelsen i 2020 – dukket det også opp grupper og enkeltpersoner som ikke var der for å protestere fredelig. I enkelte områder tok demonstrasjonen en voldelig vending. Utover kvelden ble det meldt om branner, knuste butikkvinduer og plyndring i enkelte deler av sentrum. Flere småbedrifter ble rammet, og lokalpolitikere uttrykte frustrasjon over at enkelte benyttet situasjonen til å ødelegge

Militæret i gatene

For å slå ned uroen besluttet føderale myndigheter å sette inn nasjonalgarden. Denne styrken, som egentlig skal bistå ved naturkatastrofer og ekstreme samfunnskriser, rykket raskt inn i Los Angeles. Allerede dagen etter ankom ytterligere 700 soldater fra US Marines. Disse profesjonelle kampstyrkene har vanligvis internasjonale oppdrag, ikke oppgaver i amerikanske byer. I Los Angeles begynte de å patruljere gatene, vokte føderale bygninger og utføre arrestasjoner av sivile med midlertidig fullmakt. Mange innbyggere oppfattet dette som en kraftig og urovekkende eskalering.

President Donald Trump tok selv avgjørelsen om å sende inn styrkene, uten å involvere delstatsledelsen i California. Guvernør Gavin Newsom uttrykte umiddelbart sterk motstand og kalte inngrepet et alvorlig brudd på delstatens selvstyre. Politimesteren i Los Angeles reagerte også kraftig. I et intervju med nasjonale medier sa han rett ut at ingen hadde informert ham om at Marines skulle brukes, og han beskrev hendelsen som «uamerikansk».

Mange amerikanere følte at myndighetene ikke lenger forsøkte å beskytte dem, men i stedet truet dem. I løpet av bare noen få dager pågrep myndighetene over 400 demonstranter. Det som startet som lokal uro, utviklet seg raskt til en nasjonal debatt om maktbruk, rettssikkerhet og forholdet mellom staten og folket.

Statssikkerhet og Samfunnssikkerhet

Når vi ser på dette, er det naturlig å spørre: Kunne det samme skjedd i Norge? Kunne vi fått soldater i gatene i Oslo eller Bergen, klare til å slå ned på protester?

Svaret er at det er svært lite sannsynlig. Ikke fordi vi er “snillere”, men fordi vi har organisert samfunnet vårt på en annen måte. I Norge skiller vi tydelig mellom to former for sikkerhet: statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Statssikkerhet handler om å beskytte nasjonen mot krig, spionasje og andre trusler utenfra. Det er Forsvarets oppgave. Samfunnssikkerhet handler derimot om å beskytte befolkningen mot ting som terror, ulykker og naturkatastrofer. Dette er politiet, brannvesenet og helsevesenets ansvar.

Dette skillet er helt avgjørende. Det betyr at Forsvaret ikke kan brukes i sivile situasjoner, som ved demonstrasjoner eller opprør, med mindre det foreligger en helt spesiell situasjon og en konkret forespørsel fra politiet. Dette er regulert av bistandsinstruksen – et sett med regler som slår fast at Forsvaret bare kan bistå politiet i helt spesielle unntakstilfeller, og da alltid under politiets ledelse. Erfaringene fra terrorangrepet 22. juli 2011 viste at det var behov for raskere og tydeligere samarbeid mellom politi og forsvar. Det var uklarhet om hvordan bistanden skulle organiseres, og det førte til forsinkelser da det virkelig gjaldt. Derfor har instruksen blitt oppdatert i etterkant for å gjøre det enklere og mer effektivt å be om hjelp. Men samtidig var det viktig å bevare det grunnleggende prinsippet: at det fortsatt er politiet som har ansvaret for sivile situasjoner – ikke Forsvaret.

Totalforsvaret

Et annet viktig skille mellom Norge og USA handler om forholdet mellom samfunnet og Forsvaret. I Norge har vi et folkeforsvar, hvor mange gjennomfører verneplikt og får innsikt i hvordan Forsvaret fungerer. Dette er en del av det vi kaller totalforsvaret – et system som bygger på samarbeid, ikke maktbruk. Forsvaret skal beskytte samfunnet, ikke kontrollere det.

Det vi ser i California nå – soldater i gatene, protester som møtes med militærmakt, og en president som handler uten støtte fra delstatsledelsen – er et godt eksempel på hvor uklart det kan bli når grensene mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet viskes ut.

Vi kan si med stor trygghet at dette ikke ville skjedd i Norge i dag. Og det handler ikke bare om lover, men om bevisste valg vi har tatt over tid. Vi har bygd et system som setter grenser for maktbruk, og som gir sivile myndigheter ansvaret for trygghet i fredstid. Det betyr ikke at vi er immune mot kriser, men at vi har verktøy for å håndtere dem uten å måtte møte protester med soldater.

Så nei – det som skjer i California nå, kunne ikke skjedd her. Ikke slik systemet vårt fungerer i dag. Men det forutsetter at vi forstår hvordan det henger sammen. Og at vi fortsetter å følge de prinsippene som skal beskytte både rettighetene våre – og tilliten mellom folk og myndigheter.