Undervisningsopplegg: Totalforsvaret

Ideen om at sivile militære ressurser måtte koordineres bedre til forsvaret av landet fikk bredt gjennomslag i norsk politikk etter annen verdenskrig. Tanken om at hele samfunnet måtte bidra førte til omfattende planer for hvordan forskjellige aktører kunne bidra. Frivillige organisasjoner, statlige myndigheter og private bedrifter skulle alle på sine områder stille opp i tilfelle krig, blant annet med tanke på rasjonering, helsehjelp og transport.

Innretningen av totalforsvaret varierer naturlig etter hvilke utfordringer Norge står overfor, og under Den kalde krigen var norsk forsvarstenkning preget av trusselen om invasjon og konvensjonell krig.

Da Den kalde krigen var over endret tanken om hva totalforsvaret skulle være seg, ettersom trussel fra invasjon framstod som liten. Det ble mer fokus på hva Forsvaret kunne bidra med til sivilsamfunnet. Militært-sivilt samarbeid innenfor en rekke områder, slik som naturkatastrofer så vel som større sykdomsutbrudd eller epidemier, ble derfor styrket.

Planene for dette samarbeidet kom blant annet inn da koronaviruset kom til Norge i mars 2020. I tillegg har de siste tiårene brakt med seg nye utfordringer for norsk samfunnssikkerhet. Sammensatte trusler, altså de som befinner seg i grenselandet mellom militære og sivile trusler, har blitt flere. Dette har gjort at grensen mellom hva som bør responderes på med militære midler og sivile tiltak har blitt mindre tydelig.

Etter hvert som vi blir mer avhengig av internett og ny teknologi, kan det gjøre oss sårbare for angrep gjennom cyberspace. Samtidig er den globale sikkerhetssituasjonen de siste årene blitt mer usikker, og mulighetene for at det oppstår en konflikt mellom verdens stormakter ser større ut nå enn for bare noen få år siden. Dette spiller inn på hvordan norske styresmakter tenker om totalforsvarskonseptet.

Totalforsvaret er en fellesbetegnelse på summen av den militære og den sivile beredskapen i Norge.

Militære aktører er Det norske forsvaret, med underliggende forsvarsgrener og avdelinger.

Sivile aktører er alle ikke-militære aktører. Det skilles gjerne mellom to ulike former for sivile aktører: de underlagt statlig kontroll som politi, brannmannskap og ambulansetjenesten, og aktører fra «det sivile samfunn», eksempelvis organisasjoner, private redningstjenester og frivilligheten.

Statssikkerhet er ivaretagelse av statens eksistens, suverenitet og territorielle integritet. Det er Forsvaret som har ansvaret for å ivareta statssikkerheten.

Samfunnssikkerhet er ivaretakelse av befolkningens liv, helse og trygghet, samt sikring av sentrale samfunnsfunksjoner og viktig infrastruktur. De sivile myndighetene og de sivile aktørene har ansvar for å ivareta samfunnssikkerheten.

Å fornye konseptet om totalforsvar har vært svært viktig for mye av arbeidet som gjøres på beredskapsfeltet de siste årene. I 2016 startet regjeringen blant annet «totalforsvarsprogrammet» som har arbeidet med å øke samfunnets såkalte motstandsdyktighet. Sentralt for dette står tanken om å skape et mer robust sivilsamfunn, som innebærer at man i alle typer kriser skal ha gode planer på plass for å sikre mat, vann, elektrisitet, kommunikasjon, transport og helsetilbud.

For å kunne sikre en slik type beredskap, må det være et nært og tett samarbeid mellom totalforsvarets aktører, noe koronapandemien har fungert som et eksempel på. Det er derimot ikke bare bedrifter, organisasjoner og offentlige myndigheter som er viktige for et velfungerende totalforsvar.

Hva man gjør på individuelt plan kan også spille en rolle i det store bildet. Dette var tanken som lå bak da Direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i 2018 sendte ut en brosjyre til alle norske husstander med oppfordringen om å selv sikre seg det som var nødvendig for å klare seg i tre døgn på egenhånd.