Det norske forsvaret

Forsvaret skal forhindre et angrep på Norge. Hvis derimot landet skulle komme i krig er det Forsvaret som har i oppgave å beskytte landets innbyggere og statens eksistens.

Soldater i uniform står i en hestesko rundt Sjef Hæren Lars Lervik
Sjef Hæren Lars Lervik besøker å snakker med soldater fra Telemark bataljon i Brigade Nord som er en del av NATO Enhanced Forward Precens i Litauen. Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret

Introduksjon til tema

Forsvaret er Norges væpnede styrker, med tilhørende institusjoner. Forsvarets hovedoppgave er å hevde norsk suverenitet, både i freds- og krigstid.

Det norske forsvaret jobber tett med sivilsamfunnet, og totalforsvaret er en sentralt konspekt i dagens forsvar. Norges medlemskap i forsvarsalliansen NATO er videre en viktig del av Forsvarets kapasitet, organisering og oppdrag.

Ifølge Grunnloven, er Forsvaret underlagt politisk kontroll. Det er med andre ord de folkevalgte på Stortinget som avgjør Forsvarets prioriteringer, og regjeringens om har ansvar for å utøve denne politikken.

Historisk bakgrunn

Å ha et fungerende og politisk kontrollert forsvar, er en av grunnpilarene i statsdannelse. Forsvarets historie følger derfor framveksten av staten Norge.

Under krigene på 1600-tallet ble det etablert en egen norsk hær. Selv om militærmakten hadde en sentral rolle i den norske middelalderstaten er det først på 1600-tallet at man snakker om et norsk forsvar i moderne betydning.

Fra 1814 – 1905, da Norge var i union med Sverige, var Forsvaret sentral for moderniseringen av landet og nasjonsbygging. Blant annet gjennom de militære skolene og verneplikten, var Forsvaret en svært viktig aktør for å skape idéen om en nasjon av nordmenn.

Gjennom historien har alliansenes betydning har vært avgjørende for Forsvarets utforming og prioriteringer. Med unntak av perioden fra 1905 og 1940, hvor Norge var nøytralt, har det norske forsvaret alltid enten samordnet seg med andre staters forsvar eller vært medlem i en allianse. Fra slutten av 1300-tallet til 1814 var Norge under Danmark, og i Den andre verdenskrig (1940 – 1945) samarbeidet Norge med Storbritannia.

Etter Den andre verdenskrig har Norge vært medlem av forsvarsalliansen NATO. Dette har preget det norske forsvaret frem til i dag, både med tanke på prioriteringer, fiendebilde, organisering og utforming.

Fokuset og den historiske utviklingen til Forsvaret har naturlig nok fulgt den trusselsituasjonen Norge til en hver tid har måtte forholde seg til. Etter Sovjetunionens fall i 1991, som var det militære og ideologiske motstykke til NATO, gikk Forsvaret gjennom en periode med nedrustning og synkende bevilgninger. Det siste tiåret har verden derimot gått inn i en ny periode med økt spenning og dette har medført et fornyet fokus på Forsvaret.

Organisering

Ifølge Grunnloven, er Forsvaret underlagt politisk kontroll, og man skiller dermed mellom politisk og militær ledelse i Forsvaret. Forsvaret regnes som en etat under Forsvarsdepartementet. Av politisk ledelse er forsvarsministeren og utenriksministeren de mest sentrale statsrådene.

Av militær ledelse er forsvarssjefen sentral. Forsvarssjefen er øverste faglige sjef over forsvaret, har kommandoen over Norges militære styrker og er ikke en politisk stilling. Det er imidlertid Norges Konge som har den høyeste militære rang, og utøver sin myndighet gjennom sitt statsråd.

Modell av Forsvaret og ulike aktører
Modell for forsvarets oppgaver, og samarbeid med andre aktører. Foto: Grafikk: Forsvarets mediesenter/Torgeir Sollid (til fritt bruk med kreditering).

Forsvaret deles gjerne inn i såkalte driftsenheter. Disse er delt inn i avdelinger etter område og fagfelt. De fire største driftsenhetene kalles også forsvarsgrenene. Disse er Heimevernet (HV), Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. De tre sistnevnte består av stående avdelinger, med andre ord så er soldatene inne til daglig tjeneste. Helt overordnet kan man si at de er ansvarlig for å løse Forsvarets oppgaver i hvert sitt domene, henholdsvis på land, til sjøs og i luften.

Hæren

Hæren er den delen av Forsvaret hvor flest tjenestegjør til daglig med rundt 8500 vernepliktige og ansatte totalt. Hæren har sitt hovedkvarter på Bardufoss og ledes av Hærstaben.

De to største avdelingene under Hæren er Norges for tiden eneste brigade (Brigade Nord) og Hans Majestet Kongens Garde i Oslo. Brigade Nord består av flere bataljoner som er ment å kunne fungere som en selvstendig kampavdeling. Per i dag består Brigaden av omtrent 4500 soldater. Alle brigadens avdelinger, med unntak av Telemarksbataljonen, holder til på en av de tre hærleirene i Indre Troms: Bardufoss, Skjold og Setermoen.

En annen viktig oppgave utført av en hæravdeling er langs Norges grense til Russland. Fra sin base på Høybuktmoen ved Kirkenes, er Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) ansvarlig for å vokte og kontrollere norsk side av den 198 km lange grensen. Omtrent 700 soldater er stasjonert ved GSV.

Panseroppklarings troppen til Porsanger bataljonen øver i øvingsfeltet ved Rena. Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret

Sjøforsvaret

Sjøforsvaret er ansvarlig for Forsvarets oppgaver til sjøs, og har et spesielt ansvar i Norges havområder. Totalt er det omtrent 3500 vernepliktige og ansatte til enhver tid i tjeneste i Sjøforsvaret. Norges plassering, med verdens nest lengste kystlinje, og med et havområde som er nesten fem ganger så stort som landområdet, har militær tilstedeværelse og kontroll i havområdet historisk stått sentralt i norsk forsvarspolitikk.

Sjøforsvaret har hovedbase på Haakonsvern i Bergen og ledes av Sjøforsvarsstaben. Overordnet kan Sjøforsvaret deles i tre: Sjøforsvarets baser, Kystvakten og Marinen. Det er de to sistnevnte avdelingene som står for aktiviteten på havet.

Kystvakten har hovedsete på Sortland i Nordland, og har hovedansvaret for kontroll av norske havområder i fredstid. Kystvaktens fartøy fører oppsyn med fiskeri, miljøvern og toll, i tillegg til å gjennomføre søk og redning. Marinen er Sjøforsvarets militære kampavdeling, og består av Norges kampfartøy. Avdelingen har en rekke forskjellige fartøy med forskjellige oppgaver i strid. Norges største kampskip er fregattene, etterfulgt av korvettene. I 2019 mottok også Norge det som ble det største skipet i den norske marine, nemlig logistikkfartøyet KNM Maud.

KNM Maud er Marinens største fartøy og ankom fra Sør-Korea i 2019. Foto: Martin Giskegjerde / Forsvaret

Luftforsvaret

Luftforsvaret overvåker og kontrollerer norsk luftrom, og støtter opp under operasjoner på land og til sjøs.

Luftforsvarets ledelse, Luftforsvarsstaben, holder til på Rygge ved Moss, men det er Ørland flystasjon som er hovedbasen for kampfly. En del av Luftforsvarets oppgaver er å holde luftrommet ved kontinuerlig oppsyn, både fra luften og ved bruk av sensorer på land.

Det er til enhver tid jagerfly stående på såkalt skarp beredskap, blant annet for de tilfellene der det er behov for å vise tilstedeværelse i form av avskjæring av fremmede kampfly, eller lignende.

En av de største og mest omtalte forsvarsinvesteringene i nyere tid er innkjøpet av 52 jagerfly av typen F35. De første flyene ankom Norge i 2017 og etter planen skal alle være mottatt og klare til bruk i løpet av 2025. I tillegg til den militære siden spiller Luftforsvaret også en viktig rolle som støtte til det sivile, blant annet i søk- og redningsaksjoner, og som støtte til politiet.

Innkjøpene av de nye F35-jagerflyene har vært politisk omstridt. Foto: Torbjørn Kjosland / Forsvaret

Heimevernet

Heimevernet (HV) ble opprettet som følge av erfaringene fra Tysklands angrep på Norge den 9. april 1940. Heimevernet er en nasjonal beredskaps- og innsatsstyrke, som utgjør hoveddelen av Norges førstelinjeforsvar. Styrkens hovedoppgave er å forsvare landet mot angrep, beskytte militære anlegg og sivil infrastruktur, samt å være bindeledd til det sivile samfunn.

Heimevernet er ikke en egen forsvarsgren, men er i stedet sidestilt med Hæren, og en del av de norske landstyrkene. Samtidig består Heimevernet av soldater fra alle forsvarsgrenene. Dette gir HV en helt spesiell posisjon forsvaret av Norge.

HV-soldater jobber sivilt til det daglige, men kan innkalles til militærtjeneste ved behov. I dag består HV av 40 000 soldater, inndelt i 11 Heimevernsdistrikter som til sammen dekker hele landet. I tillegg utgjør 3000 vervede soldater Heimevernets totalt 12 innsatsstyrker. Innsatsstyrkene er selve spydspissen i HV. Soldatene er godt trent, utdannet og utrustet og har erfaring som soldater fra Forsvaret, og ofte også fra internasjonale operasjoner.

HV-02 Innsatsstyrke Derby voktet Stortinget etter terrorangrepet 22.juli. Foto: Lars Magne Hovtun/Forsvaret (CC BY-SA 3.0).

De andre driftsenhetene

I tillegg til de fire forsvarsgrenene er ti andre driftsenheter. Disse inkluderer Cyberforsvaret som er ansvarlig for å beskytte og drifte Forsvarets IKT-systemer. Etterretningstjenesten har i oppgave å innhente og analysere informasjon fra utlandet for å understøtte Forsvarets operasjoner og gi politiske ledelse et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag.

En driftsenhet som spiller en særlig stor rolle i Forsvarets hierarki, er Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). FOH har base på Reitan utenfor Bodø, og har som ansvar å lede og koordinere operasjoner i inn- og utland. Dette inkluderer Forsvarets aktivitet på land, til sjøs, i luften og i cyberdomenet. I tillegg er det FOH som mottar og koordinerer Forsvarets bistand til sivilsamfunnet.

Totalforsvaret

Forsvaret har en lang historie med samarbeid med det sivile samfunn. Kanskje mest betegnende for dette er det såkalte totalforsvarskonseptet, der tanken er at hele samfunnet skal bidra til forsvaret av landet i tilfelle av krise eller krig.

Under Den kalde krigen var fokuset ofte på at det sivile samfunnet skulle støtte opp under Forsvaret ved behov. For eksempel ved at Forsvaret kunne rekvirere biler og aktuelt utstyr i en krise eller krigssituasjon. Etter Den kalde krigens har Forsvarets evne å støtte opp under det sivile samfunnet blitt minst like viktig.

På overordnet nivå har det i midlertidig vært et ganske strengt skille mellom Forsvaret og det sivile, og da først og fremst mellom Forsvarets og politiets rolle. Forsvaret er sammen med politiet de eneste aktørene som kan utøve vold på statens vegne. Hovedskille er at politiets oppgave er å opprettholde ro og orden innenfor landets grenser mellom landets innbyggere, mens Forsvaret tradisjonelt er tiltenkt å stå for forsvaret mot militære angrep fra andre stater. Med årenes løp har trusselbildet Norge står overfor derimot endret seg, og det er blitt politisk besluttet at det skal være mer samarbeid mellom politiet og Forsvaret.

Bistandsintruksen

Gjennom den såkalte «Bistandsintruksen» kan politiet anmode Forsvaret om hjelp. Dette kan være alt fra kontraterror til beredskap ved naturkatastrofer, samt søk og redning. Ved større naturkatastrofer kan HV med sin desentraliserte struktur bidra med personell over hele landet. Kystvakten og Luftforsvaret (gjennom redningstjenesten) utgjør en stor del av beredskapen ved søk og redning

Hvilke rolle Forsvaret skal ha i kontraterror-operasjoner er blant det som har vært mest omstridt. I oppgjøret etter terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011 ble det bred enighet om at denne siden av samarbeidet også måtte videreutvikles. Bistandsintruksen ble dermed også revidert.

Sivilt beredskapspersonell samtrener med personell fra Forsvaret på CBRNE-håndtering under en nasjonal helseøvelse ved Elverum. Foto: Johanna Garli/Forsvaret

Internasjonale operasjoner

Siden slutten på annen verdenskrig har Norge bidratt i over 100 forskjellige operasjoner fordelt på over 40 land.

Det klart største bidraget var til okkupasjonen av Tyskland etter krigen hvor omtrent 50 000 soldater tjenestegjorde fordelt på årene 1947 til 1953. Dette er omtrent halvparten av alle som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner på vegne av Norge. Fra å være noe som mange anså som en distraksjon fra Forsvarets faktiske oppgave – å forsvare Norge fra invasjon – ble internasjonale operasjoner det som preget mye av Forsvarets virksomhet etter Den kalde krigens slutt.

De fleste operasjonene har vært under ledelse av FN, men Norge har også bidratt til både NATO-, EU– og OSSE-operasjoner. Ved inngangen til 2020 er Forsvaret ute i ni forskjellige operasjoner. Noen av de mer kjente bidragene er de norske styrkene i Irak og Afghanistan, men Norge har også styrker på Balkan, i Litauen og i Mali.

Relevante artikler:

Relevante temaer:

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.