Etterretningstjenesten er en del av de såkalte «hemmelige tjenestene» til staten. Hva er egentlig E-tjenesten og hvor hemmelig er den?
E-tjenesten er Norges sivile og militære etterretningstjeneste for utenlandsetteretning. Det er dermed en av hovedaktørene med formål å ivareta Norges nasjonale sikkerhetsinteresser. Sammen med Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) utgjør etterretningstjenesten en del av de såkalte «hemmelige tjenestene». Dette er både på grunn av de særskilte lovene som gjelder for disse organene, samt deres eksklusive myndighet og oppgaver. Det har derfor alltid vært mystikk og spekulasjoner rundt hva E-tjenesten egentlig gjør og hvordan de opererer.
Oppgaver
I Norrøn mytologi har den mektigste av gudene, Odin, to ravner kalt Hugin og Munin. De ser hver eneste lille bevegelse på jorden, og hører hver lyd, for så å rapportere til Odin om hva som foregår. Det er ikke uten grunn at vi finner igjen disse to ravnene i E-tjenestenes våpenskjold.
Mottoet til E-tjenesten er «Viten om verden for vern av Norge». I dette finner vi kjernen i avdelingens mandat: Å innhente, bearbeide og analysere informasjon om andre lands politiske utvikling, intensjoner og ikke minst militære styrke. Hvert år utgir E-tjenesten en trusselvurdering som tar for seg situasjonen i utlandet og hvordan dette kan få konsekvenser for norsk sikkerhet.
En av E-tjenestens viktigste oppgaver er å varsle om angrep på Norge. E-tjenesten skal derfor også kartlegge andre ytre trusler mot Norge, eller norske interesser i utlandet, som kommer fra for eksempel terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Dersom E-tjenesten finner ut at det er en person som utgjør en terrortrussel mot Norge, vil de følge med på ham helt til han ankommer norsk territorium. Da blir det en sak for politiet og PST som har ansvaret for å beskytte oss mot trusler innenfor Norges grenser.
Selv om etterretningstjenesten er en del av Forsvaret, jobber tjenesten på oppdrag for hele det norske myndighetsapparatet. Mye av materialet E-tjenesten produserer gis derfor til norske beslutningstakere for å bidra med informasjon som gir dem et mer utfyllende grunnlag til å fatte beslutninger. Etterretningstjenesten skal også støtte Forsvarets operasjoner, både på norsk jord og ved deployering til utlandet.
Historie
Historien til E-tjenesten går helt tilbake til Den første verdenskrig, da det ble etablert et eget kontor for etterretning i Forsvarets overkommando. Behovet for en slik etterretningstjeneste skjøt så fart under Den andre verdenskrig. Det var den norske eksilregjeringen i London som i februar 1942 reetablerte Forsvarets overkommando, med avdeling II (FO II) som ansvarlig for etterretnings- og sikkerhetstjenesten.
Under krigen, var FO IIs hovedoppgave å samle opplysninger om norske forhold og om de tyske okkupasjonsmaktenes potensiale og intensjoner i Norge. Dette skulle danne grunnlaget for planleggingen av hjemmefrontens og norske militære styrkers operasjoner i Norge. FO II var som sådan en del av den samlede allierte krigføringen.
Da krigen var over, ble avdelingen flyttet til Norge og bygd opp i samsvar med Forsvaret, som da var under gjenoppbygging. E-tjenesten ble også tilpasset NATO. På grunn av spenningene mellom Warszawapakt-landene og NATO-landene, samt Sovjetunionens betydelige militære opptrapping, ble etterretningstjenesten svært viktig under Den kalde krigen, særlig for å forstå den militærstrategiske situasjonen i nord.
Avspenningen mellom øst og vest på starten av 1990-tallet førte til en omlegging og redusering av E-tjenesten i likhet med Forsvaret for øvrig. Fokuset på nordområdene har likevel forblitt sentralt i tjenestens arbeid.
Organisering og avdelinger
Etterretningstjenesten er en fellesavdeling underlagt forsvarssjefen. Avdelingen har sitt hovedkontor på Lutvann leir i Østmarka i Oslo. Her sitter E-tjenestens ledelse og administrasjon, samt de som arbeider med bearbeiding, analyse og rapporteringsarbeid. I tillegg til det, har E-tjenesten fem andre stasjoner rundt om i landet.
I Fauske i Nordland og på Eggemoen i Ringerike er stasjoner som samler inn og analyserer informasjon fra satellitter i verdensrommet. På Andøya i Nordland har Forsvaret en stasjon som samler inn, analyserer og rapporterer om maritim aktivitet i Nordområdene. Denne stasjonen samarbeider også tett med Luftforsvarets 330 skvadron, som opererer statens redningshelikoptre, og dens maritime patruljefly.
I Vadsø i Finnmark har Forsvaret en lytte- og peilestasjon, som i tillegg har ansvaret for et administrasjons- og støtteelement på Høybuktmoen og en innsamlingsenhet på Viksjøfjell i Sør-Varanger. Til slutt har Forsvaret en stasjon i Vardø som opererer Globus-radarene. Disse kartlegger bevegelser i luftrommet over Barentshavet og andre interesseområder i nord.
E-tjenesten rekrutterer både sivilt og militært personell til sin virksomhet. I et intervju med Aftenposten, forteller tidligere sjef for E-tjenesten, Kjell Grandhagen, at Forsvarets etterretningsskole er en viktig utdanningskilde for E-tjenesten. Innenfor analysearbeid rekrutteres det personer med svært ulik bakgrunn – blant annet samfunnsvitere, religionsvitere og sosialantropologer.
E-tjenesten har også et stort behov for teknisk tjeneste, slik som ingeniører. Grandhagen forteller videre at en jobb i E-tjenesten ikke nødvendigvis er særlig lik den vi får presentert i filmer som James Bond. Mye av jobben er rutinepreget, og man befinner seg sjelden i situasjoner der det er stor risiko for eget liv.
Regulering og kontroll
I juni 2020 ble en ny lov om etterretningstjenesten, e-lov, vedtatt etter flere år med debatt. Denne danner grunnlaget for E-tjenestens virksomhet. Den forrige loven stammet fra 1998, og var betydelig utdatert med tanke på hvordan det digitale rom påvirker E-tjenestens arbeid i dag.
For eksempel hadde E-tjenesten ikke tilstrekkelig tilgang til informasjon som kan brukes til å varsle om mulige angrep og terroranslag på Norge. Slike angrep foregår i økende grad via internett. Dette gjelder både i forbindelse med planlegging, koordinering og tilrettelegging av angrep, men også at gjennomføring av angrep på samfunnsaktører- og tjenester oftere foregår digitalt.
Med den nye e-loven, får Forsvaret tilgang til bedre etterretning. Blant annet har Forsvaret nå mulighet til å lagre metadata om nettrafikk som krysser landegrensen. Det foreligger strenge begrensninger på denne muligheten, som skal forhindre E-tjenestens mulighet til å overvåke befolkningen. Likevel forårsaket denne bestemmelsen mye debatt i forkant av at loven ble vedtatt om avveiningen mellom frihet og sikkerhet.
Denne problemstillingen er ikke ny. I 1996 ble det derfor vedtatt å opprette et eget stortingsutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste, det såkalte EOS-utvalget. Dette utvalget har i oppgave å kontrollere all offentlig virksomhet som ivaretar nasjonale sikkerhetsinteresser gjennom etterretning, overvåkning og sikkerhetstjenester. Målet er å hindre at enkeltpersoners rettssikkerhet og personvern blir krenket av de hemmelige tjenestenes, arbeid, eller at de bryter med menneskerettighetene.