Menneskerettigheter, fred og sikkerhet

Brudd på menneskerettighetene har lenge vært anerkjent som en viktig årsak til krig og konflikt. Hva betyr det for FNs fredsarbeid?

Eleanor Roosevelt holder opp FNs menneskerettighetserklæring.
Eleanor Roosevelt var sentral i utarbeidelsen av FNs menneskerettighetserklæring. Foto: FDR Presidential Library & Museum/Wikimedia Commons (CC BY 2.0).

Introduksjon til tema

Menneskerettighetene er under økende press over hele verden. Vi ser blant annet at autoritære ledere som undertrykker demokrati, friheter og rettigheter, har funnet veien til makten i flere land. Dette har gitt grobunn for konflikter flere steder.

At menneskerettighetsbrudd er en av faktorene som forårsaker krig, ble anerkjent tidlig i FNs virke. Til tross for dette tok FN sikkerhetsråd lite ansvar for beskyttelse av menneskerettighetene i sine første førti virkeår. Siden 1990-tallet har vi imidlertid sett at Sikkerhetsrådet i økende grad har satt menneskerettigheter i fokus for sitt forebyggende fredsarbeid.

Historisk bakgrunn

Allerede i 1948, ble forholdet mellom menneskerettigheter, fred og sikkerhet tydelig anerkjent av gjennom FNs menneskerettighetserklæring . I erklæringens innledning står det at:

» (…) det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse (…) «. 

Under Den kalde krigen, ble likevel menneskerettigheter oppfattet som et primært innenrikspolitisk tema av FNs sikkerhetsråd – FNs hovedorgan for ivaretakelse av internasjonal fred og sikkerhet. Dette hadde sammenheng med at FN på dette tidspunktet primært fokuserte på konflikter mellom stater. Her ble ikke menneskerettigheter ansett som et relevant tema.

I tillegg var Sikkerhetsrådets fem fast medlemmer delt i sitt syn på menneskerettighetene. USA, Storbritannia og Frankrike var relativt sterke pådrivere for menneskerettigheter i internasjonalt samarbeid. Sovjetunionen og Kina la derimot mindre vekt på det. Likevel var det en generell enighet under Den kalde krigen om at suverenitet og ikke-innblandingsprinsippet sto sterkest, også blant de vestlige stormaktene.

FNs menneske-

rettighetserklæring

  • Vedtatt den 10. desember 1948
  • Viktigste grunndokument i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter
  • Slår fast at alle mennesker har det samme menneskeverdet og de sammen rettighetene

En endret oppfatning

Oppfatningen om at menneskerettigheter ikke var et relevant sikkerhetspolitisk tema endret seg utover 1980-tallet. Dette skjedde i takt med at konfliktene Sikkerhetsrådet diskuterte stadig oftere var interne konflikter. Forskning og erfaring hadde vist at utbredte menneskerettighetsbrudd var et av de tidligste varselsignalene på en kommende borgerkrig.

Samtidig tok Den kalde krigen tok slutt, med Vesten som den uformelt seirende part. Dette åpnet for en mer liberaldemokratisk tolkning menneskerettigheters betydning for Sikkerhetsrådets arbeid. I 1991 tok Sikkerhetsrådet for første gang til orde for at undertrykkelse var en direkte trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Dette skjedde i forbindelse med President Saddam Husseins nådeløse undertrykkelse av kurdere og sjiamuslimer i Irak.

Året etter vedtok Sikkerhetsrådet at å sikre staters overholdelse av menneskerettighetene var en integrert del av Sikkerhetsrådets arbeid med å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Folkemordene i Rwanda i 1994 og Bosnia i 1995 bidro til å sette menneskerettighetene på Sikkerhetsrådets agenda.

Sammenheng mellom menneskerettigheter og konflikt

Sosial uro, konflikt og borgerkrig har ofte sitt opphav i ulikhet, diskriminering og marginalisering av grupper i samfunnet. Dette kan for eksempel gjelde etniske eller religiøse grupper, slik som kurdere og sjiamuslimer i Irak. Det kan også gjelde forskjellsbehandling på grunn av kjønn, alder eller seksuell legning.

Typiske eksempler på slik diskriminering er ulik adgang til offentlige tjenester og varer, begrensinger på ytringsfriheten eller manglende mulighet til å deltakelse i det politiske liv. Diskriminering er et brudd på menneskerettighetene. Det er fordi det bryter med det fundamentale prinsippet at alle mennesker har samme verdi, og derfor krav på de samme rettighetene.

Når en gruppe mennesker opplever systematiske menneskerettighetsbrudd, kan det oppstå en følelse av fellesskap og styrke innad i gruppen. Dette kan føre til et samlet opprør som kan true internasjonal fred og sikkerhet.

Nylige eksempler

Det finnes utallige eksempler på at manglende beskyttelse av sentrale menneskerettigheter fører til konflikt og uro. Et relevant eksempel er det vidtrekkende folkeopprøret i flere arabiske land i 2011, den såkalte «Arabiske våren».

Felles for opprørene var protesten mot økonomisk ulikhet, høy arbeidsledighet, korrupsjon og manglende politiske rettigheter. Flere av disse opprørene ledet til langvarige og brutale borgerkriger, blant annet Syria, Libya, og Jemen.

Det finnes også eksempler på at kontinuerlige menneskerettighetsbrudd forårsaker konflikter som gjenantennes igjen igjen. I USA har de såkalte Black Lives Matter demonstrasjonene forekommet igjen og igjen. Disse har bakgrunn il utbredt frustrasjon over systematisk diskriminering og ulikhet i tilgang til jobb, utdanning og helsetjenester for minoriteter.

Demonstranter i Stockholm holder plakater med påskriften Black Lives Matter
Demonstrasjoner mot rasisme i USA spredte seg til hele verden. Her fra demonstrasjonene i Stockholm i juni 2020. Foto: Frankie Fouganthin KulturSthlm/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Forebyggende arbeid

Siden opprettelsen av FN har altså verdenssamfunnet hatt en forståelse for at grove og systematiske menneskerettighetsbrudd kan føre til konflikt og krig. Likevel har FN ved flere anledninger mislyktes i å forhindre slike kriser fra å oppstå.

FN har blant annet blitt kritisert for ikke å ha tatt på alvor utviklingen i Rwanda på starten av 1990-tallet. Folkemordet som fant sted over en 100-dagers periode i 1994 ble advart om fra flere hold. Det tok livet av omkring 800,000 rwandere, utløste en flyktningkrise og ble den utløsende faktoren til den første borgerkrigen i DR Kongo.

De siste årene har det derfor blitt tatt initiativ til at FN i større grad skal overvåke menneskerettighetssituasjonen i sine medlemsland.

Sikkerhetsrådets rolle

Sikkerhetsrådet har hovedansvaret for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Dette innebærer å forhindre at det bryter ut væpnet konflikt. Tidvis håndterer derfor Sikkerhetsrådet seriøse menneskerettighetsbrudd, slik som etnisk rensing og folkemord, særlig i konfliktområder. I verktøykassen, har Sikkerhetsrådet blant annet mulighet til sende inn militære observatører eller fredsbevarende styrker.

I de senere år har det også blitt opprettet to spesialutsendinger – en spesialutsending mot folkemord og en for Responsibility to Protect (R2P – «ansvar for å beskytte» på norsk). Disse rapporterer til Sikkerhetsrådet om folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensning og forbrytelser mot menneskeheten. Dette gjør det mulig for Sikkerhetsrådet å gjennomføre forebyggende tiltak.

Dette ble blant annet gjort i Libya i 2011, da man fryktet at landet stod overfor et begynnende folkemord. Til tross for at trusselen for befolkningen sannsynligvis var reell, har den militære NATO-operasjonen som fulgte blitt sterkt kritisert i ettertid. Flere har hevdet den var et skalkeskjul for regimeendring i Libya.

Menneskerettigheter er imidlertid sentralt i alt av FNs virke, og det er noe som arbeides med på mange nivåer. FNs høykommissær for menneskerettigheter har hovedansvar for å koordinere alt av organisasjonens menneskerettighetsarbeid. Menneskerettighetsrådet er det øverste mellomstatlige organer med et dedikert menneskerettighetsansvar.

Responsibility to Protect (R2P)

  • Folkerettslig prinsipp vedtatt i 2005
  • Sivile skal beskyttes mot folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og etnisk rensing
  • Det internasjonale samfunnet har ansvar for å gripe inn om nødvendig

FNs sikkerhetsråd

  • Hovedansvar for fred og sikkerhet
  • 15 land: fem faste og ti som velges for to års perioder
  • De fem fast landene er: Storbritannia, USA, Frankrike, Russland og Kina
  • De fem fast har vetorett
Avstemning i Sikkerhetsrådet.
FNs Sikkerhetsråd har ved flere anledninger diskutert krigen i Syria. Dette bildet er fra desember 2015, da vetomaktene i Sikkerhetsrådet klarte å enes om en resolusjon for å få i gang fredsprosessen i landet. Foto: U.S. Departement of State (offentlig eie).

Dagens situasjon

Sikkerhetsrådets rolle i FNs menneskerettighetsarbeid har vært sporadisk og preget av intern motstand. En viktig grunn til dette er at menneskerettigheter forblir et politisk sensitivt tema. Kina og Russland har vært blant hovedmotstanderne til at Sikkerhetsrådet skal inkludere et menneskerettighetsperspektiv i sitt arbeid.

Tross utfordringene, har Sikkerhetsrådet kommet en lang vei med å sette søkelys på hvordan menneskerettigheter påvirker krig og konflikt, og inkludert dette i sitt arbeid. Til syvende og sist er det viktig at samspillet mellom alle FNs ulike organer – der flere andre har mer spesifikt fokus på menneskerettigheter – som gjør FN til en unik organisasjon i arbeidet med å sikre internasjonal fred og sikkerhet.

Relevante artikler:

Relevante temaer:

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.