Kvinners rettigheter under press

Tross massive framskritt for kvinners rettigheter de siste tiårene, er det å være kvinne livsfarlig mange steder i verden.

Likestilling mellom kjønnene anses som ikke bare en menneskerettighet, men nødvendig for å sikre fredfulle, velstående og bærekraftige samfunn. De siste tiårene har det blitt gjort massive framskritt. Blant annet får flere jenter utdanning, færre tvinges inn i ekteskap, og vi har flere kvinnelige politikere og ledere. Likevel gjenstår store utfordringer, blant annet for kvinners rett til å leve i frihet fra vold.

Både regionalt og internasjonalt lovverk bekrefter denne rettigheten. Likevel blir 35 % av alle verdens kvinner offer for vold i løpet av livet ifølge FN. Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt. Trygghet innenfor husets fire vegger er dessverre en mangelvare. Dette får konsekvenser langt utenfor husets vegger.

Vold mot kvinner øker

Den pågående koronapandemien har ført til økt vold i hjemmet verden over. Isolasjon, begrensede bevegelighetsmuligheter og økonomisk usikkerhet regnes som syndebukkene. Kvinner har blir stengt inne med voldelige partnere, og resultatet verden over er at krisesentre og hjelpetelefoner er overfylte. 

Frankrike rapporterer at vold i hjemmet har økt med 30 % siden 17. mars 2020. Argentina har opplevd en 25 % økning i nødsamtaler som følge av vold i hjemmet. Den samme tendensen blir også rapporter om i Canada, Singapore, Kypros, Storbritannia, USA og Spania.

Kvinner topper også den dystre statistikken når det kommer til seksuell vold. 50 % av alle seksuelle overgrep skjer mot jenter under 16 år. 200 millioner av dagens kvinner er blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Til tross for at medgift og tvangsekteskap er noe mange nordmenn tenker hører fortiden til, så tegner den globale situasjonen for verdens kvinner et annet bilde. 71 % av alle som blir utsatt for menneskehandel er kvinner og 750 millioner av dagens jenter giftes bort før de fyller 18 år.

Vold mot kvinner kjenner ikke landegrenser

Som norsk kan det være lett å tenke at bekjempelsen av vold mot kvinner er et utenlandsk problem. Men vold rammer kvinner på tvers av nasjonal opprinnelse, økonomisk status og bakgrunn. Å være norsk er ingen sikkerhetsgaranti. 

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) rapporterte i 2014 at en tredjedel av norske kvinner (33,6 %) og en tiendedel av norske menn (11,3 %) har opplevd en form for seksuelt overgrep i løpet av livet. Bufdirs tall fra 2018 tegner det samme bildet. Når det gjelder seksuell vold blir forskjellene mellom kjønnene igjen tydelig.

NKVTS rapporter at 9,4 % av norske kvinner blir utsatt for voldtekt en gang i livet, mens 1,1 % av norske menn opplever det samme. Folkehelseinstituttet melder også om at 1 av 5 norske jenter og 1 av 14 norske gutter har opplevd seksuelle overgrep før de fylte 18 år. Det er dessverre heller ingen indikasjoner på at voldtekt mot unge kvinner har gått ned over tid. 

Mens andelen av norske menn og kvinner som rapporterer om mindre alvorlig partnervold (kløpet, lugget eller slått med flat hånd) er relativt lik (16,3 % for menn og 14,4 % for kvinner), har langt flere norske kvinner blitt utsatt for alvorlig vold fra sin partner. Hele 8,2 % av norske kvinner rapporterer at de har blitt sparket, tatt kvelertak på, eller blitt banket opp. Likevel har norske kvinner langt bedre vilkår, enn kvinner i mange andre deler av verden. Blant annet er norske kvinner juridisk beskyttet, og vold i hjemmet er forbudt i Norge. 

Omstridt FN-konvensjon

Med det dystre bilde som statistikken ovenfor tegner, skulle man kanskje tro at det var bred internasjonal enighet om å beskytte kvinner gjennom juridisk bindende konvensjoner. Dette er dessverre ikke tilfellet. FNs kvinnekonvensjon fra 1979 regnes som en av de mest problematiske av FNs menneskerettighetskonvensjoner. Mye av dette skyldes store nasjonale forskjeller i hvordan likestilling oppfattes, og hva det skal innebære. 

Til tross for at hele 189 land har signert avtalen, har disse uenighetene ført til at flere av de landene har valgt å reservere seg mot deler av den. Dette er med på å svekke kvinners juridiske stilling. For eksempel har Monaco reservert seg mot artikkel 16(e). Denne omhandler om kvinners rett til å bestemme hvor mange barn de vil ha.

Artikkelen har generelt skapt stor debatt fordi flere stater tolker dette som at konvensjonen tillater legalisering av abort. Monaco, som flere andre land, er imot abort. De har derfor valgt å ikke forplikte seg til å følge den omstridte artikkelen. 

Istanbul-konvensjonen

I møte med store utfordringer knyttet til vold mot kvinner i Europa, la Europarådet i 2011 frem Konvensjon om forebygging av bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner – ofte omtale som Istanbul-konvensjonen. Konvensjonen er et omfattende rammeverk som skal beskytte kvinner mot alt fra forfølgelse til voldtekt og tvangsekteskap. 

Konvensjonen er juridisk bindende, noe som gir den internasjonal tyngde, og fordrer straffeforfølgelse og konkrete tiltak hvis lovteksten krenkes. Blant annet krever konvensjonen straffeforfølgelse av gjerningspersoner, trygge «hjem» for voldsutsatte kvinner og aktiv politikk fra signaturlandene. Konvensjonen ble omtalt som unik og banebrytende da den ble fremlagt, mye grunnet mulighetene til å stille krav til signaturlandene.

Blant medlemmene i Europarådet er det kun Russland og Aserbajdsjan som ikke har signert konvensjonen. Men, blant de 45 landene som har underskrevet, har kun 34 også ratifisert avtalen. Selv om det ikke er uvanlig at det tar noen år mellom signering og ratifisering, har tiden fra undertegnelsen ført til at flere land har valgt, eller truer med, å ikke ratifisere den. Ved å ikke ratifisere konvensjonen, er ikke statene forpliktet til å følge avtalen selv om de har underskrevet den.

I 2018 slo Bulgarias grunnlovsdomstol fast at Istanbul-konvensjonen var i strid med landets grunnlov, noe som gjorde at konvensjonen ikke kunne ratifiseres. I 2019 stemte Ungarns parlament mot å ratifisere avtalen, og det samme gjorde Slovakias parlament – hele to ganger.

Nå truer også Polen og Tyrkia om å forlate konvensjonen. I Tyrkia er debatten sentrert rundt islam og familieverdier. Flere hevder at konvensjonen er anti-islamsk og at den strider med konservative syn på familie og kvinners rolle i samfunnet. Konvensjonen kritiseres også for å presse vestlige verdier inn i det tyrkiske samfunnet.

Debatten i Polen skiller seg fra den i Tyrkia. Her kritiseres konvensjonen for å gi rettigheter til homofile og lesbiske. Justisministeren har kalt konvensjonen en «feministisk oppfinnelse som har som mål å rettferdiggjøre homofil ideologi». For Polen og Tyrkia har konvensjonen, som de en gang støttet, nå blitt symbolet på moralsk forfall og uønskede vestlige verdier.

Fram mot 2030

Til tross for at både Kvinnekonvensjonen og Istanbul-konvensjonen er omdiskuterte, ble likestilling mellom kjønnene inkludert i FNs bærekraftmål. Bærekraftsmålene har som mål å utrydde fattigdom, stoppe klimaendringene og bekjempe ulikhet innen 2030. Med innlemmingen av likestilling i bærekraftmålene ble på mange måter de to konvensjonenes handlingsområde videreført.

Likestilling mellom kjønnene er arbeidsplanenes mål nummer 5, og har blant annet som mål å avskaffe alle former for vold mot jenter og kvinner. Vold mot kvinner har store sosiale og økonomiske konsekvenser i samfunnet. Det fører til lavere kvinnelig deltakelse i utdanning, arbeidslivet og sivilsamfunnet, noe som igjen hindrer fattigdomsreduksjon. I tillegg tapper det ressurser fra fellesskap, blant annet i helsevesenet og rettssystemet.

I tillegg til de enorme konsekvensene vold mot kvinner har for ofrene og deres familier, er det dermed også til hinder for bærekraftig utvikling. Ifølge statistikk på bærekraftsmålene, har andelen kvinner som opplever vold fra nær partner gradvis sunket. Mange steder er likevel andelen fremdeles altfor høy, og veien mot å avskaffe all vold mot kvinner og jenter er fortsatt lang.