Tyrkia: Mellom øst og vest

Under President Erdoğan har Tyrkia beveget seg i en mer autoritær retning. Dette har satt landet på kollisjonskurs med sine vestlige allierte. Hvordan har tyrkisk historie påvirket landets nåværende politikk?

Folkemengde samlet på en plass, alle veiver tyrkiske flagg og en dame holder opp en plakat med bilde av Erdogan
Demonstrasjoner for president Erdogan i etterkant av kuppforsøket i 2016. Foto: Mstyslav Chernov/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Med en fot i Asia og en tå i Europa, har Tyrkia historisk vært et viktig bindeledd mellom kontinentene. Dette definerer fremdeles tyrkisk politikk. Sikkerhetspolitisk er Tyrkias geografiske plassering mellom Midtøsten og Russland en viktig grunn til at landet hele veien har blitt ansett som et uvurderlig medlem av NATO.

Tyrkia har imidlertid gått fra å være et relativt liberalt demokratisk land, til å bevege seg mot det autoritære. Kuppforsøket og de tilhørende etterdønningene i 2016, demonstrerer de store politiske spenningene som finnes i det tyrkiske samfunnet i dag. De har også tydeliggjort den autoritære vendingen landet har tatt. For NATO har Tyrkia i økende grad blitt en verkebyll for samarbeidet.

Republikken Tyrkia

Mustafa Kemal Atatürk

  • Tyrkisk offiser under Den første verdenskrig
  • Kjempet for et fritt og uavhengig Tyrkia etter krigen
  • President i Tyrkia fra 1923 til sin død i 1938
  • Gitt æresnavnet Atatürk som betyr «tyrkernes far»

 

Republikken Tyrkia ble grunnlagt i 1923 på restene av det mektige Osmanske riket. Det osmanske riket oppstod rundt 1300 i det nordvestlige Anatolia i dagens Tyrkia. På det meste kontrollerte riket store områder i både Sørøst-Europa, Midtøsten og Nord-Afrika. Etter å ha tapt både Balkankrigene (1912-1913) og Den første verdenskrig (1914-1918), falt imidlertid det en gang så store riket sammen.

Gjennom fredstraktaten i Lausanne i 1923 ble Tyrkia anerkjent som en selvstendig stat. Den tidligere offiseren Mustafa Kemal Atatürk ble landet første president. Under hans ledelse, gjennomgikk Tyrkia enorme samfunnsomveltninger som tok sikte på å omdanne Tyrkia til en moderne, vestlig stat. Hans ideologi har i ettertid blitt kalt for kemalisme.

Der islam tidligere hadde vært rammeverket for alt fra lovverk, kalender og alfabet til kleskultur, ble europeiske alternativer nå introdusert. Samfunnet ble tvangsmodernisert og sekularisert, og minoriteters rolle ble underspilt.

Svart-hvitt bilde av Ataturk i dress.
Mustafa Kemal Atatürk. Foto: ukjent (offentlig eie).

Alle borgere hadde nå en «tyrkisk» identitet, noe som skapte motvilje blant den jødiske, kristne og kurdiske befolkningen. Disse følte seg utilpass i det som ble oppfattet som en sunni-muslimsk, etnisk tyrkisk identitet. Som følge av dette blomstret blant annet kurdisk nasjonalisme, noe som har ført til en fremdeles pågående strid med tyrkiske myndigheter. Striden mellom sekulære og religiøse har fortsatte å dominere tyrkisk politikk.

Atatürk ønsket å legge til rette for demokrati i landet, men hadde selv en diktatorisk styremåte som ble begrunnet i behovet for omfattende modernisering. Det militære forsvaret ble tilkjent mye makt som voktere av den sekulære grunnloven. Dette har fått stor betydning for landets videre historie. Atatürk styrte Tyrkia fram til sin død i 1938, men hans parti, Det republikansk folkeparti, satt med makten helt til 1950.  

Liberalisering, uro og kupp

Tyrkia under Den andre verdenskrig

  • Forsøkte å holde seg nøytralt gjennom samarbeidsavtale med Frankrike og Storbritannia, og ikke-angreps- og vennskapspakt med Tyskland
  • Erklærte så krig mot Tyskland og Japan i februar 1945

Etter Den andre verdenskrig ble politikken i Tyrkia videre liberalisert. Nye politiske partier fikk lov å etablere seg, og i 1950 tok Det demokratiske parti makten i landet. Under det nye styre mildnet den den strenge kontrollen over islam.

Demokratene opprettet teologiske utdanningsinstitusjoner, samt obligatorisk religionsundervisning i skolen. Samtidig vokste ulike sufi-ordener igjen frem etter å ha blitt undertrykt under Atatürk. Disse representerer den islamske mystikken, og blant noen av sufi-ordenene vokste det fram en sterk opposisjon mot det de mente var en vestliggjøring av Tyrkia.

Det sterke, tyrkiske forsvaret stilte seg kritiske til Det demokratiske partis politikk, som de hevdet truet de sekulære prinsippene staten var bygget på. I 1960 gjennomførte Hæren derfor et kupp der regjeringen ble avsatt. Året etter trakk militæret seg ut av politikken og det ble avholdt valg. Militærets deltakelse i politikken var likevel ikke over.

Kupp og strid om kemalismen

Som følge av dalende økonomi, høy inflasjon, demonstrasjoner blant arbeidere og terrorisme på 1970-tallet la det tyrkiske forsvaret press på myndighetene. Dette førte til at regjeringen gikk av, men ustabiliteten vedvarte og førte til gjentatte regjeringsskifter. I 1980 ledet dette militæret til å igjen gripe makten gjennom et kupp.

Under militærstyret ble flere hundre tusen mennesker pågrepet bruken av tortur var utstrakt, og rundt 50 personer ble henrettet. Dette førte til massiv internasjonal kritikk. Etter noen år ble imidlertid en demokratiseringsprosess igangsatt, og en sivil statsminister valgt. Menneskerettighetsforholdene forble likevel dårlige, og Tyrkia ble blant annet stevnet for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen av fem land i 1984.

Utover 1980-tallet ble den strenge kontrollen over islamsk praksis og organisasjoner noe oppmyket. Likevel fortsatte ulike islamistiske politiske partier å bli forbudt av myndighetene. I 1997 presset militæret igjen en regjering til å gå av fordi de ble ansett som en trussel mot den sekulære grunnloven. En av politikerne som opplevde denne undertrykkelsen var Recep Tayyip Erdoğan.

I 1998 etablerte Erdoğan Dydspartiet, men dette ble forbudt noen år senere. I 2001 grunnla han Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), som en slags islamsk versjon av de kristelig-demokratiske partiene i Europa. Dette resonnerte godt blant den konservative og religiøse middelklassen, den lavere middelklassen på landsbygda, og blant migranter i storbyene. I tillegg hadde AKP støtte fra noen av de store islamske bevegelsene, deriblant Gülen-bevegelsen. Ved parlamentsvalget i 2002 stakk derfor AKP av med en overlegen seier.  

AKPs styre

For å unngå innblanding fra militæret, la AKP seg i utgangspunktet på en moderat politisk linje. Ulike forsøk på å forby partiet feilet. I 2003 tok Erdoğan over som statsminister, og søkte raskt nærmere tilknytning til Europa blant annet ved å starte prosessen med å bli EU-medlem. Demokratisering og styrking av menneskerettighetene stod sentralt på den nye regjeringens agenda. Samtidig ble militærets innflytelse på politikk og samfunn begrenset.

I 2010 startet AKP også prosjektet med å endre grunnloven som ble vedtatt etter kuppet i 1980. Også dette ble presentert som et ledd i Tyrkias demokratiseringsprosess. Etter hvert begynte imidlertid flere å betvile AKPs intensjoner. Under dekke av ønsket om å avpolitisere rettsapparatet, fikk myndighetene større kontroll over utnevnelse av dommere. Dette mente mange svekket domstolenes uavhengighet.

Samtidig stod AKP også for en stadig mer religiøs konservatisme, noe som har gått på bekostning av blant annet kvinners rettigheter. Blant annet har forbudet mot religiøse hodeplagg blitt opphevet i offentlig bygg og universiteter, og rettigheten til abort har blitt begrenset.

Politikken vekket til live de sterke motsetningene mellom religiøse og sekulære krefter. I 2007 startet etterforskningen av påståtte kupplaner og hundrevis av offiserer, journalister, akademikere og politikere ble arrestert. Mange ble dømt til lange fengselsstraffer i en prosess kritikere hevdet var en politisk utrenskning av AKPs opponenter. I 2016 ble alle dommene opphevet av Høyesterett.

Under AKP har også ytringsfriheten blitt begrenset. Partiet har tatt i bruk sin makt for å svekke mediene gjennom injuriesøksmål og terrorismeparagrafer. I tillegg tar myndighetene i bruk sine forbindelser til de store konsernene for å sikre regimevennlig mediedekning.

Kuppforsøk

Kurdere og PKK

  • Kurdere er den største minoriteten i Tyrkia
  • Kurdisk språk og kultur har lenge vært undertrykket og forbudt
  • Ønsket om selvstyre/selvstendighet står sterkt
  • PKK har drevet geriljakrig for kurdisk frigjøring siden 1978
  • PKK er definert som terrororganisasjon av Tyrkia, samt EU og USA
  • Fredsprosesser har foreløpig ikke ført fram

Les mer om kurdere

Snart begynte også alliansen med den mektige religiøse og sosiale Gülen-bevegelsen å slå sprekker, fordi AKP hadde begynt å nærme seg den kurdiske PKK-gerilijaen. Et kontroversielt steg i tyrkisk politikk.     

Erdoğan og Gülen-bevegelsens leder, Fetullah Gülen, kjempet innbyrdes om makt, og i 2013 førte dette til et fullstendig brudd, der Erdogan rensket statsapparatet for Gülen-folk.

Den 16. juli 2016 fant det hittil siste kuppforsøket i Tyrkias historie sted. Krefter i det tyrkiske militæret mente regjeringen hadde blitt udemokratisk og en trussel mot grunnloven, og de forsøkte ved hjelp av kampfly og soldater å ta makten i landet. Totalt ble 265 mennesker drept før myndighetene igjen fikk kontroll.

Det hersket stor tvil både i Tyrkia og internasjonalt om hvem som egentlig stod bak kuppforsøket, men Erdoğan var ikke i tvil. Hans tidligere allierte i Gülen-bevegelsen ble anklaget for å ha orkestrert hendelsen. Minst 40 000 mennesker ble fengslet, og tusenvis av lærere, politifolk og byråkrater ble sagt opp på grunnlag av påstått tilknytning til Gülen.

Unntakstilstand med brede fullmakter til regjeringen ble innført og over 100 mediekanaler ble nedstengt. Mange mener kuppet ble brukt som påskudd av Erdoğan for å kvitte seg med politiske motstandere og stramme grepet om makten ytterligere.

Demonstranter veiver med det tyrkiske flagget
Demonstrasjoner for president Erdogan i etterkant av kuppforsøket i 2016. Foto: Mstyslav Chernov/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

President Erdoğan

Recep Tayyip Erdoğan, som vokste opp i et lavere middelklassemiljø i Istanbul, har blitt Tyrkias mektigste mann. I 2014 gikk han fra å være statsminister, til å bli president i republikken. Den i utgangspunktet seremonielle rollen, ble betydelig utvidet i etterkant av kuppforsøket gjennom en grunnlovsendring. Denne avskaffet statsministerembetet, og ga presidenten utøvende makt, retten til å utnevne ministre, høyesterettsdommere og å styre gjennom dekreter. Maktbalansen er med andre ord totalt forskjøvet i presidents favør.

Recep Tayyip Erdoğan foran et tyrkisk flagg
Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Foto: President of Russia (CC BY 4.0).

Erdoğans politiske prosjekt baserer seg på en form for nasjonalisme, der islam spiller en fremtredende rolle. Den svake politiske opposisjon gjør det videre lettere for Erdoğan å beholde makten, samtidig som sensur av medier ikke etterlater mye rom for andre politiske meninger. Konsentrasjon av makt og en dalende menneskerettighetssituasjon har de siste årene ført til at Tyrkia blir definert som ufritt og ikke-demokratisk i Freedom House sin årlige rangering av frihet i verdens land.

Presidentens nasjonalistiske og autoritære stil har også påvirket Tyrkias utenrikspolitiske forhold. Landet har i økende grad ført en selvhevdende og uavhengig utenrikspolitikk. Under Erdoğan har Tyrkia i økende grad kommet i konflikt med sine allierte. Dette gjelder for Frankrike der karikaturstriden har forsuret forholdet mellom Ankara og Paris. Også den mangeårige konflikten med nabolandet Hellas har eskalert som følge av uenighet om rettighetene til olje- gassforekomster i Egeerhavet og utenfor betente Kypros.

NATOs hodepine

Helt siden etterkrigstiden har Tyrkia vært en nær alliert av USA og Vesten, og landet ble medlem av NATO i 1952. Dette forholdet har surnet de siste årene. En ting er at Tyrkia har beveget seg vekk fra de grunnleggende verdiene til NATO, nemlig demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. I tillegg har avstanden økt som følge av andre uoverensstemmelser.

Tyrkia mener blant annet USA ikke tar tyrkiske sikkerhetsutfordringer på alvor. Landet har vært skuffet over at stormakten ikke har utlevert den anklagede kuppmakeren Fetullah Gülen som er bosatt i USA, og ikke minst amerikanernes samarbeid med den kurdiske YPG-militsen i kampen mot IS i Syria. Dette frykter Tyrkia kan styrke kurdernes stilling i regionen.

NATO har på sin side vært frustrert over tyrkisk alenegang i Syria, der landet på mange måter motarbeider NATOs felles agenda. Samtidig som foreholdet til NATO blir dårligere, har Tyrkia etablert et nærmere forhold til NATOs strategiske motpart, Russland. Tyrkia har blant annet valgt å gå til innkjøp av det russiske rakettskjoldet S-400. Dette til tross for høylytt protest fra NATO om sikkerhetsrisikoen knyttet til dette.

President Putin og President Erdogan tar hverandre i hånden
Samarbeidet mellom Tyrkia og Russland har etter hvert blitt en hodepine for NATO. Foto: President of Russia (CC BY 4.0).

Utenrikspolitisk beveger Tyrkia seg i økende grad øst- og sørover, bort fra sine tradisjonelle allierte i Vesten. Samtidig settes Vestens felles verdigrunnlag under stadig økende press. Dette påvirker ikke bare landets tilknytning til sine nærmeste allierte, men også hverdagen til millioner av tyrkere. Spørsmålet er om AKPs nasjonalistiske og religiøst-orienterte politiske prosjekt vil vinne fram, eller om pendelen vil svinge tilbake i sekularistenes favør, slik det har gjort flere ganger gjennom landets historie.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.