Kurdere: Det glemte folket

Kurderne har lenge hatt et konfliktfylt forhold til myndighetene i Iran, Tyrkia, Syria og Irak. Ulike kurdiske grupper har lenge kjempet for et selvstendig Kurdistan. Hva kommer denne konflikten av?

Flere kurdiske flag veiver i vinden
Det kurdiske flagget. Foto: Levi Clancy/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Kurdere regnes som verdens største folkegruppe uten en egen stat. De teller om lag 30 millioner mennesker. Kurderne befolker et område de selv kaller Kurdistan. Dette strekker seg over deler av Tyrkia, Syria, Irak og Iran.

Kurderne

  • Folkegruppe på omtrent 30 millioner mennesker
  • Primært bosatt i Tyrkia, Syria, Iran og Irak
  • Etnisk, kulturelt og religiøst fellesskap

Over 50% av verdens kurdere hører til i Tyrkia, men det bor også kurdere i Armenia og Aserbajdsjan. Man regner også med at 1,5 millioner kurdere har slått seg ned i Vest-Europa, flesteparten i Tyskland. Kurderne begynte for alvor å migrere til Europa på siste halvdel av 1900-tallet, mange på grunn av forfølgelse i hjemlandene.

Kurderne er et gammelt nomadefolk bundet sammen av et etnisk, kulturelt og språklig felleskap. Kurderne har imidlertid ingen standarddialekt ei heller felles religion. Majoriteten av kurdere er sunni-muslimer, men mange kurdere tilhører også sjia-islam, kristendom og jezidi.

Drømmen om Kurdistan

På slutten av 1800-tallet bodde de fleste kurdere i områder kontrollert av Det osmanske riket. Det var et historisk mektig imperium som på det tidspunktet opplevde nedgangstider. Tradisjonelt sett hadde islam og den muslimske identiteten bidratt til å holde Det osmanske riket sammen.

Den voksende nasjonalismen, troen på at hver folkegruppe (nasjon) skulle ha sin egen stat bidro imidlertid til imperiets fall. Gruppeidentitet ble gradvis viktigere for de mange folkegruppene enn deres felles muslimske identitet. En av de mange gruppene som krevde uavhengighet var kurderne.

Kart over deler av Midtøsten med Kurdistan markert i gult.
Området markert i gult er det som kunne vært tiltenkt et kurdisk stat. Foto: Ferhates/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

Opprettelsen av et selvstendig Kurdistan skulle imidlertid vise seg å bli vanskelig. Etter at Det osmanske riket tapte Den første verdenskrig tok de europeiske stormaktene kontroll over Midtøsten. De ble enige om å dele området mellom seg. Avtalen slo opprinnelig fast at det skulle opprettes en selvstendig kurdisk stat i de områdene der kurderne var i flertall. Samtidig skulle Hellas, Frankrike og Armenia dele store deler av dagens Tyrkia mellom seg.

Dette førte til konflikt med tyrkiske nasjonalister. Disse etablerte i 1923 et selvstendig Tyrkia og underla seg store deler av det kurdiske området. Resten av områdene hvor kurderne var i flertall utgjorde da en liten del av Iran, det fransk-kontrollerte Syria og en stor del av den britisk konstruerte staten Irak.

Konflikt med myndigheter

Kurderne oppnådde aldri en egen stat, og har i stedet blitt en del av primært fire stater i Midtøsten – nemlig Tyrkia, Irak, Syria og Iran. Dette har imidlertid ikke dempet selvstendighetsønsket. Kurderne har vært i konflikt med myndighetene i alle disse statene.

På et overordnet nivå, handler disse konfliktene om sikkerhet og rettferdighet, kurdernes identitet og rettigheter og landområder. At områdene kurderne er bosatt i er rike på både olje- og vannressurser har vært med på å øke konfliktnivået.

Tyrkia

Geriljesoldater marsjerer i to rader med våpen.
Kurdisk PKK milits. Foto: Kurdishstruggle/Flickr (CC BY 2.0).

I Tyrkia finnes det mellom 12 og 15 millioner kurdere. Kurderne utgjør om lag 20 % av den totale befolkningen. Da de tyrkiske nasjonalistene i 1923 etablerte det moderne Tyrkia, gjorde den kurdiske befolkningen øst i landet opprør. I årene som fulgte har kurdernes selvstendighetskamp blitt møtt med undertrykkelse, politisk forfølgelse og diskriminering. Kurdisk språk og kultur har tradisjonelt vært forbudt i Tyrkia – noe Tyrkia har blitt dømt for i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

I 1978 ble Det kurdiske arbeiderparti (PKK) etablert. PKK har røtter i den marxist-leninistiske studentbevegelsen i Ankara i 1970-årene. Gruppen har drevet geriljakrig mot den tyrkiske staten, og benyttet terrorisme som virkemiddel. PKKs mål er å opprette et selvstendig Kurdistan.

Tyrkia regner PKK som en terroristorganisasjon. Det gjør også mange av Tyrkias allierte, blant annet USA. FN, Kina og Russland har imidlertid ikke ført opp PKK på sine lister. FN har så langt valgt å holde seg utenfor konfliktene knyttet til en selvstendig kurdisk stat. FN har imidlertid engasjert seg i kurdernes rettigheter i Tyrkia og arbeider for å bedre landets behandling av etniske minoriteter.

Iran

I Iran bor det en kurdisk minoritet på om lag seks til syv millioner mennesker. Kurderne i Iran bor hovedsakelig i grenseområdene mot Irak og Tyrkia, nordvest i landet. De utgjør cirka 10 % av den iranske befolkningen.

På tross av at kurderne i Iran tidvis har levd under angrep fra den iranske staten har de ikke blitt undertrykt på samme brutale og systematiske vis som kurderne i Tyrkia og Irak. Iran har imidlertid alltid motarbeidet kurdernes ønske om selvstyre. Bedre inkludering av kurderne i det iranske samfunnet har ført til at kurdisk nasjonalisme og kravet om en selvstendig stat har avtatt blant iranske kurdere. Dette gjelder særlig blant de kurdiske sjiamuslimene.

I perioden 1980-1988 var det krig mellom Irak og Iran. I løpet av krigen prøvde begge statene å alliere seg med kurderne i motpartens land. Samtidig angrep de sin egen kurdiske befolkning fordi de ble anklaget for å være alliert med motparten. Kurdernes situasjon på begge sider ble verre i perioden.

Irak

I 1988 brukte det irakiske regimet, ledet av diktatoren Saddam Hussein, kjemiske våpen mot kurderne i Irak. Dette ble siden kjent som Anfal-kampanjen. Human Rights Watch og den svenske riksdagen har definert Anfal-kampanjen som et folkemord. Det nøyaktige antall drepte er usikkert. De kurdiske selvstyremyndighetene i Irak beregner at omtrent 182 000 sivile kurdere ble drept.

I Irak er det mellom fem og seks millioner kurdere, det vil si at de utgjør omtrent 20% av befolkningen. Etter Golfkrigen i 1991 oppfordret USA kurderne til å gjøre opprør mot Saddam Husseins regime. Med støtte fra FN etablerte USA og deres allierte sikre soner for kurderne i Irak, og i 1992 etablerte de irakiske kurderne en egen nasjonalforsamling.

Etter en intern kamp mellom to ulike kurdiske fraksjoner, inngikk partene i 1998 våpenhvile og senere en samarbeidsavtale. I 2003 ble Irak invadert av USA, Storbritannia og andre allierte. Målet var å styrte Saddam Husseins regime, og mange irakiske kurdere støttet invasjonen.

Endringene skapte nye muligheter for kurdisk selvstyre i Irak, og i 2005 ble kurdisk selvstyre skrevet inn i grunnloven. I 2017 ble det gjennomført en folkeavstemning om kurdisk uavhengighet blant kurdere i Irak. Dette var irakiske og tyrkiske myndigheter svært kritiske til.

Kurderne i Irak har foreløpig fått selvstyre i Nord-Irak, men ikke en egen selvstendig og uavhengig stat. Kurdisk selvstyre i Irak ligner imidlertid veldig på en stat, og de har et eget parlament og regjering. De bor også i svært ressursrike områder, men fortsatt er det konflikt med irakiske sentralmyndigheter knyttet til utnyttelsen av disse.

Syria

I Syria bor det over én million kurdere, og de utgjør mellom syv og ti prosent av den totale befolkningen. Kurderne er dermed den største minoriteten i landet. Kurderne i Syria har i likhet med kurderne i Tyrkia og Irak opplevd systematisk og vedvarende diskriminering og undertrykking.

Kurderne i Syria holder for det meste til i grenseområdene i nord og øst. Siden Den arabiske våren i 2011 utløste et folkeopprør mot diktatoren Bashar al-Assad har tre regioner nord i Syria blitt styrt av kurdiske grupper. Borgerkrigen har gjort det mulig for kurderne å ta større kontroll over det nordlige område, med den syrisk-kurdiske YPG militsen i spissen.

Kampen mot IS

Etter at Den arabiske våren i 2011 utløste borgerkrigen i Syria har kurderne i både Syria og Irak vært i direkte krig med terrororganisasjonen Den islamske staten (IS). Kurdiske bakkestyrker har i perioder vært de fremste militære motstanderne av IS på bakken. Kurderne, spesielt i Syria, har fått støtte av USA.

En ung kvinne kledd i militæruniform med en rifle over skulderen.
En soldat i den kurdiske YPG- millitsen som kjempet mot IS. Foto: Kurdishstruggle (CC BY 2.0).

Likevel har kurderne fiender på alle kanter. Myndighetene i Syria og Tyrkia anser kurdernes involvering i konflikten som en trussel mot deres territoriale integritet og suverenitet. NATO-landet Tyrkia var lenge passive i kampen mot IS fordi tyrkiske interesser også er knyttet til bekjempelse av IS sine motstandere, Assad-regimet og kurdiske opprørsgrupper.

Etter at Tyrkia sommeren 2015 ble aktiv deltaker i den internasjonale koalisjonen mot IS, ble det klart at tyrkiske bombetokter hadde kurdiske mål, både i Tyrkia, Irak og Syria. Tyrkia forsvarte bombetoktene med å likestille kurderne med IS. Myndighetene omtalte bombingen av begge grupper som kamp mot terrorisme. Disse bombetoktene har imidlertid også hatt som konsekvens at kurdernes evne til å kjempe for selvstyre nå er svekket.

Stormaktene USA og Russland har sterke interesser i Midtøsten. Deres forhold til kurderne har tradisjonelt sett blitt balansert av deres forhold til de ulike statlige regimene i regionen. Etter 2014 har stormaktene hatt en felles fiende i IS og kurderne har fungert som en viktig alliert. Russland har imidlertid et nært forhold til Assad-regimet i Syria, som kurderne kjemper mot.

Nå når IS militært sett er slått kan dette få store konsekvenser for kurderne. USA har ikke lenger noen klar interesse av å støtte dem – spesielt siden NATO-landet Tyrkia ikke ønsker at kurderne skal få mulighet til styrke seg. Tyrkia frykter dette sikt kan føre til etableringen av en kurdisk stat som omfatter deler av Tyrkias territorium.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.