Mange av problemstillingene og konfliktene som preget forsidene i 2019, har nå veket plass for korona-nyheter. Men fortsatt er det langt fra fred i Midtøsten, og maktbildet er i ferd med å endre seg.
Mye er i endring i den konfliktfylte regionen. Globale og regionale stormakter befinner seg stadig oftere på ulike sider av konfliktene. Gamle allianser svekkes, nye bånd knyttes tettere, og det geopolitiske spillet blir stadig mer komplisert. Ikke minst har USAs nye Midtøsten-politikk skapt store ringvirkninger.
Amerikansk tilbaketrekning
Syria har siden opprøret startet i 2011 hatt en opprivende og blodig borgerkrig. Partene er mange, og de ulike stormakters kryssende interesselinjer gjør det til en særdeles komplisert konflikt. Det vakte derfor oppsikt da USAs president Donald Trump allerede i desember 2018 uttalte at USA ville trekke sine styrker ut av landet.
Uttalelsen møtte motstand i resten av regjeringsapparatet. Det var også en medvirkende årsak til at James Mattis valgte å gå av som forsvarsminister. Tilbaketrekkingen ble satt på vent en stund, men høsten 2019 var den i gang.
Konsekvensene lot ikke vente på seg. Tyrkia iverksatte umiddelbart «Operation Peace Spring», en offensiv nordøst i Syria. Målet var kurdisk-dominerte opprørsgrupper, som hadde vært nære allierte av amerikanerne i kampen mot terrorgruppen IS. USA grep ikke inn mot offensiven. Dette ble av kurderne oppfattet som et stort svik av sine gamle allierte.
Kurderne kontrollerte også en rekke interneringsleire for blant annet tidligere IS-krigere. Under den tyrkiske offensiven mistet de kontrollen over leirene, og en god del av de internerte rømte. Amerikanske spesialstyrker gjennomførte imidlertid en viktig operasjon den 26. oktober 2019. Denne førte til at IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi mistet livet på sitt oppholdssted i Idlib-provinsen.
Russisk posisjonering
Sammen med Iran har Russland vært et av få land som har støttet det sittende Assad-regimet i Syria. Russiske styrker har lenge kjempet side om side med den syriske nasjonale hæren i kamp mot ulike opprørsgrupper. Høsten 2019 var det meste av Syria igjen kontrollert av regjeringsstyrkene.
Med amerikanerne ute og kurderne svekket, styrket Russland sin posisjon i landet. Flere av de forlatte amerikanske basene ble overtatt av russiske styrker. Disse har også tatt ansvaret med å patruljere den syrisk-tyrkiske grensen.
Etter den tyrkiske offensiven tok Russland initiativ til forhandlinger mellom de kurdiske styrkene og den syriske regjeringen. En avtale skal ha blitt oppnådd, selv om detaljene ikke er offentliggjort.
Trumps Israel-politikk
Under Donald Trumps presidentperiode ble det foretatt en rekke justeringer også i den amerikanske Israel-politikken. Allerede i 2017 kunngjorde president Trump i en tale at det var på høy tid å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad. I 2018 ble den amerikanske ambassaden flyttet fra Tel Aviv til Jerusalem.
Dette var i virkeligheten realiseringen av et vedtak fra Kongressen tilbake i 1995. Dette har alle administrasjoner siden jevnlig vedtatt å utsette. Palestinerne, som krever Øst-Jerusalem som hovedstad for den palestinske staten, var mildt sagt lite fornøyd med avgjørelsen. De appellerte til en rekke land om støtte. Så langt er det få andre som har fulgt USA i å flytte ambassadene til Jerusalem.
I mars 2019 anerkjente USA Golan-høyden, et område okkupert fra Syria i 1968, som en del av Israel. I området bor fortsatt omtrent 20 000 syrere, i tillegg til omtrent like mange israelske bosettere. Høyden er strategisk viktig, der den ligger kun 60 km sør for Syrias hovedstad Damaskus.
Israel ser høyden som viktig for å kunne avverge et eventuelt angrep fra Iran via Syria. Ressursmessig er høyden også av stor betydning, da den står for rundt 1/3 av Israels vannforsyning. Syriske myndigheter reagerte sterkt. De kalte avgjørelsen for uansvarlig, og at de nå var «enda mer innstilt på å frigjøre Golanhøydene med ethvert mulig middel».
Annektering av Vestbredden
I november 2019 endret USA også syn på den folkerettslige statusen til Vestbredden. I januar 2020 la president Trump fram sitt forslag til fredsplan. Forslaget innebar en slags to-statsløsning, men med fortsatt sterk kontroll fra israelsk side.
Områdene som ble foreslått som palestinsk territorium er sterkt fragmentert. I planen skulle staten være sammenbundet av broer, veier og tuneller. Ingen flyplass eller havn var tegnet inn, og Israel skulle være ansvarlig for sikkerhet og grensepasseringer. Alle de israelske bosettingene skulle bevares, og sikres adkomst via egne veier.
Ikke overraskende ble planen blankt avvist av palestinske myndigheter. Israels statsminister Benjamin Netanyahu var derimot svært fornøyd. Sommeren 2020 varslet Israel at de vil starte annekteringen av rundt 1/3 av de nåværende palestinske selvstyreområdene, deriblant de kornrike områdene i Jordan-dalen.
FNs generalsekretær, António Guterres, gikk raskt ut og sa at den varslede annekteringen vil være «et svært alvorlig brudd på folkeretten». Mange fryktet også at en slik annektering vil sette de inngåtte fredsavtalene med Jordan og Egypt i fare.
I USA er foreløpig mottakelsen blandet. Mange fryktet at den varslede annekteringen også betød slutten på ethvert håp om en to-statsløsning. Og skulle det i stedet bli en «en-stats-løsning», er spørsmålet om man vil kunne sikre like rettigheter for alle innbyggere, uavhengig av etnisk tilhørighet.
I president Trump hadde imidlertid Israel en sterk støttespiller. Annekteringen ble likevel ikke gjennomført, fordi Netanyahus koalisjonspartner ikke støttet planen. I tillegg la den pågående korona-pandemien kjepper i hjulene for realiseringen.
Tyrkia og NATO
Tyrkia, sammen med Iran, Saudi-Arabia og Egypt, regnes som en regional stormakt i Midtøsten. Landet har vært NATO-medlem siden 1952, og vært sett som en viktig buffersone mellom Europa og urolige områder i Midtøsten og Kaukasus. De siste årene har imidlertid Tyrkia utviklet et stadig tettere forhold til Russland. Innkjøpet av det russiske luftvernmissilsystemet S-400 skapte stor uro i NATO.
NATO-landenes utstyr er tett koblet sammen i operasjoner. Man fryktet at sensitiv informasjon om blant annet F-35 programmet ville kunne lekkes via det russiske systemet. Tyrkia fikk sine førsteleveranser av S-400 sommeren 2019, og ble deretter kastet ut av F-35 programmet. Paradoksalt nok fortsetter imidlertid tyrkiske underleverandører å produsere deler til flyene, selv om Tyrkia nå er nektet å kjøpe inn de ca. 100 flyene de hadde i bestilling.
Det er nå rundt 10 000 tyrkiske tropper stasjonert i Nord-Syria, men det er ikke bare Tyrkias engasjement i Syria og innkjøpet av russisk forsvarsmateriell som skaper gnisninger mellom dem og en del andre NATO-land. Sommeren 2020 ble det faretruende nært et sammenstøt mellom den russiske og den franske marinen i Middelhavet.
Tyrkiske krigsskip eskorterte i midten av juni et fraktefartøy mistenkt for å bringe våpen inn til Libya, og dermed bryte FNs embargo, da en fransk fregatt forsøkte å intervenere. De tyrkiske fartøyene blåste klart skip, og franskmennene valgte da å trekke seg tilbake. Forholdet mellom Frankrike og Tyrkia har lenge vært iskaldt, og denne episoden gjorde det ikke noe bedre.
Hellas og Tyrkia har også en lang konflikthistorie. I slutten av juli tilspisset situasjonen seg mellom nabolandene, nær den greske øya Rhodos. Greske krigsskip gikk ut for å forhindre tyrkisk prøveboring etter naturgass utenfor øya, mens Tyrkia svarte med å sende jagerfly. Tyrkia har et stort energibehov. Landet har derfor tidligere gjennomført prøveboringer og kartlegginger rundt Kypros.
Også politisk har Tyrkia vært krevende. I NATO-sammenheng har de blant annet blokkert partnerskapsavtaler for land som Egypt, De arabiske emirater, Israel og Armenia.
Stormaktenes rokering i Midtøsten
Som et veikryss mellom øst og vest har Midtøsten alltid vært av interesse for skiftende stormakter. Ikke minst er området ressursrikt og også en viktig handelsrute mellom Asia og Europa.
Kinas interesser i regionen dreier seg hovedsakelig om energitilgang og utviklingen av «den nye silkeveien». USA har tidligere hatt store energiinteresser i Midtøsten. De senere årene har de imidlertid langt på vei blitt selvforsynt med energi. Dette er mye takket være ny teknologi og utvinningen av skiferolje. Russland ser ut til å styrke sin posisjon i området, og har foretatt store energiinvesteringer gjennom bl.a. Turkstream-prosjektet.
For tiden er verden fokusert på bekjempelsen av Covid-19. Men utviklingen i Midtøsten er et bevis på at geopolitikken ikke stopper opp av den grunn.