Saudi-Arabia er en av Vestens fremste allierte i Midtøsten. Dette til tross for at landet er et eneveldig monarki med en dyster menneskerettighetssituasjon og en svært offensiv utenrikspolitikk.

Saudi-Arabia er et av verdens tørreste områder, og en av verdens største oljeprodusenter. Dette har sørget for å sette landet på topplistene over verdens rikeste land. Den økonomiske makten har videre gitt landet sterk innflytelse i internasjonal politikk. Tross rikdommen og rask modernisering de siste tiårene, forblir Saudi-Arabia et konservativt land.

Landet er arnested for islam – det var her religionen vokste fram på 600-tallet – og religionen spiller fremdeles en helt sentral rolle i samfunnet, både politisk, sosialt og kulturelt. Saudi-Arabias grunnlov er Koranen og det praktiseres en konservativ form for islam kjent som wahhabisme – en retning innen sunniislam.

Den religiøse innvirkningen på politikken har også satt Saudi-Arabia i konflikt med regionens andre stormakt, nemlig det sjiadominerte Iran. Rivaliseringen dem imellom har ført dem inn på hver sin side av den brutale borgerkrigen i nabolandet Jemen.

Saudi-Arabia dannes

Det saudiske kongehuset har en lang historie på Den arabiske halvøya. Det stammer fra 1700-tallet da Saud ibn Muhammad ibn Muqrin tok makten i det indre området av Arabia, kalt Najd. Dette var et av områdene der Det osmanske riket – som ellers dominerte i store deler av Midtøsten – ikke hadde kontroll.  

Makten i Najd gikk siden videre til Sauds sønn. Han ga asyl til mannen som grunnla den islamske bevegelsen wahhabisme – en puritansk retning som står for en bokstavtro tolkning av Koranen. Alliansen mellom wahhabittene og Saud-familien sikret Saud-husets maktposisjon, og la grunnlaget for det moderne Saudi-Arabia.

Makten til det saudisk-wahabittiske riket spredte seg raskt. En periode truet det også posisjonen til Det osmanske riket, men ble da slått tilbake. På 1800-tallet klarte imidlertid saudierne, under ledelse av Ibn Saud, å erobre byen Riyadh fra en rivaliserende klan. I 1915 undertegnet Ibn Saud en avtale med Storbritannia som hadde fått store interesser i området. Avtalen skulle sikre Najds selvstendighet.

Under ledelse av Ibn Saud underla Saud-riket seg flere rivaliserende kongedømmer i regionen. Kongeriket Saudi Arabia ble så formelt etablert den 23. september 1932, og fikk raskt internasjonal anerkjennelse. I årene som fulgte, arbeidet Saudi-Arabia med å sikre grensene mot nabostatene. Dette førte til et spent forhold til Jemen i sør, og en påfølgende grensekrig som saudierne vant.

Da Ibn Saud gikk bort i 1953, fulgte en turbulent periode for kongefamilien. Ibn Sauds sønn, Saud bin Abdulazizi, overtok makten en kort periode, men ble tvunget til å abdisere til fordel for sin bror Faisal. Kong Faisal ble imidlertid myrdet av en nevø i 1975 og etterfulgt av sin halvbror. Tross turbulensen, har Saud-huset fortsatt å holde på makten i landet som bærer familiens navn.

Innenriks

Kongen og kongehusets indre kjerne sitter på all reell makt i Saudi-Arabia, og det finnes hverken en nasjonalforsamling eller politiske partier. Siden 1990-tallet har provinsene hatt en viss lokal makt, og det ble etablerte et rådgivende organ som i dag består av 150 utpekte medlemmer. I 2005 ble de første lokalvalgene avholdt. Kvinner hadde imidlertid ikke stemmerett ved lokalvalg før i 2015.

Innbyggerne i Saudi-Arabia har svært begrensede rettigheter. Først på 1990-tallet ble det vedtatt en lov som sikret saudieres sivile rettigheter. Sterk konservativ innflytelse over politikken har gått særlig hardt utover kvinners rettigheter. Kvinner er underlagt et mannlig vergesystem. Det betyr at de trenger et mannlig familiemedlems tillatelse til blant annet å skaffe pass, reise utenlands eller gifte seg.

Oljeforekomster langs kysten av Persiagulfen har fått stor innvirkning på saudisk politikk. På 1940-tallet ble omfattende oljevirksomhet igangsatt, og amerikanske selskaper var sentrale i å utvinne oljen. Dette ga Saudi-Arabia store inntekter, og knyttet tette bånd til USA. Oljeinntektene bidro til både velstand, urbanisering, og modernisering, særlig fra 1970-tallet.

Denne utviklingen gikk imidlertid ikke knirkefritt for seg. Utstrakt rikdom, materialisme og økende tilknytning til Vesten var ikke i tråd med de puritanske wahhabittiske verdiene i samfunnet. Dette la grunnlaget for sosiale og politiske spenninger.

Forholdet til USA

Den amerikansk-saudiske alliansen strekker seg tilbake til Saudi-Arabias grunnleggelse. Alliansen har stått sterkt til tross for at landene bygger på fundamentalt motstridende verdier. Forholdet har også overlevd flere kriser, slik som oljekrisen i 1973, og terrorangrepet mot USA den 11. september 2001 der 15 av de 19 terroristene var saudiere.

Sikkerhetssamarbeidet nådde nye høyder under Gulfkrigen i 1990-1991. Saudi-Arabia ble sentrum for den USA-ledede koalisjons aksjon mot Irak med mål om å frigjøre Kuwait. Iraks ekspansjonspolitikk ble ansett som truende også for Saudi-Arabia, og samarbeidet med de allierte ble derfor betraktet som en viktig sikkerhetspolitisk prioritering. Kongedømmet fungerte som baseområde for allierte styrker og huset den kuwaitiske eksilregjeringen. I tillegg bidro Saudi-Arabia med militære styrker.

Etter krigen ble noen amerikanske avdelinger værende i Saudi-Arabia. USA har siden vært en viktig garantist for saudisk sikkerhet. Deres allianse har vært knyttet til det felles målet om å sikre stabilitet i regionen, samt å begrense Irans innflytelse. Forholdet har likevel vært anstrengt.

USA har kritisert Saudi-Arabia for omfattende menneskerettighetsbrudd og finansering av terrorgrupperinger. Saudi-Arabia har på sin side blant annet stilt seg kritiske til Atomavtalen med Iran, som ble fremforhandlet av tidligere president Barak Obama.

Saudi-Arabias nære forhold til USA, samt økende spenninger mellom konservative og moderne krefter, har ført til en framvekst av radikale islamister i landet. Al-Qaidas tidligere leder, Osama bin Laden, ble selv født i Saudi-Arabia. Han var en sterk kritiker av det saudiske styret, særlig fordi det hadde tillatt amerikanske baser i landet etter Gulfkrigen. Siden 2003 har gruppen al-Qaida på den arabiske halvøya (AQAP) utgjort en særlig alvorlig sikkerhetstrussel.

En ny saudisk prins

I 2017 trådte en ny saudisk skikkelse fram på den internasjonale scenen. Mohammed bin Salman (populært kalt MbS) ble utpekt som kronprins og ble raskt regnet som landets nye de facto leder. MbS antydet tidlig at han ønsket å gjennomføre reformerer i det konservative landet. Denne politikken har gjort kronprinsen svært populær blant den unge saudiske befolkningen. Dette er en stor gruppe, da i overkant av 60 % av landets befolkning er under 30 år. 

Den fremste symbolsaken på økende liberalisering trådte i kraft i 2018 da forbudet mot kvinnelig bilkjøring ble opphevet. Dagen anses som en begivenhet av historiske dimensjoner i et land hvor kvinner blir svært undertrykket og har manglende bevegelsesfrihet  Under MbS har også det religiøse «moralpolitiet» blitt fratatt makt.

Likevel blir fortsatt Saudi-Arabia kritisert for omfattende menneskerettighetsbrudd. Bruken av dødsstraff har økt under kronprinsen. I tillegg blir uavhengige sivilsamfunnsgrupper, journalister og menneskerettighetsaktivister undertrykket og fengslet. Dette ble tydelig for hele verden da den regimekritiske journalisten Jamal Khashoggi ble brutalt myrdet på innsiden av det saudi-arabiske konsulatet i Istanbul i 2018.

Khashoggi var på det tidspunktet bosatt i USA og amerikansk etterretning mener å ha bevis for at kronprinsen selv skal ha beordret drapet. Dette knuste bildet av MbS som en reformvennlig kronprins i utlandet. Også i utenrikspolitikken har Saudi-Arabia stått overfor internasjonal kritikk.

Regionalt stormaktsspill

Saudi-Arabias anstrengte forhold til Iran dominerer landets utenrikspolitikk. De religiøse forskjellene mellom landene forsterker denne rivaliseringen. Mens Saudi-Arabia anser seg selv som en ledende sunnimuslimsk makt, er sjiaislam den dominerende religiøse retningen i Iran. Det religiøse skillet er også reflektert i regionen for øvrig.

Siden revolusjonen i 1979 har Iran søkt å utøve makt og innflytelse i Midtøsten gjennom sjiaislam. Iran er dermed blitt Saudi-Arabias fremste utfordrer i regionen. Maktspillet mellom disse regionale stormaktene finner vi i dag særlig tydelig i Saudi-Arabias fattige naboland Jemen. Her utspiller det seg en stedfortrederkrig der jemenittiske myndigheter, med støtte fra Saudi-Arabia, kjemper mot opprørsbevegelsen houthiene. Houthiene på sin side antas å motta støtte fra Iran. 

Saudi-Arabias inntreden i borgerkrigen i Jemen i 2015 har vært et av de mest omtalte aspektene av saudisk utenrikspolitikk de siste årene. Det er særlig fordi borgerkrigen har ført til verdens verste humanitære katastrofe. Minst 10 000 mennesker er blitt drept og 4 millioner jemenitter er drevet på flukt.

Over 20 millioner mennesker er i nød, inkludert over 12 millioner som har akutt behov for nødhjelp. 50 000 står i umiddelbar fare for å sulte i hjel. Saudi-Arabia har som ledd i krigføringen blokkert havner og flyplasser, noe som har forhindret livsviktige leveranser av mat, drivstoff og medisiner. Dette har forårsaket sterk kritikk.

USA har lagt press på kongedømmet til å avslutte operasjonen i Jemen, og saudiske myndigheter har lagt fram en fredsplan. Houthiene har imidlertid fremdeles kontroll over Nord-Jemen og er ikke interessert i å gi opp dette området. Selv om en slutt på krigen vil være positivt for Saudi-Arabias internasjonale rykte, kan den derfor svekke Saudi-Arabias maktkamp med Iran. Tross Saudi-Arabias tidvis kontroversielle internasjonale rykte, vil nok kongedømmet fortsette å være en viktig alliert i Midtøsten i årene framover.