Det anstrengte forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia dominerer Midtøstens utenrikspolitikk. Drivkraften bak stormaktsrivaliseringen er i stor grad basert på religiøs tilhørighet, et skille som også er reflektert i resten av regionen. Men hva er egentlig de lange konfliktlinjene bak maktspillet?
For å forklare stormaktsspillet mellom Iran og Saudi-Arabia må man se tilbake til en tid der både Det osmanske riket og Perserriket lå på kartet. Disse er begge eksempler på noen av verdens mektigste imperier i sin tid. Rikene strakte seg over store deler av Midtøsten og videre territorier, og har gjennom historien satt sitt preg på regionen. Det osmanske riket falt kort tid etter slutten på Den første verdenskrig. De siste restene av det mektige imperiet ble da overgitt til republikken Tyrkia. Perserriket falt ikke lenge etter, i 1935. Begrepet henviser til et antall historiske dynastier som har hersket over landet vi nå kaller Iran.
Islam er den dominerende religionen i Midtøsten i dag. Men det var først med introduksjonen av islam i Persia og Det osmanske riket at denne fikk stor innflytelse i regionen. Frem til 1500-tallet hadde flere språk og religioner levd side om side i begge rikene. Dette endret seg da sjia-retningen i islam ble innført i Persia. Det osmanske riket svarte med å anta en tydeligere sunni-islamsk profil. Slik ble Midtøsten en region med to store islamske riker, noe som fikk stor betydning for regionen. Et tydeligere skille mellom de to islamske retningene ble skapt, og er nå drivkraften bak rivaliseringen mellom dagens stormakter i Midtøsten.
Stormaktsambisjoner
Konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia handler primært om makt, innflytelse og kontroll over ressurser i Midtøsten. Samtidig drives den fram av politiske skillelinjer, historiske faktorer, religiøse uenigheter og allianser. Begge statene ønsker med andre ord å være regionale stormakter i Midtøsten og den islamske verden for øvrig. På 1970-tallet ble Iran Saudi-Arabias fremste utfordrer i regionen. Den gang handlet det om hvem som skulle være USAs sikreste kort som samarbeidspartner og stabil leverandør av olje.
Den gang var begge landene del av den såkalte Nixon-doktrinen i Midtøsten. Iran var alliert med USA, spesielt for å sikre stabilitet i Gulf-regionen under den kalde krigen mellom Saudi-Arabia og Egypt. Under denne perioden stilte Saudi-Arabia seg som lederen av den muslimske verden, og baserte sin legitimitet delvis på kontroll over de hellige byene Mekka og Medina. Landet stod i spissen både for opprettelsen av Organisasjonen for islamsk samarbeid samt den internasjonale, religiøse organisasjonen Muslim World League.
Startskuddet
Den islamske revolusjonen i Iran i 1979 satte startskuddet for rivaliseringen mellom stormaktene. Saudi-Arabias «image» som leder av den muslimske verden ble undergravd. Irans nye regjering under Ayatollah Khomeini utfordret ikke bare legitimiteten til det saudiske Al Saud-dynastiet, men også Saudi-Arabias autoritet som vokter av de to hellige moskeer.
Sett med saudiske øyne var 2003 derimot det store året der iranerne begynte å styrke sin innflytelse i den arabiske verdenen. Sunni-styret i Irak ble styrtet som et resultat av Krigen mot terror og den amerikanske invasjonen av landet, og den irakiske presidenten Saddam Hussein måtte gi seg. Hussein var sunni-araber og en ivrig iransk motstander. Det irakiske regimets oppløsning åpnet derfor opp for en sjia-dominert regjering i landet, og Iran grep muligheten til å øke sin innflytelse.
Denne trenden ble forsterket i 2011 under Den arabiske våren. Da bølgen av opprør skyllet over hele den arabiske verden, forårsaket den politisk ustabilitet i regionen. Iran og Saudi-Arabia utnyttet disse omveltningene til å utvide sin egen maktsfære, spesielt i land som Syria, Bahrain og Jemen.
Starten på året 2016 så en kraftig eskalering i spenningene da Saudi-Arabia kuttet diplomatiske forbindelser med Iran etter et angrep på den saudiarabiske ambassaden i Teheran. Angrepet var utført av rasende demonstranter som protesterte mot henrettelsen av en kjent iransk sjiamuslimsk skriftlærd. Tre år etter fikk Iran skylden for et droneangrep på saudiske oljeanlegg, og konflikten blusset opp igjen. Per 2021 er de diplomatiske forbindelsene mellom stormaktene fortsatt brutt.
Drivkraften bak rivaliseringen
Forskjellen mellom sunni og sjia islam
Handler i grunn om religiøs autoritet – og religionssamfunnets rettmessige lederskap. Etter profeten Muhammads død i 632 stod spørsmålet om hans etterfølger sentralt.
Sjiamuslimer mente at profetens etterfølger skulle velges fra profetens nærmeste familie, nærmere bestemt profetens fetter og svigersønn Ali ibn Abi Talib.
Sunnimuslimer ønsket ikke å knytte lederskapet til profetens familie, og mente heller at en etterfølger skulle velges blant medlemmer fra Qureish-stammen, altså profetens stamme.
Den store drivkraften i rivaliseringen er det tydelige skillet mellom sjia- og sunni-islam. Dette setter begge statene i stand til å for eksempel skaffe seg allierte og vise til hvorfor det er viktig å støtte nettopp dem. Mens Saudi-Arabia anser seg selv som en ledende sunnimuslimsk makt i Midtøsten, er Iran i kontrast blitt en ledende sjiamuslimsk makt. Begge landene spiller aktivt på sin religiøse identitet. Religion er imidlertid ikke den eneste konfliktlinjen. Befolkningen i Iran er hovedsakelig persere, mens arabere dominerer i Saudi-Arabia. Dette persisk-arabiske skillet er enda en dimensjon stormaktene drar inn for å skaffe seg makt.
Å fyre opp under religiøse motsetninger, såkalt sekterisme, får lettere fotfeste i sårbare stater. Sårbare stater er altså samfunn som er preget av konflikt og svake institusjoner. Mange av landene i Midtøsten kan kategoriseres som slike. Et kontinuerlig fokus på religiøse kontraster fra politiske myndigheter har store konsekvenser både innad i statene og utad i regionen; de kan skape og forsterke eksisterende skillelinjer og mistillit i befolkningen. For Midtøsten, med en befolkning preget av etnisk og religiøst mangfold, forsterker dette spenninger i området.
Slik som stormaktene har også de andre landene i Midtøsten ulik religiøs majoritet – noen land er sjia-dominert, andre land er sunni-dominert. Siden drivkraften i konflikten mellom de to stormaktene i stor grad er basert på religiøs tilhørighet, har de andre landene i regionen sett til enten Iran eller Saudi-Arabia for lederskap. Dette gjør at begge landene er blitt involvert i regionale konflikter.
Engasjement i regionale konflikter
Maktspillet mellom de regionale stormaktene finner vi i dag særlig tydelig i Saudi-Arabias fattige naboland Jemen. Her utspiller det seg en stedfortrederkrig der jemenittiske myndigheter, med støtte fra Saudi-Arabia, kjemper mot opprørsbevegelsen houthiene, som støttes av Iran. Konflikten i Jemen involverer mange aktører og konfliktlinjer, og er omtalt som en av vår tids største humanitære kriser.
I krigen i Syria har Iran spilt en viktig militær rolle på regimets side. Dette er fordi den syriske presidenten Bashar al-Assad er alawitt – en syrisk, religiøs minoritet av sjiamuslimsk opprinnelse. Som svar har Saudi-Arabia støttet en rekke opprørsgrupper i landet, mange av dem militante sunni-grupperinger.
For Israel er Iran sett på som en stor trussel, noe som har gjort at landet har sett til Saudi-Arabia for støtte. Et varmere forhold mellom Israel og Saudi-Arabia har ført til tilnærminger mellom Israel og en del sunni-dominerte land i regionen, deriblant Emiratene. Dette har i sin tur skapt nye fronter og samarbeid.
I Libanon har Iran styrket sine bånd med den sjiamuslimske Hizbollah-militsen, og nytt stor innflytelse i landet. Linken mellom Iran og Hizbollah er av regional betydning grunnet Hizbollahs involvering i konfliktene både i Israel og Syria. Saudi-Arabia ønsker på sin side å svekke organisasjonen.
Eksterne forhold
Også utenfor Midtøsten er Saudi-Arabia og Iran del av ulike allianser og nettverk. Historiske omveltninger, økonomisk interesse, regionale konflikter og et omstridt atomprogram har blant annet bidratt til ekstern innblanding i Midtøsten. På tampen av 2021 er det regionale maktbildet slik at Iran har et strategisk partnerskap med Russland, mens Saudi-Arabia fortsatt er en nær alliert av USA.
Iran og USA har historisk sett vært gode venner. Dette forholdet ble derimot snudd på hodet i 1979 grunnet den islamske revolusjonen i Iran. I senere tid har økonomiske sanksjoner, samt hendelser knyttet til atomavtalen fra 2015, gjort at forholdet mellom Iran og USA har gått kaldt. Forholdet mellom landene gikk nevneverdig kaldere etter attentatet på den mektige iranske generalen Qasim Soleimani på nyåret i 2020.
USAs nære forhold til Israel har også spisset til forholdet mellom førstnevnte og Iran. Et varmere forhold mellom Israel og Saudi-Arabia, samt avtaler mellom Saudi-Arabia og USA har videre fyrt opp under konflikten mellom Midtøstens stormakter. Saudi-Arabia har dermed en mektig alliert ved sin side i form av USA, noe Iran har svart på med allianser i øst.
Iran har funnet en relativt mektig alliert i form av Russland, samt en viktig handelspartner i Kina. Historisk sett har Russland spilt en viktig rolle i utviklingen av Irans atomprogram, og har i tillegg vært avgjørende militært, sammen med iranske styrker, i Syria. Kina på sin side har investert i utviklingen av sin nye silkevei, med lovnader om store investeringer i iransk økonomi. Videre var Iran vert for den nyligste Afghanistan-konferansen i oktober 2021, der både Russland og Kina tok del.
Hva skjer videre?
Midtøstens rolle som et veikryss mellom øst og vest har gjort at regionen alltid er av interesse for både regionale og globale stormakter. Slik sett vil nok makter som USA, Russland og Kina alltid være innblandet i regionens politikk på et eller annet vis. For Iran og Saudi-Arabia betyr dette at enhver tilstedeværelse i nabolandene vil bli notert og observert.
De siste månedene virker det som om begge sider søker avspenning i regionen og diplomatiske løsninger. Et slikt eksempel er forsøkene på å gjenopplive den multilaterale atomavtalen med Iran fra 2015. Dette sammenfaller riktignok med en bredere trend i Midtøsten for å tine opp forhold som har blitt iskalde som følge av regionens arenaer for konflikt og konkurranse.
Likevel, til tross for slike forsøk fortsetter regionale konflikter å blomstre. Den pågående borgerkrigen i Jemen er fortsatt verdens største humanitære krise, mens Syrias borgerkrig har nådd en dyster milepæl med sitt tiårsjubileum. Og i Israel er nylige kamper med Hamas en påminnelse om at konflikten med Palestina ikke bare kan ønskes bort av regionale makter og USA.
For Midtøsten er fraværet av pågående kamphandlinger på ingen måte en garanti for etableringen av varig fred. Og for alle som innblandes i det regionale stormaktsspillet er det viktig å huske at det først og fremst ligger en politisk maktkamp til grunn for rivaliseringen. De viktigste to ordene for Iran og Saudi-Arabia i 2022 virker derfor å være konfliktløsning og, spesielt grunnet et gradvis opptrappet iransk atomprogram, nedrustning.