Palestina: Kampen for uavhengighet

Siden 1948 har det palestinske folk kjempet for en egen stat. Krig, okkupasjon, unntakstilstand og terrorisme er viktige stikkord for å beskrive denne historien.

Palestina er navnet vi i dag gjerne bruker om det palestinske selvstyrte området på Gaza og Vestbredden. Selv om Palestina ble opprettet som en egen stat i 1988 og er anerkjent som sådan av 136 stater, er ikke Palestina internasjonalt anerkjent som en suveren stat og er heller ikke medlem av FN.  

Spørsmålet om opprettelsen av en uavhengig, palestinsk stat er selve kjernen i Israel-Palestina-konflikten. Denne har herjet helt siden Storbritannia trakk seg ut som mandatmakt i området og staten Israel ble opprettet i 1948. Konflikten har ført til at 5,7 millioner palestinere i dag er flyktninger, og bare de siste tjue årene har konflikten ført til at nesten 10 000 palestinere har blitt drept.

Katastrofen

Fram til 1948 var området vi i dag kjenner som Israel, Gaza og Vestbredden under britisk mandatstyre. Området var bebodd av både arabere – de vi i dag kaller palestinere – og jøder, men med araberne i klart flertall. Den jødiske sionistbevegelsen påberopte seg likevel en historisk rett til å opprette en jødisk stat i Palestina. Dette ønsket fikk stor sympati internasjonalt i kjølvannet av folkemordet mot jødene under Den andre verdenskrig.

I 1947 la derfor FN en plan for å dele det britiske mandatområdet i én jødisk og én arabisk stat. Sionistledelsen godtok planen, men den ble avvist av både den arabiske majoriteten i området og nabolandene. Britene trakk seg likevel ut i 1948, og Israel erklærte seg selvstendig. Dette utløste en borgerkrig mellom jøder og arabere, samtidig som Egypt, Irak, Jordan, Syria, Libanon og Saudi-Arabia gikk til krig mot Israel.

Israel gikk seirende ut av den såkalte Palestina-krigen, og tok til seg enda større landområder enn FN opprinnelig hadde lagt opp til. I stedet for at mandatområdet Palestina ble til én jødisk og én palestinsk stat, ble Israel opprettet, mens Palestina ble redusert til to okkuperte områder, Gaza – okkupert av Egypt – og Vestbredden samt Øst-Jerusalem – okkupert av Jordan.

Krigen kalles al-Naqba – «katastrofen» – blant palestinere. Ikke bare førte den til store tap av territorium, den førte også til at 750 000 mennesker flyktet. Dette utgjorde omtrent halvparten av den palestinske befolkningen. Hendelsen har lagt grunnlaget for palestinsk nasjonalisme og deres militære og politiske kamp for en egen stat.

Frigjøringskamp i eksil

Etter Seksdagerskrigen i 1967 ble Israels territorium ytterligere utvidet. I praksis fikk landet kontroll over hele historiske Palestina, inkludert territoriet som en gang var tiltenkt en arabisk stat. Vestbredden og Gazastripen har siden vært under israelsk okkupasjon, mens Øst-Jerusalem ble annektert av Israel i 1980. I tillegg ble 300 000 palestinere drevet på flukt, mange av disse for andre gang.

I de mange palestinske flyktningleirene, blant annet i Libanon, Jordan, på Gaza og på Vestbredden, fikk palestinsk nasjonalisme blomstre. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og den tilhørende militære vingen – Den palestinske frigjøringshæren (PLA) – ble opprettet i 1964 som en paraplyorganisasjon for den palestinske motstandsbevegelsen. Målet var å vinne tilbake hele historisk Palestina.

En av de største medlemsgruppene i PLO var Fatah som ble ledet av den karismatiske ingeniøren Yasir Arafat. I 1969 ble han utropt som leder av PLO, og under hans ledelse ble PLO en offensiv, militær organisasjon. Geriljaaksjoner og terroranslag ble raskt de sentrale virkemidlene i kampen for palestinsk selvstendighet.

Den politiske kampen

Gradvis ble imidlertid den væpnede kampen kombinert med en politisk kamp. Et historisk vendepunkt skjedde i 1974. Da ble PLO anerkjent av Den arabiske liga som den offisielle representanten for palestinerne, og senere samme år gjorde FNs generalforsamling det samme. FN bekreftet samtidig palestinernes rett til selvbestemmelse og rett til å returnere til deres hjem og eiendom.

Gjennomslaget for PLOs politiske kamp kom under Den første intifadaen som startet i 1987. Dette var et folkelig opprør mot det israelske militæret i de okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza. Opprøret ga sympati for palestinernes sak internasjonalt, men la også press på PLO til å innlede fredsforhandlinger.

I 1988 utropte PLOs lovgivende forsamling den selvstendige staten Palestina. Samtidig la organisasjonen målet om å vinne tilbake hele historiske Palestina på hylla og Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra fredsavtalen i 1949 ble anerkjent. PLO avskrev også all bruk av terrorisme. Dette gjorde det mulig å innlede fredsprosessene som skulle lede til de historiske Oslo-avtalene.

Oslo-avtalene

I 1993 førte hemmelige samtaler mellom PLO og Israel i Oslo til et gjennombrudd i konflikten. Gjennom avtalene anerkjente Israel PLO som palestinernes rettmessige representant, og PLO anerkjente Israels rett til å eksistere. Avtalene la også det politiske grunnlaget for begrenset palestinsk selvstyre på Gaza og Vestbredden. Både Arafat og Israels ledere, Yitzhak Rabin og Shimon Perez, mottok i 1994 Nobels fredspris for sin innsats i fredsavtalen.

Dette førte til opprettelsen av de palestinske selvstyremyndighetene. Disse skulle etter planen overta styringen av Gaza og Vestbredden som på sikt skulle bli en selvstendig palestinsk stat. Oslo-avtalene la imidlertid ikke fram en løsning på noen av de mest betente spørsmålene i konflikten, nemlig Jerusalems status, framtiden til de palestinske flyktningene og israelske bosetninger. Disse spørsmålene skulle inngå i senere fredsforhandlinger, men så langt kom man aldri.

Begrenset selvstyre

Situasjonen mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene forverret seg utover 1990-tallet. Israel gjennomførte kun en begrenset tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, og de palestinske selvstyremyndighetene fikk kun noe indre kontroll i Gaza og Vestbredden. Oslo-avtalene ble etter hvert i praksis tilsidesatt av Israel som fikk en ny konservativ regjering ledet av Benjamin Netanyahu i 1996.

I tillegg la palestinsk bruk av terrorisme kjepper i hjulene for videre forhandlinger. Dette ble ledet an av den ekstremistiske organisasjonen Hamas samt flere andre islamistiske grupperinger som avviste Oslo-avtalene. Striden som etter hvert oppstod mellom Hamas og gruppen Fatah, samt Netanyahus retur til makten i Israel i 2009 har stoppet videre fredsforhandlinger på 2000-tallet. I 2015 kunngjorde den nåværende presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, at Palestina ikke lenger ser seg bundet av avtalene.

Tross den negative utviklingen, førte Oslo-avtalene til en viss grad av palestinsk selvstyre på Gaza og Vestbredden. Yasir Arafat ble valgt til president i 1994, og Fatah fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen ved valget i 1996. Partiet møtte liten motstand da mange grupper boikottet valget ettersom de mente dette legitimerte de kontroversielle Oslo-avtalene.

Arafat oppnådde stor popularitet for sin dedikasjon til palestinernes sak. Men, han møtte også sterk motbør blant flere grupper, slik som Hamas. Denne motstanden valgte Arafat å slå hardt ned på gjennom begrensinger i ytringsfriheten, opprettelsen av ulike sikkerhetstjenester og utstrakte arrestasjoner.

Maktkamp og splittelser

I 2000 brøt den andre intifadaen ut som følge av frustrasjon over at Palestina fortsatt ikke var blitt selvstendig. Hamas spilte en sentral rolle under demonstrasjonene, blant annet ved å gjennomføre rakettangrep mot Israel. Dette var med på å styrke organisasjonens posisjon blant palestinere, særlig på Gazastripen. Israelske aksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene, førte samtidig til at Israel gjenerobret kontroll over flere større byer på Vestbredden.

I samme periode arbeidet både Israel og USA for å svekke Arafats dominerende posisjon i palestinsk politikk. I 2003 så Arafat seg nødt til å imøtekomme presset. Han opprettet en statsministerstilling som i praksis svekket hans egen maktposisjon. Mahmoud Abbas ble utnevnt som den første palestinske statsministeren. Da Arafat døde i 2004, ble Abbas valgt som hans etterfølger.

Ved parlamentsvalget i 2006 gikk Fatah på en valgsmell. Det var nemlig Hamas som stakk av med seieren, noe som ikke ble tatt vel imot internasjonalt. Hamas har avvist både Oslo-avtalene og Israels eksistens, og anses av Israel og USA som en terrororganisasjon. I et forsøk på å presse Hamas i retning av konsolidering, ble den nye regjeringen isolert av sentrale internasjonale aktører.

Som følge av presset, ble Hamas og Fatah i 2007 enige om å danne en samlingsregjering. De politiske motsetningene dem imellom var imidlertid ikke til å komme utenom. Situasjonen eskalerte og utviklet seg etter hvert til en borgerkrig mellom de to gruppene. Denne førte til at Hamas i praksis tok kontroll over Gaza, mens Fatah sikret seg kontroll over Vestbredden. Fatah representerer i dag Palestina internasjonalt og det har ikke blitt gjennomført valg i de palestinske selvstyreområdene på 15 år.

Gazakrisen og muren på Vestbredden

Etter at Hamas tok kontroll over Gazastripen ble området erklært en fiendtlig sone av Israel som innførte blokade. Israel og Egypt har til sammen fullstendig kontroll over Gazas grenser, og disse har for det meste blitt holdt stengt. Situasjon mellom Hamas og Israel har vært spent, og militære konfrontasjoner har forekommet en rekke ganger, senest våren 2021.

Blokaden, kombinert med de militære aksjonene, har ført til store økonomiske tap, materielle ødeleggelser, og en svært dårlig humanitær situasjon på det tettbefolkede Gaza. De rundt to millioner innbyggerne mangler både tilgang til elementære velferdstjenester og deres bevegelsesfrihet er sterkt begrenset. Rundt halvparten av befolkningen er arbeidsledige, og over halvparten anses som fattige med utstrakte humanitære behov.

Heller ikke livet på Vestbredden er uten utfordringer. Palestinske selvstyremyndigheter har kun kontroll over deler av området ettersom israelske bosetninger har økt kontinuerlig de siste tiårene. Som følge av urolighetene på starten av 2000-tallet har Israel opprettet en sikkerhetsbarriere – ofte bare omtalt som «muren» – langs grensen mellom Israel og Vestbredden.

Denne muren går også delvis inn på palestinsk territorium og har blitt sterkt kritisert internasjonalt for å være i strid med Folkeretten. Ikke bare er muren bygget på palestinsk territorium, men den legger sterke begrensninger på palestineres bevegelsesfrihet, og adskiller tusenvis av palestinere fra tilgang til både velferdstjenester, utdanning og arbeid.

2023 – et år med eskalering

Tross gjentatte fredsprosesser og stor internasjonal oppmerksomhet, forblir spørsmålet om opprettelsen av et selvstendig Palestina uløst. For store deler av den palestinske befolkningen er den uløste situasjonen noe som påvirker ethvert aspekt av deres dagligliv. Flere generasjoner palestinere har vokst opp i flyktningleirer, og flyktningpopulasjonen har vokst til 5,9 millioner per juni 2023. De fleste av disse er statsløse eller har uavklart nasjonalitet.

Livet under okkupasjon er preget av undertrykkelse og systematiske menneskerettighetsbrudd. Utgangspunktet for fredsforhandlinger er fremdeles en tostatsløsning – altså at en selvstendig palestinsk stat opprettes ved siden av den israelske. Men, etter et halvt århundre med okkupasjon, fremstår muligheten for en israelsk tilbaketrekning stadig mer usannsynlig.

Fra januar 2023 har det oppstått gjentakende militære konfrontasjoner mellom Israel og Palestina. OCHA (FNs kontor for koordinering av humanitær innsats) utgir månedlige rapporter over konflikten. Deres siste rapport, per juni 2023, viser at det til nå er drept 145 palestinere av Israelske styrker, og 19 israelere av palestinere. Det er i tillegg høye tall på skadede palestinere og gjennomførte arrestasjoner fra Israelsk side.

I juni 2023 eskalerte konflikten ytterligere. Den israelske regjeringen innførte nye tiltak som skal fremskynde Israelsk bosetning på Vestbredden. Dette er en endring som strider med tidligere forpliktelser Israel har gitt Biden-administrasjonen, og ser ut til å øke graden av voldelige sammenstøt. 3.juli innførte Israelske styrker et større militært angrep mot flyktningleiren i Jenin. Dette er første gang siden den andre intifadaen at Israel har innført luftangrep mot palestinerne.

Angrepet varte i to dager og ødela store deler av leirens infrastruktur. Per nå gjenstår det å se hva den israelske regjeringen velger å gjøre videre. Det siste halvåret illustrerer derimot Israels vilje til å fortsette okkupasjonen.