Israel-Palestina-konflikten regnes som en av de mest komplekse konfliktene i vår tid. Selv etter utallige planer for fred og enormt internasjonalt engasjement, er det lite håp om fred i nær fremtid.
Det har vært konflikt og motsetningsforhold mellom israelerne og palestinerne i over 100 år. Det vi gjerne omtaler som Israel–Palestina-konflikten er blant verdens mest langvarige og komplekse pågående konflikter. I nyere tid har konflikten i all hovedsak dreid seg om gjensidig anerkjennelse, grensedragning, sikkerhet, tilgang til vann, kontroll over Jerusalem, religiøse motsetninger, israelske bosetninger, samt palestinsk bevegelsesfrihet. Med andre ord: ikke så rent lite.
Oversikt over konflikten
Konflikten i Midtøsten er svært kompleks. Det er derfor vanlig å dele den inn i tre dimensjoner.
Den lokale dimensjonen utgjør selve kjernen i konflikten. Den går ut på hvem som har rett til å etablere statsdannelser i det som inntil 1947 var det britiske mandatområdet Palestina. Den lokale dimensjonen har likevel endret karakter siden den gang. I starten var spørsmålet om en jødisk stat i det hele tatt skulle opprettes i området. Etter hvert har det gått over til å handle mer om det palestinske folkets rett til en likeverdig stat i samme område (se avsnittet om tostatsløsningen).
Den regionale dimensjonen refererer til konflikten mellom Israel og de arabiske nabolandene – særlig Egypt, Jordan og Syria, men også Irak og Libanon. Årsaken til konflikten kan – i likhet med den lokale dimensjonen – spores til spørsmålet om opprettelsen av staten Israel. De arabiske nabostatene motsatte seg FNs delingsplan av 1947. Den politiske uenigheten resulterte i fire arabisk-israelske kriger (se avsnittet om de fire store krigene).
Den globale dimensjonen kan også spores tilbake til FNs delingsplan av 1947. Dette markerte startskuddet for det internasjonale engasjementet og innblandingen i spørsmålet om hvem skal ha rett til statsdannelse i området. Den globale dimensjonen har siden blitt videreført gjennom ulike lands engasjement – både politisk og militært, direkte og indirekte.
FN har hele tiden vært til stede som aktør gjennom resolusjoner og fredsoperasjoner. FNs generalforsamling har vedtatt flere resolusjoner der de kritiserer den israelske okkupasjonen. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner. De fleste resolusjoner mot Israel som tas opp i FNs sikkerhetsråd, blir stanset av USAs veto.
Historisk bakteppe
Tidslinje
- 1880-tallet: bølger med innvandring av jøder til Palestina starter
- 1917: Storbritannia erklærer støtte til opprettelsen av en jødisk nasjonalstat
- 1918: Storbritannia får administrativ kontroll over området
- 1947: FNs delingsplan presenteres
- 1948: Storbritannia trekker seg ut, staten Israel opprettes, Palestina-krigen bryter ut
Dagens konflikt består av mange uenigheter mellom israelerne og palestinerne. Kjernen i konflikten er likevel en uenighet over hvem som har rett til å bo i området som i dag er staten Israel. Staten Israel ble opprettet i 1948, men konflikten går enda lengre tilbake i tid.
Som del av en nasjonalistisk bevegelse i Europa, emigrerte mange europeiske jøder fra 1880-tallet til området som da het Palestina. Jødene stod overfor forfølgelse i Europa, og mange anså Palestina som jødenes historiske nasjonalhjem. Palestina var imidlertid allerede bosatt av arabere. Dette skapte konflikt, særlig når internasjonale aktører begynte å involvere seg.
Under Den første verdenskrig laget Frankrike og Storbritannia en plan for hvordan de ville kunne dele Midtøsten mellom seg dersom de vant krigen. Denne er kjent som Sykes-Picot-avtalen av 1916. Planen slo blant annet fast at størstedelen av Palestina skulle legges under internasjonalt styre. I 1917 kom Balfour-erklæringen, der Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour uttrykte den britiske regjeringens støtte til tanken om å opprette en stat for jødene i Palestina.
Etter Den første verdenskrig, og den følgende oppløsningen av Det osmanske riket, ble området som i dag utgjør Israel, Palestina (Gazastripen og Vestbredden) og Jordan gjort til britisk mandatområde. Det vil si at området ble administrert av Storbritannia på oppdrag fra Folkeforbundet.
I det palestinske mandatområdet, ble forutsetningen for selvstendighet ansett for å være svært gode. Storbritannia hadde ansvar for å legge til rette for at området kunne bli selvstendig. Den jødiske tilflyttingen tiltok ytterligere etter at britene tok over kontrollen av området. Dette førte til flere voldelige sammenstøt mellom jøder og arabere.
Opprettelsen av staten Israel
FNs delingsplan av 1947
- Palestina skulle deles i én arabisk og én jødisk stat
- Jødisk stat: ca. 56 % av området
- Arabisk stat: ca. 43 % av området
- Jerusalem skulle underlegges internasjonal kontroll
Jødeforfølgelsen og folkemordet under Holocaust forsterket jødenes krav på en egen stat, og fikk sympati internasjonalt. Fra 1945, etter Den andre verdenskrig, trappet sionistene opp opprøret i Palestina. De jødiske militære gruppene gikk sammen i en frigjøringskamp som angrep både britiske og arabiske mål. I 1947 bestemte Storbritannia seg for å trekke seg ut som mandatmakt. FN ble overlatt oppdraget med å finne en løsning.
I november 1947 vedtok FN en plan for deling av Palestina i én arabisk og én jødisk stat. Jerusalem skulle være underlagt internasjonal kontroll på grunn av byens viktige religiøse, historiske og kulturelle betydning for både jøder, muslimer og kristne. Den sionistiske ledelsen godtok planen, men den ble avvist av den arabiske befolkningen.
I desember 1947 startet et arabisk opprør, som førte til flere angrep mot jødiske mål. Situasjonen eskalerte etter at Israel ble erklært opprettet den 14.mai 1948. Da gikk flere arabiske stater til angrep på den nyopprettede staten.
I 1949 ble det inngått en våpenstillstandsavtale fremforhandlet av FN. Israel fikk 21 % større landområder enn hva FNs opprinnelige delingsplan hadde foreslått. Jordan annekterte Vestbredden og Egypt okkuperte Gaza-stripen. Jerusalem ble delt slik at Israel kontrollerte den vestlige delen, og Jordan den østlige.
FNs plan om også å opprette en palestinsk stat ble dermed aldri gjennomført. I stedet ble områdene okkupert og annektert av andre stater. Som følge av opprettelsen av Israel, flyktet mellom 750-800 000 palestinere.
Fire store kriger
Oversikt over krigene
1948: Palestina-krigen. Borgerkrig mellom arabere og jøder. I tillegg angrep Egypt, Irak, Libanon, Syria og Transjordan Israel. Også kjent som uavhengighetskrigen og al-Naqba.
1956: Suezkrisen. Israel, Storbritannia og Frankrike angriper Egypt.
1967: Seksdagerskrigen. Israel angriper Egypt som får støtte av Jordan og Syria. Få timer etterpå retter Jordan et angrep mot Israel.
1973: Oktoberkrigen. Egypt og Syria angriper Israel. Også kjent som Yom Kippur-krigen og Ramadan-krigen.
Siden opprettelsen av Israel vært et svært spent forhold mellom Israel og de arabiske nabolandene. Dette har ført til fire arabisk-israelske kriger, der krigen i 1948 (beskrevet over) regnes for den første.
Suezkrisen
Egypts president Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suez-kanalen i 1956. Storbritannia og Frankrike fryktet dette ville gå på bekostning av deres interesser i området. De to stormaktene la, sammen med Israel, planer om å styrte Nassers regime. Etter hardt press fra FN og USA ble krigen avsluttet etter noen måneder.
Seksdagerskrigen
Den tredje arabisk-israelske krigen har fått navnet Seksdagerskrigen ettersom den kun varte seks dager, fra den 5. til 10. juni 1967. Tross den korte tiden, har krigen fått store konsekvenser for dagens konflikt.
De arabiske landene samlet seg om støtte til palestinernes kamp for selvstendighet. Utover 60-tallet ble det ofte tatt til orde for militær aksjon mot Israel, særlig grunnet ustabilitet i grenseområdene på grunn av palestinsk gerilja og israelsk militær tilstedeværelse. I tillegg var spørsmålet om kontroll av vann i regionen svært sentralt.
Den 5. juni 1967 angrep israelske flystyrker mål i Egypt. På grunn av en forsvarsallianse mellom Egypt og Jordan, angrep Jordan Israel bare noen timer senere. Også Syria gikk inn på Jordan og Egypt sin side. Selv om Israels styrker var i mindretall, klarte de raskt å få et overtak i krigen.
Konsekvensene av Seksdagerskrigen
FN-operasjoner
UNTSO (1948-): overvåker våpenhvilen av 1949. Norge har deltatt med både observatører og styrkesjef i flere perioder.
UNEF I (1957-1967): overvåkte våpenhvilen av 1956 og tilbaktrekningen av britiske, franske og israelske styrker fra Egypt. Norge bidro bl.a. med feltsykehus og militærpoliti.
UNDOF (1974-): overvåker situasjonen mellom Israel og Syria på Golanhøyden.
UNIFIL (1978-): overvåker Israels tilbaketrekning fra Sør-Libanon, gjenopprette fred og sikkerhet og bistå libanesiske myndigheter med å gjenopprette kontroll i området. Totalt 22 441 har deltatt i operasjonen.
MFO (1982-): uavhengig operasjon som observerer, rapporterer og bekrefter overholdelsen av Camp David-avtalen av 1979. Norge har deltatt med over 100 personer.
Selv om krigen var raskt over, estimeres tapstallene til å være om lag 1000 israelere, 15 000 arabere, samt 12 FN-personell. FN fremforhandlet våpenhviler mellom partene. Israel kom svært styrket ut av krigen.
Israels territorium ble utvidet med et tre ganger så stort område som før krigen. Landet fikk kontroll over store deler av Vestbredden og Øst-Jerusalem (fra Jordan), Sinai-halvøya og Gaza (fra Egypt), og Golanhøydene (fra Syria).
Over 300 000 palestinere flyktet fra de okkuperte områdene. Dette muliggjorde jødiske bosetninger. Mange av de store utfordringene ved dagens konfliktløsning kan med andre ord spores tilbake til Seksdagerskrigen.
I etterkant av Seksdagerskrigen vedtok FNs Sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 242. Denne oppfordrer til å skape en «rettferdig og varig fred i Midtøsten» basert på en tilbaketrekning av israelske styrker fra de nylig okkuperte områdene. Tanken var at Israel skulle oppgi landområdene mot at de arabiske statene anerkjente den israelske statens rett til å eksistere. Likevel var det først i 1978 at Egypt ble første arabiske stat til å anerkjenne Israel (se eget avsnitt om fredsprosessene).
Oktoberkrigen
Den fjerde krigen kalles ofte Oktoberkrigen. Den er også kjent som Yom Kippur-krigen i Israel og Ramadan-krigen i den arabiske verden, fordi den sammenfalt med disse høytidene. Den startet med at Egypt og Syria angrep Israel den 6. oktober 1973. Dette var et forsøk på blant annet å vinne tilbake territorier tapt i Seksdagerskrigen.
Israel ble overrumplet, men klarte ganske raskt å slå dem tilbake. Krigen endte den 25. oktober med en våpenhvile fremforhandlet av FN. Oktoberkrigen satte en foreløpig stopper for de arabiske landenes forsøk på å løse Palestina-spørsmålet med militære midler.
Palestinsk frigjøringskamp
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO ble opprettet i 1964. Dette er en paraplyorganisasjon for den palestinske motstandsbevegelsen. Samtidig ble Den palestinske frigjøringshær (PLA) etablert. På det meste hadde den 23 000 geriljasoldater tilhørende medlemsgruppene, i tillegg til 10 000 PLA-soldater.
Etter nederlaget i Seksdagerskrigen, la PLO i en periode stor vekt på den væpnede frigjøringskampen. Opprinnelig kjempet PLO for en palestinsk stat i hele det historiske Palestina. Gradvis endret imidlertid PLO standpunkt.
I 1987 brøt et folkelig opprør ut i flyktningleiren Jabalaya i Gaza. Dette spredte seg etter kort tid til hele det okkuperte Palestina. Opprøret omtales som den første intifada og årsaken var frustrasjon over lang okkupasjon uten fred i sikte. Under den første intifada, som varte til 1993, så også Hamas dagens lys.
Hamas er en religiøs og sosial bevegelse, samt et politisk parti med en militær gren. Bevegelsen anerkjenner ikke Israel og har stått bak flere væpnede angrep mot sivile og militære mål i Israel. I dag er Hamas mest aktiv på Gaza, men også på Vestbredden, og er av flere land betraktet som en terrororganisasjon.
I 1988 anerkjente PLO Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før Seksdagerskrigen. Samtidig gikk organisasjonen bort fra all bruk av terror for å oppnå sitt mål. PLO ble etter hvert internasjonalt anerkjent som palestinernes representant. Den 15. november 1988 erklærte PLO Palestina – det vil si Gaza og Vestbredden – for en selvstendig stat.
I dag (2023) anerkjenner 138 av totalt 193 FN-land Palestina. USA og Norge er blant de som ikke anerkjenner Palestina som stat. Palestina har søkt om fullt medlemskap i FN, men dette ble stanset av USAs veto. Generalforsamlingen innvilget imidlertid Palestina observatørstatus i FN i november 2012.
Fredsprosessene
FN har arbeidet aktivt for fred i regionen fra starten av. Helt sentralt i arbeidet står den såkalte tostatsløsningen. Totstatsløsningen er planen om å etablere to selvstendige stater – én jødisk stat (Israel) og én arabisk stat (Palestina) i konfliktområdet.
Tostatsløsningen var hovedelementet i FNs delingsplan av 1947. Araberne var på det tidspunkt sterkt imot en tostatsløsning og kjempet for en énstatsløsning (bare en palestinsk stat). Dette varte frem til midten av 1970-tallet. Da begynte PLO gradvis å akseptere tanken om en tostatsløsning. Siden 1990-tallet har tostatsløsningen vært kjernen i alle forsøk på mekling i konflikten.
Den såkalte Oslo-avtalen fra 1993 regnes som en viktig milepæl. Det var den første politiske avtalen mellom de to hovedmotstanderne i konflikten. Forhandlingene skjedde i Norge, på norsk initiativ og med støtte fra den norske regjeringen. Oslo-avtalen var ikke en fredsavtale, men en prinsippavtale.
De viktigste punktene var PLOs anerkjennelse av Israel, og Israels anerkjennelse av PLO som representant for palestinerne og implisitt kravet om en palestinsk stat. Dette ble fulgt opp av to avtaler (Kairo-avtalen i 1994 og Oslo II-avtalen i 1995), der begrenset palestinsk selvstyre ble etablert på Gaza og Vestbredden.
Sentrale spørsmål som flyktninger, bosetninger og Jerusalems status ble imidlertid ikke tatt opp. Rammene for avtalen har imidlertid ikke blitt etterlevd, og prosessen førte ikke til opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat.
Det har vært igangsatt flere forsøk på fredsprosesser siden Oslo-avtalene, blant annet av tidligere amerikanske president Donald Trump. Ingen av dem har imidlertid ledet området noe nærmere fred.
Motstand mot tostatsløsningen
Selv om det i dag er bred enighet om at tostatsløsningen er veien å gå, finnes det også motstand blant både palestinere og israelere. For Israel handler motstanden for det første om sikkerheten til staten Israel.
Israel frykter at en selvstendig palestinsk stat skal kunne fungere som utgangspunkt for framtidige angrep på Israel. Videre er det et religiøst element ved motstanden. Fokus ligger på at Vestbredden er en del av det historiske, bibelske Israel.
For palestinerne handler motstanden i stor grad om prinsipper. Staten Israel ble opprettet på deres territorium uten deres aksept. Begge parter gjør også krav på Jerusalem som sin hovedstad. Det finnes stor motstand mot en løsning der Jerusalem underlegges internasjonal kontroll.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har ved flere anledninger sagt at han går inn for å annektere deler av Vestbredden, som har vært under israelsk okkupasjon siden 1967. Annektering av Vestbredden ville satt en stopper for både tostatsløsningen og fredsprosesser.
Hovedutfordringene for en fredsavtale
Ambassader i Jerusalem
- I 2018 flyttet USA ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem
- Dette anerkjenner Israels krav på Jerusalem som hovedstad
- Palestinske myndigheter protesterte
- Flere andre stater har også varslet flytting
Det er særlig tre forhold som skaper utfordringer for en tostatsløsning og som vanskeliggjør fredsprosessen i Midtøsten: Jerusalems status, palestinske flyktninger, samt grenser og bosetninger.
Jerusalems status
Jerusalem er en hellig by for både palestinerne og jødene. Byens status er dermed avgjørende for å få til en varig løsning på konflikten. Under Seksdagerskrigen okkuperte Israel Øst-Jerusalem som var under jordansk styre. Israel har dermed kontroll over hele byen.
I 1980 ble byen erklært som gjenforent av israelsk lov, men dette anerkjennes ikke av det internasjonale samfunnet. Per i dag foreligger det ingen plan for deling av byen med tilgang til religiøse steder, infrastruktur, elektrisitet og vann som godkjennes av både palestinerne og israelerne. Flere forsøk har imidlertid blitt gjort. Det siste i rekken var under den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump.
Palestinske flyktninger
Rundt halvparten av det palestinske folk er flyktninger. Det antas at det i dag er 5,9 millioner palestinske flyktninger om man regner med både dem som flyktet fra Palestina i 1948 og 1967, samt deres etterkommere.
Det finnes ingen enighet om hvilke rettigheter de skal ha til å få returnere til sine hjem, om de har rett på kompensasjon for hus og land de har mistet, og så videre. I henhold til jødisk lov, har alle jøder rett på statsborgerskap og å slå seg ned i Israel. Israel har imidlertid avvist alle krav om palestinernes rett til å vende tilbake.
Bosetninger
Bosetninger i internasjonal lov
- Strider mot Folkeretten. «Okkupantmakten skal ikke deportere eller forflytte deler av sin egen sivilbefolkning til territoriene som okkuperes.» (Den fjerde Genève-konvensjonen, art. 49)
- FNs Sikkerhetsråd har fastslått at bosetningene er ulovlige
En av de største utfordringene for tostatsløsningen er de jødiske bosetningene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Dette er etableringen av jødiske samfunn på området som ble okkupert av Israel under Seksdagerskrigen i 1967.
Økt antall bosetninger gjør at Israel «spiser opp» palestinsk territorium. Palestinerne ser på bosetningene som en kolonisering av sitt land og en taktikk for å hindre en selvstyrt palestinsk stat. Dersom en palestinsk stat blir en realitet, blir det også spørsmål om de israelske bosetterne må flyttes eller om de skal styres av en palestinsk ledelse.
Antallet israelske bosettere har økt kraftig – opp til tre ganger så raskt som befolkningen i Israel for øvrig. FN anslår at antall ulovlige bosettere på Vestbredden (inkludert i Øst-Jerusalem) har økt fra omtrent 520,000 i 2012 til 700,00 i 2022. Disse lever fordelt på 279 ulike bosettinger.
Gradvis forverring av situasjonen
Gjennom 2000-tallet har situasjonen gradvis blitt forverret. Dette til tross for flere forsøk på fredsavtaler. I 2001 startet palestinerne den andre intifadaen: En kamp mot det de ser på som okkupasjon og undertrykkelse, blant annet ved bruk av selvmordsangrep i Israel.
Israel svarte ved å stramme inn på bevegelsesfriheten til palestinerne, blant annet ved å øke antall kontrollposter og veisperringer. I 2002 startet også Israel arbeidet med å bygge en mur langs grenselinjen. Dette gjør deler av området utilgjengelig for palestinerne og øker i praksis israelsk territorium. Muren har blitt fordømt av FN. I 2005 vedtok Den internasjonale domstolen i Haag at muren strider med Folkeretten.
Krisen på Gaza
På Gaza lever det i dag 1,9 millioner mennesker, der nesten halvparten er barn. I 2005 trakk Israel ut alle sine styrker og bosetninger fra Gaza-stripen, for så å iverksette en blokade. Denne begrenser muligheter for å reise inn og ut av området, samt handel. FN anser området for fortsatt å være under israelsk okkupasjon.
På Gaza er det svært begrenset tilgang på vann, mat og elektrisitet, og håndtering av avløpsvann og kloakk er veldig dårlig. Det har blitt gjennomført flere militæroperasjoner og rakettangrep mot Gaza-stripen, men også fra Gaza-stripen fra blant andre Hamas mot Israel.
De to største palestinske partiene – al-Fatah, som er den største medlemsorganisasjonen i PLO, og Hamas – har hatt store problemer med å samarbeide. I 2007 brøt det ut militære kamper mellom dem. I 2017 inngikk de en forsoningsavtale, men i praksis er det slik at Hamas styrer på Gaza-stripen og al-Fatah på Vestbredden. Likevel er begge områdenes politiske frihet sterkt begrenset av Israel.
I 2014 brøt Gaza-krigen ut, da Israel invaderte området. Hensikten var å ødelegge infrastruktur for rakettbeskytning mot mål i Israel. Våpenhvilen ble inngått etter omtrent en måned. Over 2000 palestinere og 67 israelere mistet livet, og i alt over 10 000 ble såret.
Det internasjonale samfunnet fordømte invasjonen. I en rapport fra 2015 konkluderte FN med at begge parter var skyld i krigsforbrytelser. I 2017 lanserte Hamas sitt nye charter, der det åpnes for en palestinsk stat innenfor 1967-grensene, uten at det dermed anerkjenner Israel. Likevel har befolkningen på Gaza og i Sør-Israel regelmessig opplevd nye sammenstøt.
Dagens situasjon
I oktober 2023 eksploderte konflikten på ny, da Hamas 50 år etter Yom Kippur-krigen valgte å gå til nytt angrep. Tusenvis av raketter ble avfyrt og Hamas-krigere på motorsykler, hangglidere og i bulldosere tok seg inn over grensen.
I skrivende stund (31.10.2023) er mer enn 1400 drept i Israel og rundt 200 skal være bortført til Gazastripen. Blant ofrene er minst 260 deltakere på en musikkfestival. Israel kontret med massive bombetokter over Gaza, som har kostet over 7000 liv på motsatt side. Dødstallene er økende, men som i alle konflikter er nøyaktige tall usikre.
Israelske myndigheter har erklært krig og lover at de vil hevne angrepene. Dette er første gang Israel erklærer krigstilstand på 50 år. En bakkeinvasjon på Gaza er lansert, og en slik militæroperasjon vil trolig kreve enorme tap på begge sider.
For mer detaljer henvises det til nyhetsmedia som følger utviklingen løpende.