10 år etter at Den arabiske vår tente håpet om et mer demokratisk Egypt, styres landet fortsatt med en diktators jernhånd. Hva skjedde?
De vidtrekkende demonstrasjonene som spredte seg over store deler av Midtøsten og Nord-Afrika i 2011, nådde også Egypt. Demonstrasjonene har gjerne blitt kalt Den arabiske våren, og var et opprør mot det som ble ansett som autoritære og korrupte myndigheter i ulike arabiske land. I tillegg kjempet demonstrantene for demokratisering og ivaretakelsen av sentrale menneskerettigheter, og mot økende fattigdom og arbeidsledighet. I Egypt var det den mangeårige statslederen Hosni Mubarak og hans regime demonstrantene rettet sine krav mot.
De store folkedemonstrasjonene fikk gjennomslag. Den 11. februar 2011 så Mubarak seg nødt til å gå av og i 2012 ble det første demokratiske presidentvalget gjennomført. Nye demonstrasjoner og opprør førte imidlertid til at militæret gjennomførte statskupp mot den demokratiske valgte regjeringen i 2013. Siden da har generalen Abdel Fattah al-Sisi styrt landet. Diktaturet er med andre ord gjeninnført, og håpet Den arabiske våren tente ser ut til å være slukket. For et land der militæret lenge har spilt en sentral rolle i det politiske liv, ser historien ut til å gjenta seg.
Militæret tar makten
Allerede i 1952 fant det første militærkuppet sted i Egypt. Dette førte til avsettelsen av Kong Farouk, som hadde samarbeidet tett med den tidligere kolonimakten Storbritannia. Offiseren Gamal Abdel Nasser var blant lederne av kuppet. Egypt ble erklært en republikk og Nasser tok etter hvert over som statsminister og deretter president.
Som leder av landet, førte Nasser en radikal og nasjonalistisk politikk som vant oppslutning blant egyptere. Regimets parti var imidlertid det eneste tillatte, så det som fantes av opposisjon fikk i liten grad uttrykke seg. I utenrikspolitikken la Nasser fokus på antikolonialisme og panarabisme – ideen om å samle arabiske land og folk. Denne ideen resonnerte godt blant de arabiske landene, noe som gjorde Egypt til et toneangivende land.
Nassers nære støttespiller, Anwar Sadat, overtok presidentembetet etter hans død i 1970. Sadat startet også prosessen med å liberalisere og demokratisere samfunnet. Etter at Sadat inngikk en fredsavtale med Israel, som Egypt hadde tapt tre kriger mot siden Israels opprettelse i 1948, ble Egypt politisk isolert i Midtøsten der forholdet til Israel forble iskaldt.
Selv om Israel-politikken var populær blant krigstrette egyptere, var ikke alle like fornøyd. Under en militærparade i 1981, til minne om den siste krigen mot Israel, ble Sadat myrdet. Mannen som tok over, skulle styre Egypt fram til Den arabiske våren 30 år senere – nemlig Sadats visepresident Hosni Mubarak.
Hosni Mubaraks Egypt
Også Mubarak hadde kommet til makten gjennom militæret. Han tjenestegjorde som offiser i flyvåpenet, og ble senere sjef for luftvåpenet, før han inntok stillingen som viseforsvarsminister og til slutt visepresident. Under Mubarak ble forholdet til de arabiske landene bedret. Til en viss grad ble også det politisk liv videre oppmyket under Mubarak. Blant annet fikk flere partier etablere seg og delta ved valg.
Til tross for at opposisjonen ble styrket, var det klare begrensninger på demokratiseringen. Tusenvis av meningsmotstandere ble kastet i fengsel, religiøse partier var forbudt, og Mubaraks makt aldri var reelt utsatt. Ved valgene i 1987, 1995, 2000 og 2005 fikk Mubaraks parti Det nasjonale demokratiske parti (NDP) rent flertall.
Det muslimske brorskap, som skulle bli sentral organisasjon under Den arabiske våren, ble tidlig en viktig del av opposisjonen. Organisasjonen, også kalt Brorskapet, har en historie som strekker seg tilbake til 1928, og ønsker politiske samfunnsreformer basert på et islamsk verdigrunnlag.
Gjennom å bygge skoler og sykehus, utviklet Brorskapet seg til å bli en bevegelse med stor appell. Dette gjaldt særlig fattige egyptere som følte myndighetene hadde snudd ryggen til dem. Kandidater fra organisasjonen stilte til valg formelt sett som partipolitisk uavhengige, da Brorskapet var juridisk forbudt. Brorskapets medlemmer sto imidlertid overfor forfølgelse og arrestasjoner, og mange ble dømt til fengsel.
I 2005 og 2007 ble grunnloven endret i ledd med det Mubarak kalte en demokratisering av samfunnet. Likevel forble presidentens makt sterk, og andre kandidaters mulighet til å stille til valg var sterkt begrenset. Forfølgelsen av opposisjonelle – særlig Brorskapet – tiltok. Samtidig økte også den sosiale misnøyen.
Egypt var preget av store økonomiske og sosiale forskjeller, og utstrakt fattigdom. Blant den store unge befolkningen, der arbeidsledigheten var høy og framtidsutsiktene dårlige, var misnøyen spesielt stor. Mulighetene til å uttrykke misnøye politisk var imidlertid vanskelig under det autoritære styresettet.
Folkeopprøret under Den arabiske våren
Inspirert av demonstrasjonene i Tunisia, fikk den utstrakte misnøyen blant egyptere et utløp i massedemonstrasjonene som fant sted i januar og februar 2011. Krav om Mubaraks avgang, demokratisering, sosial rettferdighet og frihet fra undertrykkelse samlet egyptere på tvers av sosiale, religiøse og politiske skillelinjer. De største demonstrasjonene fant sted på Tahrir-plassen (Uavhengighetsplassen) i Kairo, som etter hvert ble okkupert av demonstrantene.
Til tross for at demonstrasjonenes i utgangspunktet ikke var voldelig, kom det etter hvert til voldelig sammenstøt mellom demonstrantene og Mubarak-tilhengere. Sikkerhetsstyrkene grep også inn med stadig hardere virkemidler for å fjerne demonstrantene. Rundt 850 demonstranter mistet livet som følge av voldshendelser.
Presset mot Mubarak og hans regjering ble raskt stort. Mubarak forsøkte først å roe protestene ved å avsette regjeringen og annonsere at han ikke ville stille til gjenvalg. Dette var imidlertid ikke nok for demonstrantene, og presset mot ham økte. Den 11. februar 2011 annonserte Mubarak sin avgang til massiv jubel i Egypts gater. Det øverste rådet for de væpnede styrkene tok over makten i påvente av nyvalg. På mange måter var derfor hæren sentral i avsettelsen av Mubarak. Mubarak ble arrestert og anklaget for medvirkning til drap på demonstranter, men ble frifunnet i 2017.
Demonstrasjonene forsvant ikke umiddelbart med Mubaraks avgang. Mange var misfornøyde med hærens rolle i det nye, midlertidige, regimet. Fram mot valget høsten 2011 fortsatte derfor urolighetene.
Et kortvarig demokrati
Høsten 2011 ble det første demokratiske flerpartivalget i Egypts historie gjennomført. Det muslimske brorskapets parti «Frihets- og rettferdighetspartiet» (FJP) 47 % av setene. Det nest største partiet ble det konservative salafistpartiet al-Nour («Lyset») med 24,4 %. I 2012 ble det avholdt presidentvalg, der Brorskapets kandidat Mohamed Morsi gikk seirende ut.
Demokratiet var likevel ikke uproblematisk. Under Morsi økte den politiske polariseringen i landet. Frontene utviklet seg mellom islamistiske grupper som støttet Morsi, og de mer sekulært orienterte gruppene, noen med bånd til det gamle regimet. Frontene ble steilere under arbeidet med en ny grunnlov.
Grunnloven ble utarbeidet av en komité nedsatt av nasjonalforsamlingen og var dominert av islamister. Opposisjonen mente sammensetningen i komiteen ikke reflekterte det egyptiske folk. Morsi utstedte også et dekret som skulle sikre at grunnloven ble vedtatt, men som også ga presidenten utvidete fullmakter. Morsi begrunnet dette med at han fryktet militærets innblanding i grunnlovsprosessen. Kritikere mente dette var i strid med demokratiseringsprosessen.
Utover 2013 førte misnøyen med Morsis regime til nye, store demonstrasjoner. Morsis tilhengere svarte med motdemonstrasjoner, og de to frontene hadde flere voldelige sammenstøt. Sommeren 2013 kulminerte det hele. Store demonstrasjoner som krevde Morsis avgang ble støttet av både opposisjonen og den militære ledelsen.
Da Morsi avviste kravene, tok militæret saken i egne hender og gjennomførte et statskupp ledet av daværende forsvarsminister al-Sisi. Pro-Morsi demonstrasjoner ble slått hardt ned på i august samme året. Man antar at rundt tusen personer ble drept av sikkerhetsstyrkene, og Brorskapet defineres nå som en terrororganisasjon. Dette satte tonen for presidentskapet til Sisi, som siden 2013 har sittet ved makten. Selv om kuppet hadde støtte i deler av befolkningen, markerte den en tydelig avslutning på forsøket på å demokratisere Egypt.
Sisis Egypt
I 2014 ble Sisi valgt til president med et overveldende flertall, men internasjonale observatører mente valget verken var fritt eller demokratisk. At Sisi ble den soleklare vinneren ved valget i 2018, kom heller ikke som noen overraskelse. Politisk debatt og opposisjon eksisterer så å si ikke i Sisis Egypt, da frykt for arrestasjon kveler all motstand.
Fra midten av 2017 og fram til valget i 2018 ble de som potensielt kunne ha utfordret Sisi i presidentvalget systematiske forfulgt. Fem politiske motstandere ble forhindret fra å komme på stemmeseddelen. To kandidater ble fengslet, mens de andre trakk sitt kandidatur i ren frykt.
Selv om Sisi fikk enorm oppslutning under valget i 2018, så var det tydelige tegn på at mange egyptere ikke støtter presidenten. Kun 41 % av de 60 millioner stemmeberettigede deltok i valget. Dette til tross for at myndighetene la press på at folk skulle stemme – både ved å love belønninger i form av matvarer som olje og ris, og gjennom straff i form av bøter til de som boikottet valget. I tillegg leverte over 7 % av de som stemte ugyldige stemmesedler. Mange skrev navn på kandidater som ikke fikk lov til å stille til valg. Blant annet har religiøse partier vært ulovlig siden 2014.
Menneskerettigheter under press
De rettigheter og den frihet som unge egyptere kjempet for på Tahrir-plassen for 10 år siden, har ikke blitt innfridd under Sisi. Ifølge organisasjonen Human Rights Watch, er menneskerettighetssituasjonen under Sisi verre enn på flere tiår. Tusenvis av fredelige kritikere har blitt arrestert, mange i forbindelse med ulike demonstrasjoner mot regimet.
Hundrevis av mennesker er forsvunnet, og det rapporteres om at sikkerhetsstyrkene tar i bruk tortur. Den egyptiske grunnloven gir politiske rettigheter til alle borgere, uavhengig av religion, kjønn og etnisitet. Imidlertid er det varierende grad av diskriminering mot kvinner, kristne, sjia-muslimer, etniske grupper og LHBT (lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelle).
Ytringsfriheten og pressefriheten har blitt kraftig innskrenket som følge av nye anti-terrorlover. Aviser og tv-stasjoner er stengt, og nettsteder er blokkert. Journalister risikerer massive bøter dersom de publiserer noe som ikke faller i god jord hos myndighetene. Presidenten har også intensivert forfølgelsen av Det muslimske brorskapet.
I løpet av Sisis første år ved makten ble mer enn 92.000 innbyggere dømt i domstolene, hvorav de fleste var tilknyttet Brorskapet. Domstolene avsa hele 464 dødsdommer. Også liberale og sekulære frykter forfølgelse og arrestasjoner under Sisis regime. På mange måter har den gamle diktatoren Mubarak bare blitt byttet ut med en ny diktator, og det virker som en evighet siden jubelscenene på Tahrir-plassen i 2011.
Terrorisme og opprør
Sisi har forsøkt å rettferdiggjøre innskrenkingen av friheter ved å erklære at Egypt er i en eksistensiell kamp mot radikale islamister. I forlengelse av Den arabiske våren har ekstreme islamister fått fotfeste i Egypt, særlig på Sinai-halvøya. Myndighetene har i flere år opprettholdt unntakstilstanden nordøst på halvøya. Etter et angrep på to koptiske kirker nord i Egypt i 2017, har det vært unntakstilstand i hele landet. I hovedsak er det den IS-tilknyttede gruppen Wilayat Sinai (Sinai-provinsen) som har stått bak terroraksjonene de senere år.
Fra 2014 trappet Wilayat Sinai opp koordinerte angrep i Sinai, både mot egyptiske politistyrker, militæret og mot den flernasjonale fredsstyrken Multinational Force and Observers (MFO). I tillegg har det de siste årene vært jevnlige angrep mot sivile mål, som moskeer og kirker i landet. Myndighetene bruker aggressive metoder for å bekjempe ekstreme grupper.
Blant annet har de angrepet tettbebodde strøk med kamphelikoptre, og foretatt massearrestasjoner av islamister, uavhengig av om de har benyttet seg av vold eller ikke. Egypt har også fått militær støtte fra Israel for å bekjempe terroristene. Forholdet mellom de to statene har vært anstrengt selv etter fredsavtalen, men under Sisi har de funnet sammen om felles utfordringer, da særlig terrorisme.
Likevel har det egyptiske forsvaret ikke klart å forhindre IS fra å utføre angrep på Sinai og i andre deler av landet. Det blodigste terrorangrepet i moderne egyptisk historie fant sted i november 2017, da over 300 mennesker ble drept i et angrep mot en moské nord i Sinai.
Hva nå?
Egypt er tilbake til sitt autoritære utgangspunkt. For mange egyptere virker nok opprøret i 2011 forgjeves. Utfordringene som gjorde at folk strømmet ut i gatene under Den arabiske våren er der fremdeles. Den lave valgdeltagelsen ved forrige presidentvalg vitner om at Sisi ikke har det egyptiske folk i ryggen.
Å få til reelle politiske endringer i et land der myndighetene slår ekstremt hardt ned på enhver politisk motstand og misnøye er vanskelig. Fremtiden for Egypt er usikker. Uansett ser det ut til at landet i årene som kommer fortsatt vil bære preg av ustabilitet, vold og spenninger.