Israel: Omringet av fiender

Å opprette en jødisk nasjonalstat skulle vise seg vanskeligere enn først antatt. Israel har fra dag én vært i en tilstand av krig og konflikt. Likevel har landet på mange måter lyktes å etablere en stabil, demokratisk stat.

Staten Israel ble opprettet i 1948, i deler av det tidligere mandatområdet Palestina. Dette skjedde etter en årelang kamp for å opprette en egen jødisk nasjonalstat. Israels opprettelse førte imidlertid til en vedvarende konflikt mellom Israel, den fordrevne palestinske befolkningen og de arabiske landene som omringer landet. Fire store kriger har blitt utkjempet, og konflikten med palestinerne har foreløpig ikke fått noen sluttstrek.

Tross den blodige historien, har Israel likevel blomstret de siste 70 årene. Landet har lyktes med å opprette en fremgangsrik og demokratisk stat og rangerer som nummer 19 på FNs indeks for menneskelig utvikling. Men, Israel har også vært preget av utstrakt politisk uro. De siste to årene har det blitt gjennomført ikke mindre enn fire valg.

Staten Israel blir til

Ideen om en egen stat for jøder strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet. Denne ble fremmet av sionistbevegelsen, men møtte stor motstand. Sionistene ønsket nemlig å etablere den jødiske staten i det britiske mandatområdet Palestina – et område hvor det allerede bodde en stor arabisk befolkning, de vi i dag kaller palestinere.

Fra slutten av 1800-tallet og fram til Den andre verdenskrig innvandret likevel rundt en halv million jøder til Palestina. Men det var først etter Den andre verdenskrig at sionistene fikk gjennomslag for ideen. Som følge av det brutale folkemordet på jødene under Holocaust, var det stor sympati for deres ønske om en egen nasjonalstat.

FN framla en delingsplan i 1947. Det britiske mandatområdet skulle deles i én jødisk og én palestinsk stat. Planen ble avvist av den arabiske befolkningen. Den 14. mai 1948 erklærte likevel sionistlederen David Ben-Gurion Israel formelt opprettet. Da var allerede området preget av borgerkrigslignende tilstander som følge av arabisk opprør, og umiddelbart etter erklæringen gikk de arabiske nabolandene til krig mot Israel.

En stat i konstant krig

Israel vant krigen i 1948, kjent som Uavhengighetskrigen i Israel, noe som førte til at landet tok til seg landområder som ikke opprinnelig hadde inngått i Delingsplanen. Minst 750 000 palestinere flyktet. Hele tre kriger skulle Israel kjempe mot nabostatene i løpet av sine første 25 leveår. Disse førte til at Israels territorium ble ytterligere utvidet, og ytterligere flere hundre tusen palestinere flyktet.

Konflikten mellom Israel og palestinerne har pågått kontinuerlig siden Israels opprettelse. Kjernen i dagens konflikt er kompleks, men dreier seg primært om den israelske okkupasjonen av Gazastripen og Vestbredden, opprettelsen av en palestinsk stat, tilbakevendingen av palestinske flyktninger og delingen av Jerusalem – byen begge ønsker som sin hovedstad.

Siden opprettelsen har Israel dermed vært omringet av fiender. De arabiske statene var imot selve opprettelsen av en jødisk stat, men med tiden har konflikten kommet til å sentrere rundt kravet om at Israel skulle trekke seg tilbake fra de okkuperte palestinske territoriene, samt opprettelsen av en palestinsk stat.

Israels krigsfylte historie har ført til at det israelske forsvaret har blitt sterkt prioritert. Forsvaret – kjent under sitt engelske navn Israel Defense Forces (IDF) – er internasjonalt anerkjent som både effektivt og innovativt. IDF anses videre som en av landets viktigste samfunnsinstitusjoner. Forsvaret er sterkt forankret i folket blant annet gjennom en allmenn verneplikt på omtrent to år for både kvinner og menn.  

Forholdet til nabolandene

Tross den konfliktfylte historien, har Israel med tiden fått et bedre forhold til noen av sine naboland. I 1978 signerte Egypt og Israel en fredsavtale som avsluttet konflikten mellom de to landene. Fredsprosesser mellom Israel og Jordan ledet fram til en avtale i 1994. I august 2020 inngikk også Israel og De forente arabiske emirater en historisk avtale om å normalisere deres bilaterale relasjoner. Forholdet til de resterende arabiske landene forblir imidlertid dårlig.

Forholdet til nabolandet i nord, Libanon, forblir et av de mest problematiske. Den langvarige og blodige borgerkrigen i Libanon ble på mange måter scenen for Midtøsten-konflikten fra 1975 til 1990. Israel invaderte Sør-Libanon i 1978 for å bekjempe palestinernes frigjøringsorganisasjon – PLO – som drev væpnet kamp mot Israel fra Libanon. Her hadde nemlig mange palestinere flyktet som følge av krigene i 1948 og 1967.

Først i 2000, etter 18 år, trakk Israel seg ut av Libanon, men landet har fortsatt å prege israelsk utenriks- og forsvarspolitikk. Som følge av den israelske invasjonen i Libanon, ble den sosiale bevegelsen, militære organisasjonen og politiske partiet Hizbollah etablert. Denne er forankret i den sjia-muslimske befolkningen i Libanon, og mottar støtte fra de sjiadominerte regimene i Iran og Syria.

Det er Hizbollah som i stor grad tilkjennes æren for å ha drevet Israel ut av Libanon i 2000. Gruppen har fortsatt sin kamp mot Israel, noe som også må ses i lys av den regionale maktkampen mellom særlig Iran og Israel. Periodevis har konflikten ført til voldshandlinger i Sør-Libanon, og i 2006 førte spenningene til en månedslang krig.

Internasjonale forhold

Israel-Palestina konflikten har også satt Israel i det internasjonale søkelyset. Gazastripen og Vestbredden anses av det internasjonale samfunnet som okkupert palestinsk territorium. Øst-Jerusalem ble i 1980 annektert av Israel. FNs sikkerhetsråd har flere ganger bedt Israel trekke seg ut av de okkuperte områdene, samt å la palestinske flyktninger returnere til sine hjem.

Direkte pålegg fra Sikkerhetsrådet har imidlertid blitt blokkert av Israels nære allierte USA som er fast rådsmedlem med vetorett. USA var det første landet som anerkjente Israel i 1948, og Israels sikkerhet har vært en kjernesak i amerikansk utenrikspolitikk siden. Dette begrunnes fra amerikansk hold med Israels plassering i det geostragisk viktige Midtøsten. Landene har i dag et tett forsvarssamarbeid, og USA har vært Israels viktigste støttespiller i møte med internasjonal kritikk.

Israel har likevel blitt dømt av FNs internasjonale domstol (ICJ) for brudd på Folkeretten. Dette i forbindelse med den mye omtalte muren som Israel satte opp rundt palestinske byer på Vestbredden og Jerusalem som følge av økt vold på starten av 2000-tallet. Domstolen konkluderte med at deler av muren er bygget på okkupert område og må fjernes, noe Israel ikke har gjort.

Også situasjonen på Gazastripen har forårsaket kritikk. Som følge av at Israel innførte en blokade av område i 2007, har den humanitære situasjonen blitt alvorlig. I tillegg har Israel blitt fordømt av FN for flere av sine militæroperasjoner i området, samt maktbruk mot sivile.

Israelsk innenrikspolitikk

Selv om Midtøsten-konflikten har dominert den internasjonale mediedekning av Israel, har mye også skjedd internt i landet. David Ben-Gurion, som proklamerte opprettelsen av Israel i 1948, var en sentral skikkelse i landets tidlige historie. Han ble landets første statsminister, og hans parti – det israelske arbeiderpartiet Mapai – var det dominerende styringspartiet fram til 1970-tallet.

I kjølvannet av krigen i 1973 fikk opposisjonspartiet Likud stor oppslutning. En viktig bakgrunn for at arbeiderpartiet ble vippet av tronen var skillet som hadde utviklet seg mellom jødiske israelere med bakgrunn fra Europa og de med bakgrunn fra Nord-Afrika og Midtøsten. Ben-Gurion, som selv var fra Polen, forsøkte å skape én samlende israelsk identitet. Dette opplevdes som marginaliserende og fremmedgjørende for befolkningen med bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika, noe som svekket Mapais oppslutning.

Siden 1977 har Likud og Mapai vekslet på å ha makten gjennom ulike koalisjoner og samlingsregjeringer. Perioden har vært preget av sterk politisk polarisering, særlig i møte med Israel-Palestina-konflikten. Dette ble tydeliggjort med drapet på daværende arbeiderpartileder og statsminister Yitzhak Rabin i 1995 av en jødisk ekstremist. Rabin ledet fredsforhandlingene med PLO som førte til Oslo-avtalene, noe som gjorde ham til en kontroversiell figur.

Et delt samfunn

Israel er definert som en liberal, demokratisk stat med sterke, uavhengige institusjoner som sikrer borgerne politiske og sivile rettigheter. Likevel har ikke alle innbyggerne i Israel de samme rettighetene. Om lag 20 % av befolkningen er arabere, også omtalt som israelske palestinere, de fleste av disse er muslimer eller kristne. De er etterkommerne av palestinerne som bodde i området før Israel ble opprettet.

Selv om denne gruppen har statsborgerskap, har de i praksis blitt behandlet som annenrangs borgere. De står blant annet utenfor forsvaret – en sentral institusjon i det israelske samfunnet. Blant israelske arabere er det også langt høyere arbeidsledighet og fattigdom enn blant jødiske israelere, en konsekvens av blant annet undertrykkelse og diskriminering.

For palestinere i det okkuperte Øst-Jerusalem er situasjonen enda vanskeligere. Disse er underlagt israelsk lov, men har ikke statsborgerskap. I stedet har de oppholdstillatelse og noen borgerrettigheter.  

Netanyahus regjeringstid

Benjamin Netanyahu – populært kalt Bibi – fra partiet Likud ble statsminister for første gang i 1996. Etter at han kom tilbake til makten i 2009 har han dominert israelsk politikk. Bibi har ført en offensiv sikkerhetspolitikk, og i møte med palestinerne og fredsprosessene har han hatt en lite kompromissvennlig innstilling.

Under hans styre har de jødiske bosetningene i de okkuperte områdene økt. Han har også lovet å annektere Vestbredden, noe som har forårsaket sterk internasjonal kritikk. En slik anneksjon ville i praksis skrinlagt muligheten for en palestinsk stat. Anneksjonen av det strategisk viktige grenseområdet ville også satt den skjøre freden med Jordan i fare. Annekteringsplanene ble foreløpig utsatt som følge av avtalen med Emiratene, men Netanyahu har ikke skrotet planen fullstendig.

Statsministeren utviklet et nært forhold til USAs tidligere president Donald Trump. Dette ble tydeliggjort gjennom flere kontroversielle handlinger i løpet av Trumps presidentperiode. Trump vedtok blant annet å flytte USA sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem og han anerkjente de okkuperte, syriske Golanhøydene som en del av Israel. Trump la også fram en fredsplan som i stor grad imøtekom alle israelske krav, noe som ikke overraskende ble avvist av palestinerne.

Regjeringskrise

Partikoalisjonene på 2000-tallet har imidlertid vært svært skjøre. De store samlingsregjeringene har ofte falt sammen som følge av politisk uenighet og flere nyvalg har måttet utlyses. Etter valget i 2019 har imidlertid landet vært rammet av en historisk lang regjeringskrise.

De siste to årene har det vært fem valg i Israel. Etter det tredje valget, som fant sted under den første bølgen av koronapandemien i mars 2020, klarte de to største partiene å enes om en samlingsregjering. Netanyahus Likud og opposisjonsalliansen ledet av Benny Gantz styrte landet sammen i åtte måneder før prosjektet gikk i oppløsning før nyttår. Dette utløste enda et nyvalg, som fant sted i mars 2021.

Likud ble igjen det største partiet, men Netanyahu lyktes ikke med å danne en ny regjering innen fristen. En viktig årsak til Netanyahus og Likuds svekkede stilling er at Netanyahu i 2019 ble tiltalt for bedrageri og korrupsjon. Rettssaken startet i mars 2020 og pågår fremdeles.

Ny regjering på plass

Ettersom Netanyahu ikke lyktes med å etablere en regjering, gikk oppdraget derfor videre til opposisjonsleder Yair Lapid. I siste time fikk han på plass en ny regjeringskoalisjon. Denne favner alle ytterkantene i israelsk politikk: høyreorienterte, religiøse nasjonalister og konservative, og arabiske borgere i Israel. Det er lederen for det nasjonalistiske partiet Yamina, Naftali Bennett, som skal inneha statsministervervet de første to årene, før Lapid tar over de siste to.

Den nye koalisjonen ble i juni 2021 godtatt i nasjonalforsamlingen, noe Netanyahu har forsøkt å motarbeide. Han risikerer nemlig å bli straffeforfulgt som følge av den pågående rettssaken ettersom han mister sin immunitet. Flere frykter at den nye koalisjonen vil kollapse etter kort tid, som følge av de store politiske motsetningene mellom partiene. Etter godkjennelsen ble også tonen mellom partiene svært hard, og beskyldningene hagler mellom dem. Blant annet hevder Netanyahu nå at valget har blitt «stjålet» fra ham. Det hersker med andre ord liten tvil om at israelsk politikk fortsetter i sitt turbulente løp.