Årsaker til konflikt

Krig og konflikt synes å være normaltilstanden i verden. Hvorfor det?

Et barn med palestinaskjerf på hodet, sitter på skuldrene til en mann. I bakgrunnen ses svart røyk.
Voldelig opprør på Gazastripen mot israelsk okkupasjon. Foto: hosny salah/Pixabay.

Introduksjon til tema

Studiet av konflikt i internasjonal politikk dreier seg om konfliktens grunnlag, fremvekst, intensitet, karakter og virkninger. Den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz sa at krig er en videreføring av politikk, utført med andre midler. Veldig generelt kan man altså si at årsaken til krig er en uenighet som ikke kan løses på fredelig vis.

Disse uenighetene kan imidlertid være mange. Selv om kriger og konflikter har endret seg veldig, er likevel mange av årsakene til konflikt de samme i dag som for 100 år siden. Ofte er det et tett sammenvevd nett av ulike bakenforliggende og utløsende årsaker som gjør at en konflikt bryter ut. Dette gjør at dagens konflikter er vanskelige å løse.

Ulike årsaker

Det finnes mange ulike grunner til at vi har krig og konflikt i verden. Av og til synes grunnene å være åpenbare, andre ganger sliter vi med å komme til bunns i hva en konflikt egentlig handler om. Ofte kan krig og konflikt forstås ut i fra instrumentelle grunner – at vold benyttes for å oppnå noe, for eksempel ressurstilgang, landegrenser, selvstendighet eller omfattende samfunnsendringer.

Ressurstilgang

Tilgang på ressurser har skapt konflikt mellom mennesker siden tidenes morgen. Knappe ressurser kan både føre stater i konflikt med hverandre, og føre til konflikt mellom ulike grupper innad i en stat. Ofte dreier det seg om rettigheter og tilgang til naturressurser, slik som vann, men det kan også dreie seg om andre ressurser, eksempelvis økonomiske.

Landegrenser

Landegrenser utgjør selve maktgrunnlaget for staten. Territorielle uenigheter er som oftest knyttet til kontroll og eierskap over naturressurser som elver, dyrkbar jord, mineraler og olje. Men, konflikter over landegrenser kan også handle om kultur, religion, historie og etnisk nasjonalisme. Landegrenser avgjør nemlig også hvilken stat man tilhører, og nasjonal tilhørighet er en sentral del av individers identitet.

Ønske om selvstendighet

I svært mange land finnes det grupper av mennesker som ønsker å opprette sin egen stat. Dette er ofte basert på en tanke om at gruppen har et eget språk, kultur, religion eller historiske røtter som skiller seg vesentlig fra resten av innbyggerne i landet. Dette er imidlertid ikke uproblematisk: løsrivelse av et område innebærer tap av territorium for den opprinnelige staten. Ofte er det også mange mennesker som bor i det aktuelle området, som ikke ønsker løsrivelse. Krav om løsrivelse fører derfor ofte til konflikt.

Opprør mot sittende styre

Å gjøre opprør mot myndighetene i eget land er en vanlig årsak til konflikt og kan skyldes flere forhold. Manglende tilgang på fundamentale menneskerettigheter, gjerne i kombinasjon med autoritære styresett, er en av hovedårsakene til at befolkningen gjør opprør. Håndteringen av slike opprør og demonstrasjoner kan er avgjørende for hvorvidt det hele ender opp i en blodig konflikt.

Store folkemengder samlet i demonstrasjon.
Den arabiske våren førte blant annet til store demonstrasjoner i Egypt i 2011. Foto: Ahmed Abd El-Fatah/Wikimedia Commons (CC BY 2.0).

Ulike drivkrefter

Selv om krig og konflikt ofte kan forklares ut i fra et ønske om å oppnå et mål, eksempelvis opprør mot sittende styre, så forsterkes gjerne flere konflikter av ulike drivkrefter. Terrorisme og ekstremisme kan være en slik drivkraft, men de kan også fungere som utløsende årsak til en konflikt.

Ekstremisme viser til ideologier eller tankesett som anses som ikke-demokratiske. Et typisk kjennetegn er oppfordring eller gjennomføring av vold, eller ønsket om voldelig revolusjon. Terrorisme er et eksempel på en voldsmetode som brukes av ekstremistiske bevegelser.

Også etniske motsetninger kan kan være en viktig drivkraft i konflikter. Akkurat som med politisk eller religiøs ekstremisme, kan etnisitet utnyttes av enkeltindivider for å oppnå et mål. Disse kan være både økonomiske målsetninger, ønsket om å få eller bevare politisk makt, eller oppnå selvstendighet. Dette kan være med på å både skape eller forverre en konfliktsituasjon.

Mange konflikter forverres også av stormaktsrivalisering, nemlig at ulike stormakter søker innflytelse og makt i land og regioner ved å involvere seg i lokale konflikter. Ved å gi militær støtte eller bistand til en væpnet gruppe eller myndigheter, kan stormakter være med å forverre og forlenge væpnede konflikter. I krigene i blant annet Syria, Jemen og Afghanistan, har både stormaktsspill og ekstremistiske grupperinger vært sentralt drivkrefter.

En mann med våpen løper i ruinene av en syrisk by.
Borgerkrigen i Syria har blitt drevet fram av både stormaktsspill og ekstremistiske grupperinger. Foto: REUTERS / Goran Tomasevic (CC BY 2.0).

Dagens situasjon

De fleste voldelige konflikter i dag er borgerkriger. Mange av disse finner sted i såkalte sårbare stater. Sårbare stater kjennetegnes av et sviktende statsapparat, som ikke lenger er i stand til å oppfylle sine plikter overfor befolkningen, ha kontroll på eget territorium eller beholde monopol på bruk av tvangsmakt.

Jo skjørere staten er, jo større er sannsynligheten for at en væpnet konflikt kan bryte ut. For eksempel kan væpnede grupper lett skaffe seg tilhold og handlingsrom på statens territorium og utkonkurrere staten som det dominerende sentrum. I tillegg klarer sårbare stater i liten grad å tilby sentrale rettigheter eller tjenester for befolkningen, og skillet mellom fattig og rik er ofte stort. Dette gir grobunn til misnøye og i ytterste konsekvens konflikt.

Organisasjonen The Fund for Peace, lager årlig en oversikt over sårbarhet i verdens land. Landene som rangeres som mest sårbare, er gjerne land som allerede er preget av væpnet konflikt eller krig. De minst sårbare landene, deriblant Norge, kjennetegnes ved at selv når det oppstår konflikter i samfunnet, skal det mye til at disse blir voldelige.

For å motvirke konflikter i framtiden, vil det være viktig å fokusere på å forebygge de faktorene som gjør en stat sårbar. Dette innebærer blant annet å bygge opp stabile maktapparat, sørge for gode offentlige tjenester, og minke ulikheten mellom ulike grupper i samfunnet.

Relevante artikler:

Relevante temaer:

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.